Paul Tomkins har i løpet av de siste årene bygd seg opp et solid navn som Liverpool-skribent, først gjennom diverse nettsider, og i senere tid gjennom Liverpools offisielle hjemmeside og sin egen hjemmeside. Han har skrevet flere bøker om Liverpool FC, og er nå ute med Red Race: A New Bastion, som er en gjennomgang av 2008/09-sesongen, med medfølgende analyser og statistikk.

Har du ennå ikke hørt om eller lest noe av Paul Tomkins, så tør jeg påstå at da er det sannelig på tide.

Jeg er kanskje for ung til å kunne si noe om dette, men det er ingen tvil om at fotball ikke er som det engang var. Da tenker jeg ikke først og fremst på selve spillet, men heller den enorme eksponeringen i media og de vanvittige pengesummene som sprøytes inn i sporten. Det har naturligvis ført til at vi som supportere for det første får se mye mer fotball, og for det andre forventer så enormt mye mer av lagene våre (særlig om det er et topplag det gjelder). Forventningene er enorme – og reaksjonene likeså. Hvert tap markerer slutten på håp om troféer, mens to-tre dårlige resultater setter klubben i dyp krise, hvor alles jobber og kontrakter står i fare. Heldigvis fører et par seiere til at laget plutselig er på rett spor og i rute, som om krisen aldri eksisterte.

Her skyter jeg kanskje meg selv i foten, men det hjelper heller ikke at internett har sørget for at alle som er oppegående nok til å bruke en PC kan legge ut sine meninger. Da tenker jeg spesielt på alle de som spyr ut dommedagsprofetier og grunnløs (og lite konstruktiv) kritikk etter hvert dårlige resultat (og til og med etter gode resultater), noe som kun bidrar til å legge enda mer press på en klubb som allerede har mer enn nok vekt å bære på skuldrene.

I denne situasjonen trengs en stemme av fornuft (gjerne flere), som kan kutte gjennom alt pisspreiket – pardon my French – som kommer fra bedrevitende eksperter og lite kunnskapsrike supportere. Man ser nesten daglige kommentarer eller uttalelser om f.eks. pengebruk, slakting av spillere som har gjort en dårlig kamp, “feil” formasjon, tynn stall. Da det også naturligvis finnes berettiget og konstruktiv kritikk (som bare er en positiv ting), men dessverre så altfor, altfor lite.

Det som skiller Paul Tomkins ut fra mengden av skribenter er hans analytiske evner, kombinert med evnen til å få det ned på papiret på en interessant og til tider veldig underholdende måte. Det kanskje aller viktigste er Tomkins’ selvinnsikt, som sørger for at han vet at han sitter ikke med løsningen på hvordan ting burde gjøres, og han bruker ikke etterpåklokskap for å fremstå som smartere enn han egentlig er (noe de aller fleste fotballeksperter er skyldige i). Det du får servert er isteden et ærlig forsøk på en balansert analyse av hva som har skjedd og hvilke faktorer som kan ha bidratt til det som skjedde.

Red Race er i bunn og grunn en detaljert analyse av 2008/09-sesongen. Det har blitt lagt ned mye arbeid i å samle sammen relevante statistikker, og de brukes til tider nærmest til perfeksjon i kombinasjon med analysene. Det som gjør statistikkene eksta interessante er at Tomkins som regel legger til flere relevante variabler som gjør statistikken mer nyansert. Advarsel: Fare for aha-opplevelser.

Et eksempel er hans statistikk over hver spillers “Goal contribution”, eller målbidrag. Her har han gått forbi den vanlige mål- og målgivende-statistikken, og har sett på hvert mål og hvilke spillere som bidro til scoringen, der det minste bidraget er verdt 1 poeng og det største 5 poeng, en statistikk som bedre viser bidragene fra spillere som sjelden er nest sist på ballen før scoring. Etterpå settes denne statistikken enda mer i kontekst, med en oversikt over kvaliteten og formen til motstanderne som hver enkelt spiller møtte. Kanskje var det en spiller med god statistikk som viste seg å stort sett spille mot svakere motstand, eller vice versa.

En annen meget interessant statistikk er et system Tomkins skapte for å sammenligne overgangssummer i forskjellige tidsepoker (noe som er vanskelig, ettersom fotballen ikke akkurat følger standard inflasjon). Denne statistikken er ikke veldig fremtredene i denne boken, men da vil jeg refere til hans forrige bok, Dynasty, som er en glimrende analyse av Liverpools managere fra Bill Shankly til Rafa Benitez.

Statistikken om de forskjellige klubbenes pengebruk er spesielt påfallende, og den understreker bare hvilken enorm oppgave Benitez og Liverpool har foran seg, hvilken utfordring de har stått overnfor de siste fem årene og ikke minst hvilken imponerende fremgang som faktisk har blitt gjort. For å sitere Rafa Benitez:

“Maybe sometimes you don’t need as long to start challenging as it has taken us. But when the other teams are so strong it becomes much more difficult. You can try to move fast, but if they go as fast as you, you have to go faster … It’s not just a case of saying, ‘Oh, Liverpool should win because they are spending.’ The other clubs are spending too but had better squads from the beginning. That is why if we are to reduce the gap we have to do things almost perfectly.”

 

 

PS!
Da er det offisielt, i følge Castrol så er Fernando Torres den tredje raskeste spilleren i PL, bare slått av Theo Walcott og Sol Campbell(!!) Steven Gerrard kaprer niende plass på topp ti listen publisert hos Castrol i dag. Kyrgiakos fikk draktnummer 16 i Liverpool.