William Shankly ble født 2. september 1913, i Glenbuck, Skottland. Foreldrene John og Barbara fikk totalt 10 barn, og Bill hadde 4 eldre brødre, samt 5 søstre, han var nest yngst i hele flokken. Faren jobbet en periode som postmann, men Bill husket ham best da han var skredder og lagde skreddersydde dresser. Han var en sunn mann som aldri drakk eller røyket, men elsket å se filmer. Denne hobbyen fikk Bill fra sin far, og spesielt amerikanske gangsterfilmer var han alltid veldig glad i. En av hans mest kjente sitater, “if you’re first, you’re first, if you’re second, you’re nothing”, er stjålet fra en gangsterfilm, der en av karakterene uttalte “foist is foist and second is nut’n”, før han tok opp pistolen sin og skjøt en fyr..
Faren spilte ikke fotball, men var en atletisk mann. På morens side var det dog fotballspillere, begge brødrene hennes var profesjonelle – en av dem ble også styreformann i Portsmouth, den andre landet i ledelsen i Carlisle etter endt karriere. Etterhvert ble vel deres bragder som ledere i fotballen overgått av deres nevø kan man si!

Glenbuck var en klassisk gruvelandsby med rundt 700 innbyggere da Shankly kom til verden. Det var harde kår, og man hjalp hverandre så godt man kunne i det nære gruvesamfunnet. Var det noen som manglet noe, gjorde man sitt beste for å hjelpe til, for neste gang kunne det godt være du som trengte hjelp. Tøffe kår i gruvene og i landsbyen generelt førte blant annet til en streik som varte i syv måneder, men som til slutt måtte avsluttes på grunn av sult, og det endte med at arbeiderne fikk det enda verre enn de hadde det før streiken. Hendelser som denne, og politikere som lovet og lovet, men ikke innfridde, bidro sterkt til Bills senere skepsis til autoriteter som politikere og styrerom.

Selv om det var harde kår, sto fotballen utrolig sterkt. Fotballen var et lyspunkt i hverdagen, og Shankly var langt fra den første, og heller ikke den siste, unge mannen som fikk seg en fotballkarriere fremfor å jobbe i gruvene. Han har senere uttalt at han synes det var fantastisk at han etterhvert tjente mer penger enn det folk som jobba i gruvene gjorde, og attpåtil gjorde han noe han uansett hadde gjort gratis, og det også ute i frisk luft!

Bills første klubb var landsbyens lokale lag Glenbuck Cherrypickers (!), men når Bill hadde blitt gammel nok og god nok for laget, hadde depresjonen på 1930-tallet blitt så ille at de fleste unge menn dro fra landsbyen for å finne jobb, og Bill fikk aldri spilt en kamp for førstelaget.

Så han signerte heller for Cronberry Eglinton, et annet lokalt lag. I 1931-32 sesongen fikk Bill sin sjanse, et par år etter at klubben hadde vunnet sin eneste Ayrshire Cup i 1930 på ganske fantastisk vis; de tapte faktisk finalen, men en protest om at motstanderen hadde brukt et falskt navn på en av sine spillere førte frem, og de ble tilkjent seieren.
Bill imponerte som 18-åring, og etter en halv sesong bar det videre til Carlisle United i Third Division, der en av Bills onkler var i ledelsen, og dette var nok mye av grunnen til avgjørelsen. Et par av speiderne til Preston ønsket han også, men Bill synes det var greit å starte en divisjon lavere så tidlig i sin karriere, og tjente i starten massive £4 i uka.

Rundt juletider 1932 var han inne i førstelaget, og imponerte som en hardtarbeidende og tøff høyre midtbanespiller. Sommeren ’33 var han hjemme i Glenbuck og drev egentrening, blant annet var han en tidlig pionér når det gjaldt lange innkast, noe han øvde på ved å kaste over hustoppene hjemme i landsbyen, og få guttungene til å hente ballene for han. Carlisle slet dog på den tiden, og han fikk beskjed om å møte for å diskutere en overgang til Preston North End, som igjen var interesserte. Først takket Bill nei, men det ble til slutt en overgang. Massive £500 var overgangssummen, og Bill fikk kose seg med en sign-on fee på £10 også.

På samme måte som at det ikke er noen tvil om at det er tiden i Liverpool FC han huskes best for som manager, så er det tiden i Preston North End han huskes best for som spiller. Han signerte i 1933, og var i klubben til 1949, selv om han i perioden fra krigen brøt ut i 1939 til man startet opp igjen i 1946-47 sesongen spilte for en rekke klubber.
Ettersom Preston var i Division 2 og nivået var høyere, startet Bill sesongen på reservelaget, slik som var vanlig på den tiden. Han fikk så sin debut 9. desember mot Hull City og etablerte seg raskt i laget, og ble en publikumsfavoritt med sin knallharde jobbing og engasjement for laget. Etter debuten spilte han 85 strake kamper. Sesongen endte med opprykk til Division 1 med Shankly som en av nøkkelspillerne, allerede i en alder av 20 år.

Preston kom seg til FA Cup-finalen sesongen 1936-37, men tapte 3-1 for Sunderland. Året etter skulle Bill endelig skåre sitt første ligamål for Preston i en uavgjort 2-2 kamp. Motstander? Liverpool, av alle lag! Hvor? På Anfield, naturligvis. Den sesongen kom også høydepunktet i Shanklys spillerkarriere, da klubben nådde FA Cup-finalen igjen, og klubben var nå ett av landets sterkeste. 1938 var generelt et meget godt år for Bill Shankly, selv om Arsenal såvidt tok ligatittelen foran Preston. På høsten debuterte han også på det skotske landslaget den 4. september, to dager etter sin 25. bursdag. Seier ble det også, 1-0 mot England.
Bill endte med 5 landskamper og 0 mål. Under krigen spilte han ytteligere 7 kamper og skårte 1 mål mot England, men disse telles ikke med i de offisielle statistikkene.

(Bill til venstre av spillerne mens de tar æresrunden)
FA Cup-finalen 1938 ble en stor opplevelse både for Bill, Preston og den nøytrale tilskuer. For første gang gikk finalen til ekstraomganger etter målløse 90 minutter på Wembley mellom Preston og Huddersfield. Dette var også den første kampen som ble sendt direkte på TV i sin helthet, med massive ca 10.000 seere. Etter første ekstraomgang sto det fortsatt 0-0, og det så lenge ut til at kampen skulle ende 0-0. Men helt mot slutten av kampen ble George Mutch spilt gjennom av Shankly og felt av Huddersfields stopper Alf Young, som ellers hadde hatt en god dag på jobben. Shankly var sett på som en god straffeskytter, men nervene tok han kanskje, og han ga fra seg ballen til Mutch, som satte straffa knallhardt via tverrligger og inn, og Preston vant 1-0.

Her er en herlig video, hvor vi bl a får et klipp av Shanklys spesialitet; lange innkast, samt den fantastiske straffen til George Mutch som sikrer bøtta for Preston.

En av engelsk fotballs største spillere gjennom alle år, og en ekte Preston-gutt, var Sir Tom Finney. Finney fikk sin Sir-tittel i 1998, endelig mente mange, og i Preston hadde de allerede kalt han Sir Tom i minst 40 år..
Shankly og Finney hadde et nært vennskap, også lenge etter deres spillerkarrierer var over. Finney spilte kun for Preston, med imponerende 210 mål på 473 kamper, samt 30 mål på 76 landskamper for England. Shankly mente Finney var historiens beste spiller, i hvert fall blant dem, og uttalte dette støtt og stadig. Han har blant annet uttalt at han ville satt Pele, Eusebio, Cruyff, Di Stefano og Puskas oppe sammen med Finney, noe som må påstås å være et greit kompliment. Et annet klassisk Shankly-sitat som handler om Finney kom når han ble spurt om en spiller som var stor på 70-tallet en gang kunne være like god som Finney: “Joda, han er nok like bra som Tommy. Men så er jo Tommy nærmere 60 år nå..”.

Shankly har etter spillerkarrieren beskrevet hvordan han spesialiserte seg i kunsten å takle. Alt lå i timinga, sa Bill, raskt inn, raskt ut som han sa, og om man skadet motspilleren i prosessen, så fikk det være sånn, så lenge man timet alt riktig og unngikk frispark. Han juksa ikke, men spilte hardt og tøft. Han mestret tydeligvis kunsten å takle godt også, for han fikk ifølge seg selv i hvert fall aldri navnet sitt i dommerens bok.

I 1939 brøt krigen ut, og Shankly mistet 7 år av sin spillerkarriere pga dette. Han var 26 år, og hadde sine beste år som fotballspiller under krigen. Under krigen spilte han ikke bare for Preston, han hadde også kamper for Norwich, Luton, Arsenal and Partick Thistle. Han fikk også èn kamp for Liverpool. På Anfield 30. mai 1942 mot Everton, og the Reds vant 4-1.

I 1946-47 startet fotballen opp igjen etter krigen på vanlig vis, og selv om han hadde vært både her og der under krigen, var det Preston som hadde Bill Shankly registrert som spiller, og på Deepdale han fortsatte sin spillerkarriere. Etter krigen satset mange klubber på yngre spillere, og Bill var innom reservelaget og litt frem og tilbake. I 1949 var han dog kaptein igjen for Preston, som nå slet i Division 1.
Hans gamle klubb Carlisle ønsket Bill som manager, og han slo til da han så at spillerkarrieren gikk mot slutten. Han avsluttet i kjent Bill Shankly-stil da Tommy Docherty tok over hans plass i Preston: “Gratulerer. Du er nå verdens beste høyre-midt. Bare ta på deg nummer 4-drakta og la den løpe rundt, den vet hvor den skal.”

(At Bill Shankly satt sine spor i Preston North End er det liten tvil om. Over ser man Bill Shankly Kop, den ene tribuneseksjonen på Deepdale, oppkalt etter legenden.)

Dette var slutten på Bill Shanklys spillerkarriere, og dermed også denne artikkelen. Under finnes det litt statestikk.

“King George shakes the hand of royalty”.
Før FA-Cupfinalen 1938.

Oversikt over hele Bill Shankly week:
Tirsdag: Bill Shankly week – tribute to a great manager
Onsdag: Shanklys tidlige liv og spillerkarriere (artikkelen du nå leser)
Torsdag: Managerkarrieren før Liverpool
Fredag: Opprykket og oppbyggingen av det første store Liverpoollaget.
Mandag: Magre år, nytt storlag og livet ut

(kilder: wikipedia.org, shankly.com, lfchistory.net)