Historiens første gjesteinnlegg på liverpoolblogg.no er et faktum. Og det er ikke fra hvem som helst. Som det mannsdominerte miljøet vi fotballsupportere er, så er det alltid spennende å høre fra de sjeldne kvinnestemmene som taler lidenskapelig for sporten vi alle elsker.

Forfatteren av dette innlegget heter Bea, og trenger du flere bevis på at hun kan skrive annet enn dette innlegget, kan du klikke deg inn på bloggen hennes.

Jeg så rødt i det herrens år 1997. Fotball hadde lenge vært en av interessene, men engelsk fotball hadde ikke kommet helt under huden på meg enda.

Nå kunne jeg selvsagt kommet med en hvit løgn om hvorfor jeg så akkurat rødt, da jeg først skulle se, men jeg har aldri klart å holde styr på løgner, så jeg er like gjerne ærlig med en gang. Grunnen til at nettopp jeg falt for Liverpool het Thomas og jobbet i ferskvaredisken på ICA. Han var blodfan. Jeg trengte noe å snakke med ham om i lunsjen, og bestemte meg for å se en kamp. Den gang gikk kampene på TV2. Helt gratis. Så gammel er jeg, faktisk. Nå håper dere selvsagt at jeg skal si at den kampen var så god at jeg aldri kan heie på noe annet enn Pool. Beklager. Jeg husker ikke engang hvem de spilte mot. Men jeg husker Macca. Han brilljerte i den kampen. Jeg var solgt. Resten av laget snek seg på meg etterhvert. Og tjue år senere heier jeg, som alle dere andre, på drakta og ikke spillerene.

Jeg minnes at jeg var dritskeptisk til Owen. Herliget, man kan jo ikke annet enn å gremmes. Der satt jeg i sofaen og bitcha om den lille knotten som liksom skulle funke samme med den andre lille knotten (les: Fowler). At de ikke skjønte at de trengte en spiss med litt høyde da. Litt tyngde innenfor 16-meter’n. Jeg mener bestemt å huske at jeg var på grensa til opprørt der jeg satt. Med munnen full av potetgull og dip. Mens jeg så mitt livs andre Liverpoolkamp, fortsatt delvis til ære for fyren i ferskvaredisken. Akkurat det ønsket om tyngde fikk jeg jo oppfyllt tre år senere, da Emilie Heskey kom dundende inn. Men selv om jeg altså hadde null tiltro til Owen i 1997, gikk det kjapt over i nesegrus beundring. Og i alle fall i god tid før våren 2000 da nevnte Heskey gjorde sitt inntog i klubben.

Husker dere sisteskansen i 1997? David James, ja. Mannen som ga uttrykket “alene med keeper” en helt ny mening. Nydelig karamellfarget stod han bakerst. Ikke en krøll ute av posisjon. Ikke en svettedråpe annet enn de som var bestilt og betalt av Armani. Jeg kunne ikke fatte og begripe at noen kunne mene Schmeichel var en bedre keeper. Han var jo dansk. Og likblek! Nei, han kunne ikke måle seg med vår billedskjønne lekkerbisken. James var god også, vet dere. Jeg husker det, jeg! På strek. I feltet var han vel ikke like solid, men han ga alt. Og det ble en slags sjarm det også, at jeg nesten kasta opp når vi fikk corner i mot, fordi jeg visste hva som ville skje. James ut i hundre, fomle fomle, James i bakken, redning på strek av hektisk forsvarspiller. Jeg bruker fortsatt uttrykket “ta en James” når keepere hopper som gale på corner. Og det er da du skjønner at du er fan. Når du blir skikkelig kvalm lenge før målsjansene i det hele tatt oppstår. Det er da du virkelig er solgt.

Ulempen med denne slags mimring, er gjerne at den ikke har et sluttpoeng. Men jeg tror faktisk jeg skal dra til med ett i dette tilfelle. For hvis vi legge mine kriterier til grunn, er jo Casillas klart verdens beste keeper. Nå aner det meg dog at de fleste leserne her ikke er så veldig opptatt av lårmuskler, smilehull og sprettrumper, så vi legger meg og mitt til side en stund: Hvis du kunne fått hvilken som helst keeper inn på dagens Liverpool, hvem ville du valgt?