1. desember 1959 sendte Liverpools styreformann Williams ut en beskjed om at Bill Shankly hadde fått jobben som manager for Liverpool etter Phil Taylor, som hadde sagt opp noen uker før. Opprinnelig var det meningen at Shankly skulle være i Huddersfield en måneds tid til, men slik ble det ikke. Allerede 14. desember var han på plass. Med en gang uttalte Shankly at han følte seg stolt og svært glad for å bli valgt som manager for Liverpool, han skrøt supporterne opp som noen av de beste i hele fotballen og fortjente suksess med klubben. Bill uttalte også at klubben hadde stort potensiale, noe han skulle gjøre sitt ytterste for å få ut. Pressen og supporterne likte han med en gang.

Men det skulle ikke bli noen enkel jobb. Liverpool FC i Second Division i sin femte sesong på rad og hadde de siste årene endt på 3., 3. og 4. plass i divisjonen der kun to lag rykket opp. Treningsfasilitetene på Melwood var ikke mye å skryte av, og spillerstallen var stor, og med mange middelmådigheter. I løpet av en måned satt Bill opp en liste på 24 spillere han mente måtte kuttes fra stallen. Alle var borte i løpet av ett år, spillerstallen var nesten halvert, og lønnsutgiftene kuttet kraftig. Men det var også lyspunkter; på Anfield møtte det ofte opp så mye som 40.000 tilskuere, og Billy Liddell banket alltid inn mye mål.

Oppryddingen startet raskt. Ved Melwood brukte det lokale cricketlaget den beste gressmatta, men det varte ikke lenge før cricketlaget ikke var å se lenger på Melwood. Vanningsanlegg ble innstallert for den klekkelige sum av £3.000, som på den tida var en rimelig solid investering. Skikkelige toaletter ble også raskt installert på Anfield. Før dette ble gjort, var spesielt the Kop egentlig bare et stort toalett. Man pissa der man kunne, og siden det var så stor trengsel, pleide folk å snike med seg flasker inn i lommene, som de gjorde fra seg i, og putta tilbake i lommene. Flaskene knuste naturligvis ofte, så man sendte dem gjerne fremover og de ble satt foran the Kop. Et annet triks var å ha med seg en avis, putte den i lomma på frakken til han foran deg, og pisse ned i avisa. Det var rimelig simple kår med andre ord, og kanskje ikke så rart Shankly kalte Anfield for Liverpools største toalett da han først ankom.

Det neste grepet var treningene. Det aller meste ble gjort med ball, og det var fokus på at spillerne skulle være godt trente og orke mye. Basisferdigheter som mottak og pasningsspill sto i fokus, samt å jobbe opp en følelse av hvor du hadde medspillerne dine. De klassiske 5-a-side kampene startet under Shankly, men man spilte også mye 2-a-side og 3-a-side på Melwood. Trenerstaben beholdt han som den var da han kom, noe som var litt uvanlig. Bob Paisley som assistent, Joe Fagan som sjef for reservelaget, og skotten Reuben Bennett som hadde hovedansvaret for den fysiske treningen.
De fleste lag slang seg rett i dusjen etter trening, men dette var ikke Shankly enig i, han mente man da ville fortsette å svette hele dagen, og dermed bli dårligere trent. Etter trening oppfordret han spillerne til å ta seg en kopp te, og kanskje gå seg en liten tur rundt. I tillegg skiftet de på Anfield og brukte buss til Melwood, som var et kvarters tid unna med buss. Dette gjorde at det gjerne tok 30-45 minutter fra treninga var ferdig til gutta var tilbake på Anfield og dusja. Dette var en av nøklene til at laget var så godt trent, mente Bill, og han mente at det også hindret skader. Bill var også veldig nøye på at spillerne sørget for å kle på seg skikkelig etter treninger, ikke fryse og være tørre og varme. Mat styrte han også, og det var ofte Bill som ringte til hotellet de skulle bo på under bortekamper for å sørge for at spillerne fikk den riktige maten kvelden før kamp og til frokost.

Når det gjaldt spillestilen, ble ”pass and move” drillet hele tiden og perfeksjonert på treningsfeltet. Her ble det også gjort grep slik at denne fotballen ble spilt i hele klubben, og nye spillere var gjerne en stund på reservelaget for å bli vant til å spille ”the Liverpool way”. I kamper hadde Bill også en tanke han synes var viktig å følge. I starten av kampen mente han det var viktig at så mange som mulig av spillerne fikk være borti ballen så man fikk opp selvtilliten litt. Det skulle bare være enkelt; spille en enkel pasning, neste mann tok den i mot, og spilte den videre. Ikke prøve på noe vanskelig med en gang, bare komme i gang alle mann. Å innordne seg etter motstanderne likte Bill heller aldri å gjøre, og både han og spillerne fikk som regel bare kort info om hvilket system motstanderne spilte i, ikke hvilke spillere man skulle passe seg for eller noe slikt. Det handlet om å spille sitt eget spill, og ikke bry seg få fryktelig mye om motstanderens spillere eller systemer. Bill fortalte i et intervju hvordan han en gang etter et av disse møtene før en kamp mot Manchester United kom ut av møtet, og overhørte en av spillerne spørre en av de andre gutta; ”spiller ikke Best, Law og Charlton i morra?”, og Bill hadde gått med et lurt smil videre i korridorene. Fokuset var på å gjøre ting lett, holde ballen i gang, og være tålmodig. Om det tok 89 minutter å få det målet, så fikk det gjøre det, og man avgjorde mange kamper etterhvert på slutten.

Det er mange kjente historier om Bill Shankly og Tommy Smith, den lokale helten som signerte for Liverpool som 14-åring rett etter at Shankly kom til klubben. En av de mest kjente historiene er når Smith får en av de andre trenerne til å teipe opp det skadde beinet sitt for å bli klar til en kamp. Shankly sier at han bare kan glemme det, han får ikke spille med et dårlig bein. ”Det er mitt bein, og jeg vil spille”, protesterte Smith. ”Det er Liverpools bein, gutt, og du spiller ikke”, svarte Shankly. Ferdig prata.
I starten av sin karriere i Liverpool, som purung 15-åring, spilte Smith en 5-a-side kamp på Melwood. Han slo tunnel på den knallharde forsvarsspilleren Gerry Byrne, og skårte. Et par minutter senere kom det en høy ball mellom dem, Smith gikk opp for å heade, Byrne gikk også opp, og skalla til Smith så han ble liggende dekket i blod. Bill gikk rolig bort og tittet ned på Smith: ”Første lekse, slå aldri tunell på Gerry Byrne og tro at du kommer unna med det”. Smith tok det til seg, som han gjorde med det meste av det Bill sa. Med en slik læremester, og etter å ha gjort alt fra å være med og male the Kop og rake de nyklipte banene som læregutt i Liverpool, har man et godt grunnlag for å bli en skikkelig legende.

19. desember 1959 var Bill Shankly sjef for Liverpool FC for første gang i kamp. Det ble en tøff debut. 0-4 hjemme på Anfield mot Cardiff, før man i neste kamp ble sendt hjem med 0-3 i sekken etter en bortekamp mot Charlton. Ved sesongslutt endte man på 3. plass, og var et stykke bak de to lagene som rykket opp, alt var ganske som før altså.
Bill skjønte at man måtte ha inn skikkelig kvalitet, laget holdt ikke mål, og stjernespissen Liddell begynte også dra på årene. Men styret var skeptiske til å legge ut store utlegg på spillere. Heldigvis fikk Shankly seg en alliert i styrerommet i Eric Sawyer, som var representant for den mektige John Moores, som eide foretningsimperiet Littlewoods og kontrollerte Everton. Han satt i styret til Everton, og hadde ikke lov til å også sitte i styret til Liverpool FC, selv om han også her var dypt inne økonomisk. I motsetning til de fleste i styret, fulgte Sawyer nøye med på fotballen, og de bygget opp et vennskap fordi Bill kunne prate fotball med Sawyer, og de hadde mange fruktbare diskusjoner. Sawyer sa Bill skulle finne de spillerne han mente han trengte, så skulle Sawyer overtale og fikse resten med styret.

Bill så seg raskt ut Ian St. John og Ron Yeats, storskåreren og stopperkjempen, som han også hadde jaktet når han var i Huddersfield, men da fikk han ikke penger til å kjøpe dem. Begge var 23 år gamle, og Shankly var så sikker på disse to spillerne, at han uttalte at det bare var å sparke han om disse spillerne ikke leverte varene, ikke bare skulle de sikre opprykk, man kom også til å vinne cupen med dem!

Bill fikk viljen sin, og til sammen kosta de rundt £60.000, endelig på plass etter at Shankly hadde vært i Liverpool i halvannet år. Ron Yeats ble presentert av Bill for pressen som en kjempe, og han oppfordret journalistene til å gå rundt Yeats for å få sett skikkelig på den store stopperen. Kapteinen og forsvarssjefen var på plass.
I Ian St. John hadde han den perfekte makker til den unge og fremadstormende Roger Hunt, laget begynte virkelig å ta form nå. St. John debuterte med 3 mål mot naborivalen og da en av de virkelig store lagene i landet i en lokal cupkamp. Man tapte riktignok 4-3, men heltestatusen fikk den strålende skotten fra første kamp.

Optimismen før 1961-62 sesongen var stor, og nå måtte man endelig rykke opp, etter 7 år i den mørke Second Division. Og det gjorde man, med glans. Ubeseiret på hjemmebane, seriemesterskap åtte poeng foran Leyton Orient med 62 poeng på 42 kamper, og endelig opprykk til First Division. Roger Hunt putta smått utrolige 41 mål, spissmakker St. John bidro med 18, og Ron Yeats var sjefen som holdt forsvaret samlet.

Da opprykket ble klart, deltok Bill på en samling med alle deleiere i klubben. De var meget fornøyde, og stemningen var høy. Bill tok ordet og lurte på hva alle var så oppstemte for, javisst hadde man rykket opp, men man var da ikke fornøyde nå? Neste gang de skulle samles slik, skulle de feire at de hadde vunnet First Division. Lite ante folk hva de hadde i vente!

Den første sesongen tilbake i det beste selskap endte med en respektabel 8. plass (sammen med èn annen sesong den delt dårligste posisjonen klubben har landet på de siste 47 sesongene!), mens byrival Everton vant ligaen.

(Bill og laget feirer gull i First Division 1963-64)
Før sesong to i eliten etter opprykket, var det Everton som var det store laget på Merseyside og i landet, noe Bill likte meget dårlig, og han hadde skumle hensikter, lovnaden til deleierne skulle oppfylles.
Laget var mye av det samme som det laget som rykket opp tre sesonger tidligere, og nøkkelspillere var fortsatt Ron Yeats bak i forsvaret, og på topp bøtta spissparret Ian St. John og Roger Hunt inn mål. Til påske sa Bill til spillerne at spillet hadde ruslet og godt fint hittil, men nå var det på tide å komme i gang skikkelig, nå skulle de virkelig vise hva de var gode for. 7 strake seiere fulgte, man løp i stykker alle lag man møtte, og avsluttet med kalasseier 5-0 over Arsenal hjemme på Anfield. Sesongen 1963-64 endte med Liverpool Football Club endelig tilbake der man hørte hjemme; på toppen av First Division, nå for 6. gang.
I 1964 spilte Liverpool FC sin første kamp i Europa, mot islandske Reykjavik, som raskt ble feid til side. I november 1964 skulle man møte et meget bra Anderlecht neste runde i Europacupen. Bill kom inn i garderoben, og slang over en rød shorts til Ron Yeats og ba han få på seg den og drakta. Frem til da hadde man spilt i røde drakter, men med hvite og røde sokker og hvite shortser. Bill likte det han så når den enorme midtstopperen sto der i rød shorts og rød drakt. Idèen om røde strømper kom raskt til, og de helrøde draktene vi nå er kjent med var et faktum. Mot Anderlecht brukte man helrødt for første gang, og det var en umiddelbar suksess. 3-0 banket man et meget sterkt Anderlechtlag fullt av landslagsspillere fra Belgia som for bare noen dager siden hadde spilt 3-3 mot England.

Den påfølgende sesongen endte med en skuffende 7. plass i serien, men sesongen sett under ett var langt fra noen skuffelse. Man kom helt til semifinalen i Europacupen, og røk etter en meget omdiskutert dommer i Milano. Men det virkelige høydepunktet kom i hjemlig cup i FA-Cupen.

Liverpool hadde spilt i to FA Cup-finaler tidligere, men tapte i både 1914 og 1950. Shankly ville det annerledes i finalen mot Leeds United i ’65 på Wembley. Under finalen høljet det ned, og det var et skikkelig drittvær. Til full tid sto det 1-1, men i andre ekstraomgang avgjorde legenden St. John kampen til 2-1 til Liverpool. Klubben hadde endelig vunnet verdens eldste fotballturnering, og Evertonsupporterne kunne ikke lenger skryte av å være det eneste laget på Merseyside med det legendariske trofeet i premieskapet.

En flott historie om Bill Shanklys fantastiske måte å behandle spillerne på stammer fra 1965. George Scott var storskårer på et ungt reservelag, der han hadde spilt i noen sesonger med kommende storspillere som Tommy Smith, Chris Lawler, Bobby Graham og Gordon Wallace. I cupfinalen på Wembley hadde Scott vært den 12. spilleren, spilleren som akkurat ikke kom med i laget, dette var noen måneder før den første innbytteren ble sluppet innpå i England. Da Scott kom hjem etter togturen der man feiret cupseieren med champagne og koste seg, fikk han et antiklimaks når han fant et brev på trappa hjemme fra klubben og Bill; han var satt på transferlista.
Mandagen etter møtte han opp på kontoret til Bill, og lurte på hva i all verden som foregikk. ”Ta det rolig det rolig, gutt, ikke bry deg om det brevet. Jeg skal gi deg fem gode grunner til hvorfor du skal forlate denne klubben.” Hva er det som foregår, tenkte Scott, og Bill fortsatte; ”Callaghan, Hunt, St. John, Smith og Thompson. Vil du utvikle deg videre, er det på tide å dra”.
Bill så at Scott var ekstremt skuffet, så han gikk rundt skrivebordet og la en arm over rundt han; ”George, du skal alltid huske at akkurat nå er du den 12. beste spilleren i verden. Så dra tilbake til Aberdeen og bevis det”.

Scott har senere fortalt at han gikk inn på kontoret til Shankly helt knust, men kom ut og følte seg på toppen av verden, og det selv etter å ha fått bekreftet at han var ferdig i klubben. Ett år senere, da Scott ble frigjort av Aberdeen etter en sesong delvis ødelagt av skader, kom Shankly han til unnsetning igjen, skaffet han prøvespill i en klubb i Sør-Afrika med mest engelske spillere, og skrev et referansebrev for han. Det var et klassisk bevis på hvordan Bill Shankly behandlet folk, og selv om han leverte skuffende nyheter, klarte han å bygge opp selvtilliten til den aktuelle spilleren.

Sesongen 1965-66 vant man serien igjen, mens Everton tok hjem FA-Cupen, et ganske fantastisk fotballår på Merseyside. I Europa kom man til finalen i Cupvinnercupen, men tapte for Borussia Dortmund på Hampden Park.

For å trekke en parallell til dagens fotball, brukte Shankly i serien det året smått utrolige 14 spillere totalt. Det er utrolig i seg selv, men hvis man i tillegg ser på at Alf Arrowsmith spilte kun 3 kamper fra start og Bobby Graham kun èn, så ser man at i realiteten kun 12 (!) spillere sto bak Liverpools 7. ligagull. Litt annerledes enn i dag kan man si. Shankly sa det som vanlig best i garderoben før kamp: ”samme lag som i fjor”, enkelt og greit.

Det store laget Bill Shankly bygget på 60-tallet rykket opp fra Second Division, vant First Division to ganger, FA-Cupen for første gang i klubbens historie, samt spilt i semifinalen i Europacupen og i finalen i Cupvinnercupen. Alt dette på kun 5 sesonger.
Men nå skulle en av Bills få svakheter som manager vise seg igjen, som den hadde vist seg tidligere da han var manager i Grimsby; Bill stolte litt for lenge på ringrevene i laget, og det store laget fra 60-tallet ble nok beholdt litt for lenge uten utskiftninger. Bill har senere sagt at han selv hadde sine beste år som spiller fra 28-33 år gammel, og forventet noe av det samme av sine spillere, spesielt de som hadde opparbeidet seg mye erfaring. Han har senere sagt at disse spillerne kanskje ikke var sultne nok, og at kanskje all suksessen også tok mer på dem enn man trodde.

Mer om denne perioden kommer i neste artikkel om den fantastiske Bill Shankly. Her er programmet under Shankly Week:
Tirsdag: Tribute to a great manager
Onsdag: Shanklys tidlige liv og spillerkarriere
Torsdag: Starten som manager og tiden som manager før Liverpool.
Fredag: Opprykket med Liverpool og det første storelaget (artikkelen du nå har lest )
Mandag: Magre år, nytt storlag, og livet ut