Liverpoolblogg.nos andre gjesteinnlegg er en nostalgisk perle signert Morten Hallangen. Av oss i Liverpoolblogg.no er det mye ungt blod, men det er kun én av oss som begynner å dra litt på åra (sorry, Brynje), så da er det morsomt å få høre litt om hvordan det var å vokse opp med et Liverpool som håvet inn troféer. Så da er det ikke mer å gjøre enn å gi ordet til Morten:

Den gang jeg vokste opp, på 70-tallet, var alt så mye bedre. Jada..om sommeren var det varmere enn det er nå, himmelen var mer blå enn nå. Vannet var jammen våtere også. Det er noe som sier at vi skiller ut de gode minnene fra fortiden, mens de vonde legger vi lokk på. Så alt var kanskje ikke bedre før? Eller..?

En ting er sikkert iallefall, og det er at den gang jeg vokste opp, bøttet det inn sølvtøy til et visst lag fra havnebyen nordvest på fotballøya. Liverpool spilte fletta av alle lag. Anført av en liten magiker med høye krøller og skremmende store koteletter, spilte de one-touch og korte pasninger langs bakken, som gjorde store tunge forsvarere svimle. Liverpool var klubbfotballens svar på Brasils lekne underholdningsfotball. Brasil var veldig ekstreme på den tiden, med mer hælspark en spill mot mål. Det virket som målet var å underholde, å vinne var ikke så viktig. Slik så det ut, iallefall.

På 70-tallet var det fotball på TV hver lørdag kl 4. Fra august til mai. Tippekampen, som den het på folkemunne dengang. Og vi som hadde fått solid oppdragelse og visste at Liverpool var det laget som eide sjel og hjerte, vi visste at vi hadde noe godt i vente nesten hver lørdag. For på syttitallet, da var Liverpool FRYKTLIG gode. De herjet. Alle lag som gjestet Anfield, enten de het Manchester United, Chelsea eller Arsenal, dro dit med et håp om ikke å tape altfor mye. Dengang skremte brølet fra The Kop alle som kom dit. Når Ray Clemence, Alan Hansen, Phil Neal, Ray Kennedy, John Toshack og Kevin Keegan var i form, så var det rett og slett gøy å se på. Clemence kunne stå som en vegg, ikke bare èn gang, men uke etter uke. Alan Hansen tok seg som regel av det som kom, men gjorde han ikke det, var det greit å ha Clemence rett bak der. Kevin Keegan kunne finne på å gå selv fra midtbanen, drible seg gjennom forsvaret og lempe ballen opp i krysset. De gangene Liverpool tapte, var det nesten greit, så det ikke ble kjedelig i lengden.

Jeg hadde en “sengehest” den gangen, så jeg ikke skulle falle ut av senga. På den hadde jeg skrevet ned hele førstelveren til Liverpool, reserver, trenere og manager. Synd jeg ikke tok var på den. Jeg gikk til sengs med rød drakt, med en rød fotball under armen. Det var min første tanke om morgenen, min siste om kvelden. Jeg skulle til Anfield og spille midtbane når jeg ble voksen.

Det ble med drømmen.

Med tiden ble Kevin Keegan byttet ut med en skotte. En som hadde spilt for Celtic. Jeg gråt nesten en hel dag, og til slutt var det broren min måtte trøste meg. Han sa at Bob Paisley garantert ville finne en god erstatter, sånt hadde Liverpool erfaring med. Og han fikk rett. Idag er denne skotten elsket av alle fans som husker ham, og han fikk navnet King. King Kenny. Jeg skal ikke gå gjennom merittene hans her, det gjør andre bedre enn meg. Jeg husker ikke alle. Men jeg husker Keegan, og jeg husker Kenny. Jeg vokste opp under Keegan, og derfor var han helten min den gang. Men i ærlighetens navn, så tror jeg at Kenny Dalglish slår Kevin Keegan, og også Steven Gerrard. Grunnen er der som Kevin var en magiker, han gjorde morsomme, kreative, uventede ting med ballen, så var Kenny en spiller med et overblikk og en fingerspitzgefühl for spillet, som måtte være medfødt. Han var den naturlige lederen, diregenten som scoret, la opp til mål, tok kommandoen, og var en høflig og vennlig person utenfor. Og som helt naturlig måtte bli manager, og gjorde den vel enda bedre der, både som spillende og på benken.

Kevin Keegan var en bedre individualist. Kenny var en større lagspiller. Dette er selvfølgelig helt subjektivt, og yngre fans kan nok bli såret når en olding på 40 år kommer og sier at noen var bedre enn Steven Gerrard. Men jeg tror at ingen noengang har vært viktigere for laget, enn akkurat Steven Gerrard. Punkt 1, er han er en fantastisk midtbanespiller for Liverpool. Kanskje en av verdens fem beste for sitt lag. Med det mener jeg at han er god for Liverpool, fordi han elsker laget sitt. Han har aldri briljert på landslaget, og jeg mistenker ham for uansett hvor stolt han er av det, så er det ikke Liverpool. Rent teknisk er han ikke så god som Kevin, men han kan sammenlignes med Kenny når det gjelder overblikket. Men han slår både Kenny og Kevin når det gjelder skuddbein. Der er han i verdensklasse. Torres holder vi utenfor diskusjonen her, han holder ikke mål. Men han er nok den beste spissen som Liverpool noen gang har hatt, etter min mening.

På sytti- og åttitallet, da var Liverpool verdens beste lag, etter min mening. De vant iallefall ligaen veldig ofte. FA cupen nå og da. UEFA cupen, Liga cupen også videre. De vant alt, det som nå kalles Champions League hentet de hjem ofte. Jeg husker ikke, men var det ikke 4 ganger på 70 og 80 tallet? Ligaen ble ofte hentet hjem et par ganger på rad, og vant de ikke, så var det rett bak, på andreplass som regel. Hvert år måtte sølvpusserstaben jobbe overtid med tanke på alt det de kom hjem med. Liverpool bare vant og vant og vant. De var ustoppelige. De var uslåelige. De var det. DEN GANG.

Nå er det andre tider. Jeg vokste opp med følelsen av vi ville vinne noe i år også. Supportere som ble født for 20 år siden, vet ikke åssen det føles. Og det er synd. For Liverpool er laget med hjerte og sjel, men de spiller ikke lenger fotball som var fremtiden den gangen. De spiller fremdeles possession, men de spiller feigt. Clemence fikk veldig sjelden ballen tilbake fra midtbanen. Nå kan det se ut som om Reina spiller forsvar, for hvor ofte blir ikke ballen spilt tilbake fra forsvaret, selv uten særlig press?
Den gang ble spissene mye tidligere involvert. Nå kan det gå nesten halve kampen uten at Torres er nær ballen, fordi den blir spillt frem og tilbake på midtbanen.

Ifjor så vi alle hvordan Liverpool herjet med Real Madrid på hjemmebane. Slik kunne vi minnes hvordan de spilte før: Djervt, kreativt, hurtig og angrepskåte. Før så de alltid etter et hurtig gjennomspill, nå er overgangene altfor trege. Eller kanskje det bare er de andre som er kommet i kapp.

Dette var et lite tilbakeblikk, hvordan det var å “vokse opp under Keegan” som Pondus sier det. Det var følelsen av å være en del av verdens beste fotballspillere. Vi får bare håpe at Rafael Benitez blir fredet. En manager som sitter i fem år kan utrette en del. En som sitter i ti år kan utrette mirakler. Og da får kanskje også dagens unge supportere oppleve hvordan det føles å vinne år etter år. Vi får bare håpe. Og be. Så vil det skje. Det må det..