Sett deg godt til rette i godstolen, for her kommer min masteroppgave i reisereferat, enjoy!
Timinga på å stikke over til Liverpool var vel rimelig grei, vi fikk med oss fortjent grusing av scum, og ellers en fantastisk tur. Her kommer et reisebrev fra en meget fornøyd kar, til tross for at man kom hjem småsjuk og med en ødelagt hals pga plass på The Kop under kampen (se bilde, rimelig nærme matta også ;-p).

Vi var totalt 9 mann over denne helga, med 8 av oss fordelt på to leiligheter perfekt plassert midt i Paradise Street midt i byen, og med en på et hostel litt utenfor byen (han slang seg med litt i siste liten). 3 mann er scumsupportere, 5 stk Liverpoolsupportere, og en Derbysupporter, med en spesiell plass i hjertet for Liverpool (det siste er kanskje mine ord, men man ser det i øyna på Heggen ;-p).

Turen over

Tre av oss reiste via London, så opp til Liverpool med tog. Denne turen gikk egentlig veldig greit. På vei opp fra t-banen i London og inn på togstasjonen, kommer det første eksklusive møtet jeg har skrytt av i overskriften.
Okey, tok meg kanskje litt store ord i munnen, men i rulletrappen på vei ned til tuben, mens vi er på vei opp fra tuben i motsatt rulletrapp, kommer en av Liverpool FC’s to eiere, George Gillett. I følge med en annen kar i dress, har vår ene eier tydeligvis ikke råd til å ta taxi i London engang, ikke rart vi ikke har penger i klubben..
Når vi kom frem med toget, skulle vi tre enkle sjelene prøve å finne hotellet, som visstnok lå i Paradise Street, som jo bare er en gate stappfull av shoppingbutikker, noen restauranter og puber. Så vi gjorde det lett, og satt oss på Cafè Sports England, en av restaurant/pubene til Jamie Carragher. Ettersom de andre 6 gutta kom med fly endel senere, ble vi sittende her i 6 timer og drikke øl og spise litt mat. Stedene til Carra er absolutt å anbefale, maten er god, og øllen, ja, den er også god. Det kom ikke til å være siste gangen vi var her på turen.

Samling på hotellet, ut en sving, og møte med gamle steder

Når de andre gutta var på plass på hotellet, møtte vi dem, og etter litt surring, stakk vi ut en tur.
Først surra vi rundt i Mathew Street på et par steder, blant annet på den herlige, irske puben jeg heller aldri husker navnet på. Her møtte vi en litt vel ivrig fyr som hadde bursdag, lurer på om han kanskje var fra New Zealand eller noe slikt. Heggen ble god kompis med fyren, og følte han fortjente en bursdagsgave. Heggen syntes det var en god idè å introdusere mannen til snus. Jada, snus! Ifølge Heggen tok det ca 8 sekunder fra han fikk stappa inn snusen til han fikk et rart uttrykk i ansiktet, sjangla litt, og spydde som faen. For sikkerthetsskyld kjørte han det over baren og INN i baren, fantastisk, før han kjørte en runde til på gulvet rett forann bordet vårt. Moralen er vel å ikke gi snus til folk som ikke er vant til det.
Etterhvert ble vi vist videre av Englands søteste politidame Cathrine (?), til stedet vi tilbragte resten av kvelden. Ingen husker hva det het, men det var stappfult i to etasjer av vilt mye festklare mennesker, og vi hadde det utrolig morsomt i noen timer frem til det stengte.
På veien hjem var det Kenneth, Heggen og meg sjøl på tokt etter mat, og hvilket sted finner vi? Joda, det legendarisk stedet der vi møtte Pennant drita full for et par år siden kvelden etter Liverpool hadde banka Derby 6-0.
Den historien må jo rett og slett deles.
Den gangen var jeg på tur med Brynje, Heggen, og en kompis som heter Johnny.
Brynje hadde kastet inn håndkleet den aktuelle kvelden og stukket på hotellet, og etter en artig kveld på byen skulle Heggen, Johnny og jeg få oss noe nattmat. Mens vi sto i kø, kom Jermaine Pennant inn, drita full, bakerst i køen. Heggen og jeg fikk maten vår, og venta på utsida på Johnny. Når Johnny kom, spurte vi om han hadde kjent igjen fyren som hadde sneket seg frem til å stå rett bak oss i køen. Responsen; “han fyren som sneik så mye? Jeg snudde meg rundt og sa “get back in line!” jeg, men hvem var det?”. Heggen og jeg spruter ut i latter naturligvis, Johnny hadde skjelt ut Pennant på fylla i Liverpool, helt fantastisk.

Fantastisk middag, casino og surretur ut

Fredagen startet rolig, og vi stakk samlet en tur nedover på Albert Dock’s, der det ble litt lunsj og de første pilsene. Et veddemål var i gjære mellom Gunnar (scum) og Eirik (pool) om hvordan kampen skulle ende, og etter mye frem og tilbake, endte de på en knallhard straff for taperen i kampen. Dens lag som tapte, må stille i full drakt og utstyr fra motstanderens lag på første treninga for laget der gutta spiller, Frognerparken. Fantastisk veddemål, og litt ekstra skulle det svi for den som tapte!
Videre ble det en tur opp i leilighetene. Opplegget her var strålende, og i hver av de to leilighetene var det to soverom med dobbeltseng, noen senger smalere enn andre, men det funka. En stue på hvert av rommene var det også, med fult utstyrt kjøkken i samme løsning, og dette tenkte vi at vi skulle utnytte.
Gunnar, en av Man utd-supporterne, hadde skrytt på seg at han skulle lage mat til alle, og dæven som han leverte! Det ble en fantastisk kylling og pasta-rett med pesto, tomater og ost, noe man lett hadde betalt endel pund for hadde man spist ute. (bare se på bildet!)
Vi hadde planlagt en tur på Leo Casino som neste stopp, og etter at Leon hadde knust 3 av fingrene til Heggen i en taxidør, kom vi oss da bort dit også. Noen sleit med ID-kort og noen sleit med håndskriften, men flesteparten av oss fikk slippe inn på Leo. Her har jeg sjøl hatt meget produktive kvelder med blackjack, men slik skulle det ikke ende denne gangen. Vi røyk vel noen pund alle mann, og etter noen flere øl og de siste hadde rota bort sjetongene sine, bar det videre ut, nå var planen å stikke på Cavern.
Den planen funka ikke helt, og resten av kvelden ble vel brukt til å vente på at noen skulle komme ut fra noen utesteder, der andre ikke slapp inn pga skoa, av alle ting. Det ble mye surring, og noen av oss tok en litt tidligere kveld enn de andre, som “bare skulle drikke opp øllen, så kommer vi ut”, det tok tydeligvis over en halvtime.. Et par av oss hilste igjen på den søte politidama Cathrine, som huska en av oss fra dagen før, til vedkommedes store begeistring..

Dagen før dagen, omvisning, og en mann på sykehus (!)

På lørdag var det klart for omvisning på Anfield. Da det var dagen før en storkamp, hadde de kun en kort omvisning der vi var med inn på the Kop, hørte litt på en guide prate, tok litt bilder, og ut igjen. Det var artig nok det for de som ikke hadde vært der før, men synd vi ikke fikk med oss hele touren med titt innom garderobeanlegget og å gå ned spillertunnelen, men det får bli en annen gang.
(fra venstre: Heggen, meg, Leon, Kenneth, Eirik, Erling og Gunnar)
Det var også fint at vi fikk tatt en tur innom museet, så Gunnar, som den eneste Man U-supporteren som var med opp fikk tatt en titt på trofèet laget hans vant i 1999, som nå står fast utstilt på Anfield
Etter omvisninga skulle vi en svipptur innom hotellet for at bl a Kenneth og Håvard skulle legge fra seg kameraet, så skulle vi rett ut og se Chelsea.. Den svippturen tok 3-4 timer, men til slutt fikk vi surra oss ut for å se kampen der alle la 10 pund i potten og satt et resultat. Kampen gikk ikke slik noen håpet vel, 5-0, og ingen traff engang resultatet..

Lettere beruset dagen før hadde Erling tøffet seg med at han skulle stå for middagen denne kvelden. Biff, chips og viltsaus sto på menyen, etter at Erling og Rogde hadde gitt opp å forklare fløtegratinerte poteter til betjeningen på butikken. Godt ble det, og alle var mette og gode før vi stakk på Cavern.
På Cavern var det dansing og hæla i taket i noen timer, og bra med svetting, det er jo langt under bakken og null luftinnstrømning nede i kjeller’n der, men moro var det like fullt.
Neste stopp ble Smookin Mo’s, og her skulle det bli drama. Før vi rakk å få oss øl, hadde Gunnar fått et drinkglass i huet fra andreetasje i det åpne, to-etasjers pubdiskoet. Det blødde godt, og satt vel en liten bremser for kvelden, men med Eirik som støtte ble det en tur på sykehuset og de fikk limt sammen huet til Gunnar heldigvis, men de to tok det rolig resten av kvelden.
Resten av kvelden ble det litt surring rundt, før nattmat og heimat etterhvert, litt krefter måtte man jo ha igjen til selve høydepunktet også; kampen på søndag!

Kampdag!

Endelig kom dagen som var høydepunktet og grunnen for at vi dro på tur; kampdagen. Liverpool mot Manchester United, drømmelaget mot søpla sjøl, et fantastisk oppgjør, og jeg personlig var klar for revansje etter det sure tapet mot dem for noen år siden når O’shea putta på overtid i en kamp scum ikke var interessert i noe annet enn å sikre ett poeng.
Leon hentet endelig billettene, som noen av oss hadde blitt litt usikre på om skulle dukke opp, og det viste seg at vi satt litt spredd. De to scumgutta Rogde og Gunnar hadde plass sammen med bortesupporterne på Anfield End Lower, som avtalt. Videre hadde vi to sesongkortbilletter på the Kop som alle sikla på naturligvis, to billetter samlet på Main Stand, en singel på Centenary, og en singel på Anfield End Lower, men på hjemmedelen. Loddtrekning måtte til, og meg sjøl og Kenneth ble de heldige og landa på the Kop, der vi skulle late som vi var mr James Brown (that’s me!) og mr Christopher Brown (Kenneth, “faren min” tippet vi). På Main landa Erling og Leon sammen, Heggen på Centenary, og Eirik på Anfield End Lower. Vi var med andre ord representert på alle stadions fire tribuner.
Siden ingen hadde riktig resultat på Chelsea-kampen, la vi inn 10 pund til hver, og tippet resultat på dagens kamp. Ingen klarte det denne gangen heller, ingen hadde 1-0 engang og kunne være semibitre for N’gogs deilige overtidsmål. Godt å se 9 mann som mener de har peil på fotball ikke klarer å tippe resultatet riktig på to forsøk..

Før kampen stakk vi på puben tvers over gata for Anfield som jeg aldri husker navnet på (ikke Albert’s, men “den andre”..). Her var stemningen helt fantastisk, og vi var med på allsang og moro i flere timer før start. Vi møtte naturligvis på nordmenn her også, som overalt i Liverpool i en helg med hjemmekamp. En times tid før kampstart var det på tide å komme seg inn på stadion.
Kenneth og jeg som jo vant loddtrekninga ønsket lykke til til de andre, og vi stakk inn for å finne plassene våre. Vel inne ble vi fort øltørste igjen, og stakk inn under tribunen for en pils. Der møtte jeg naturligvis noe kjentfolk, oppsummerer med å bare kalle dem Rustadgutta, skulle jo bare mangle at vi møtte på nordmenn der også.
Stemninga under kampen var helt fantastisk. Vi satt ikke ett eneste sekund, og vi sang, klappa, skreik og var helt med naturligvis. Jeg skreik bl a “fuckin’ wanker” etter Vidic så hele the Kop må ha hørt det, og jeg skjønte ikke først at det var jeg som hadde skreket det, man blir jo så ekstremt smittet av stemninga. Den deilige ironien fra the Kop med masse badeballer før start, drepte totalt badeballene fra scumsupporterne, som sparte endel av dem til mot slutten av kampen, og kastet dem ut på banen så en kamp laget deres desperat prøvde å utligne måtte stoppes, smart gjeng må jeg si!

Til pause følte vi at vi hadde hatt trøkket, og selv om det var på andre siden av banen, skjønte vi hva slags kjemperedning VDS hadde kommet med på skuddet til Aurelio. Pausen ble brukt til en ny pils, og før andre starta, var vi enige om at Liverpool ikke hadde putta bare for å få skåre foran oss i andre.

Og rett fikk vi i det. Det var helt fantastisk å se Torres close-up når han totalt urinerer på Rio og banker ballen opp i nærmeste hjørne, og Anfield går apeshit! Vi satt jo rett ved det målet også, så Torres måtte jo faktisk bremse for ikke å lande i fanget vårt etter han hadde putta. Det var helt kaos en god stund, og man delte ut klemmer til alle og enhver rundt seg, det var helt fantastisk. (derfor klarte heller ikke Kenneth få opp kamera før når gutta jogger bort fra hjørnet foran oss, som man ser på bildet).
Når Neville startet oppvarminga si, hagla det med kommentarer og buing. Men det var ingenting sammenlignet med det som kom da Michael Owen starta sin oppvarming, det var kaos, rett og slett. Og enda mer kom det når han entret banen, en vanvittig pipekonsert. “Never a red, once a scum” var vel sangen som runget over stadion ganske mange ganger resten av kampen.
Etterhvert ble det jo fryktelig spennende da man utd fikk uendelig med frispark på vår banehalvdel, og Vidic dro også ned Kuyt da vi fikk den gylne overgangen vi ventet på. Stemninga var høy da han ble sendt av banen, kanskje ikke så høy da Masch ble sendt av banen.
Men så kom det en overgangsmulighet til, og denne gangen gjorde gutta det perfekt, Lucas trilla N’gog alene mot keeper, og selv om det virket som det var en evighet før ballen ble trillet i kassa, sprengte Anfield totalt igjen, 2-0 var et faktum, 3 poeng var klare, gutta var fantastisk glade, Lucas sklei forann the Kop og har aldri sett gutten så glad, og Reina så vi på TV senere var forbi forsvarslinja før ballen var i mål på vei opp for å feire, han var jo førstemann hos N’gog!
Sluttsignalet kom, You’ll never walk alone runget over stadion, og formen var helt fantastisk. Vi hang litt på puben over gata, før vi stakk ned og samla oss på hotellet.
Det var skuffende mange som var litt vel slitne etter kampen, så etter en matbit hos Carra for halvparten av oss, var de fleste på vei langt inn i en filmkveld, og det vare bare Rogde x 2, Kenneth og meg sjøl som tok oss turen ut. Først var vi på the Cavern og fikk med oss en kjempekonsert med et band vi aldri hadde hørt om; the Grace. Fantastisk trøkk, og vi koste oss gløgg i hjel, før vi tok turen videre. Rogdegutta kasta inn håndkleet, og Kenneth og jeg festa vel nok for hele gjengen den siste kvelden.

Hviledag for noen, reisedag for andre

På mandag sjekket vi ut og stakk for å spise en samlet frokost borti gata. Full English breakfast ble fortært, og her møtte vi naturligvis også noen nordmenn. Takk til Heidi for melkeglasset dama bak kassa ikke klarte å få med seg, på tross av at jeg ba om nøyaktig det samme som Rogde, og han fikk melk.. Du har en øl til gode på Tempest, Heidi :-p

Etter dette var det ny samling på Carras sted, og der oppdager vi etter en stund at Carra sitter og spiser lunsj. Som turistene vi faktisk er, måtte vi jo ta bilde, hehe. Dette var altså det andre eksklusive møtet jeg skrøt på meg i overskriften
Vi tok en ny tur ned på Albert Docks, hvor noen tok en tur på Beatlesmuseet (som er å anbefale), mens noen av oss andre slappet av med noe godt å drikke. Så var det avreise for flesteparten av gutta, mens Rogdegutta og jeg skulle være over til tirsdagen.
På gata gikk vi forbi Riera, som var ute på rusletur med en barnevogn. Tydeligvis en tradisjon, sist jeg var i Liverpool gikk Alonso forbi meg med, ja, en barnevogn han også, hehe.
Resten av dagen gikk med på Beatlesbusstur (absolutt å anbefale), der vi kjørte en runde rundt i Liverpool, så på hvor gutta hadde bodd, hvor noen sanger stammer fra og slikt. På kvelden slappet vi bare av på hostellet, bordtennischamp er jeg fortsatt, biljardchamp blir jeg aldri..

Hjemreise

Vi hadde vært smarte å bestille samme taxisjåfør til flyplassen som han som kjørte oss til hostellet dagen før. Det viste seg å ikke være så smart, for han gadd ikke å møte opp når vi skulle. Siden dette var litt utenfor byen, var det ikke bare å praie en ny taxi, så vi gikk mot nærmeste bensinstasjon for å høre om han kunne bestille en for oss. Griseflaksa at det sto en taxisjåfør der, som kjørte oss til John Lennon Airport. Deilig å ikke ha begasje og ferdig innsjekka på nettet! Raskt gjennom, spiste litt medbrakt Subway, og inn på flyet. Møtte Rustadgutta igjen på flyet, de skulle ta samme som oss, det samme med mr Borgan, som jeg såvidt hilste på nede på Dock’en mandag også, alltid like hyggelig.
Rogdegutta slang seg på bussen fra Torp, toget via Tbg og plukke opp en sekk for meg, og så rett til siste halvdel av forelesning i fast eiendoms rettsforhold, snakk om brutalt møte med hverdagen igjen!!

Alt i alt ble det en fantastisk tur, med mye moro i godt lag, og en fantastisk seier til Liverpool. Fint å titte litt rundt i byen også, som nok har mer å by på enn bare fotball, om man bare gidder å titte litt rundt også.
På bildet ser man Rogde midt i en av gatekonsertene hans med lånt gitar. I utkanten av bildet, til venstre, står Erling og synger, og et par av gutta er baksyngere vel, fantastisk session, og gutta som eide gitarene digga det, og jobba godt med å kompe med fløyte og alt til norske sanger, sterkt! (lett å se hvor mye han ene med hatten er med der han komper og prøver å forstå norsk).

Har blitt en tradisjon for meg de siste gangene å handle en gammel klassikertrøye fremfor de nye, så jeg avslutter med to deilige bilder av den nye klassikertrøya mi, som det naturligvis måtte bli Rush på

YNWA!

PS!
Brynje sin Liverpooltur, kampen mot Burnley i september inneholder også nå bilder fra turen, ta en titt der også. De ligger HER

(Bilder: Kenneth Eriksen und Stig Magnus Fønhus Grundesen)