Vi har gleden av å gi dere et nytt gjesteinnlegg. Fra våre lesere, til våre lesere, her er et hyggelig gjensyn med Bea, som tidligere har skrevet innlegget “Alene med keeper”. Vi vet alle at fotball er følelser, men ikke alle kan sette ord på det slik som Bea. Det er bare å spisse ørene (øynene?)

Jeg har en haug med ubrukelige venninner, rent sportslig. De har ikke peiling på fotball. “Herregud, det er bare fotball”, sier de. Det er ikke det, vøtt. Fotball er følelser. Det vet alle som elsker sporten. Og det kan godt de som ikke bryr seg gjøre en liten innsats for å skjønne. Eller i det minste godta. Ubrukelige kjerringer.

Kampen begynner og følelsene sitrer. Forventninger. Det ligger tjukt i lufta. De første minuttene, når du sitter der og følger hvert spark på ballen, mens du prøver å få følelsen av hvordan laget funker i dag. Man ser det ganske kjapt. Puster litt lettere, for det sitter. Eller drar skuldra enda noen hakk opp, for det sitter faen ikke i dag heller.

1-0. Herregud, jeg takler ikke 1-0. Alt å tape, fallhøyden er enorm. Pustestans ved enhver form for aktivitet innenfor sekstenmeter’n. Jeg er verdens største pessimist på 1-0. Veit at det ikke går. Banner og bærer meg, og angrer på at jeg slutta å røyke. Nå dør jeg jo uansett. Bare gi dem fem minutter, så har dem sluppet inn utlikninga. Det holder aldri inn! Akkurat da passer “Det er jo bare fotball” veldig veldig dårlig. Det er liv eller død, for pokker!

Seier er go’følelsen! Da er vi der. Litt glad i hverandre, for det blei jo noen øl, og dette visste vi hele veien. Vi sa det jo. Kunne ikke tape dette, vøtt. 1-0 er gull! Ubrukelige spillere er glemt og tilgitt. (Akkurat her er det en del som sliter, men for oss som veit å nyte en seier, går denne biten helt smooth..) Seiersfølelsen sitter hele kvelden. Fort gjort å bli litt glad i alle man møter det neste døgnet, faktisk.

Tap er nitrist. Og den følelsen er heller ikke forenlig med “bare” fotball. Selv om vi står foran tv’en, mens vi gnager oss ned mot håndleddet, hjelper det ikke en dritt. Gutta yter ikke. Ingen blør. Vi tviler på om de i det hele tatt svetter. Ræva fotball, ræva lag, ræva manager. Alkoholen funker ikke, og vi hater alle. Det skulle bare mangle. Her har vi gjort alt for å dra dette i land, og så svikter laget. The nerve!

Det er høyst synlig at fotball er følelser, når supportere prater sammen. Det er aldri nøytalt. Det er elsk eller hat. Topp eller bånn. Ekte supportere tåler heftige diskusjoner. Fordi det ligger følelser, lidenskap og engasjement i hver uttalelse. Uansett om det er egne eller andres supportere man havner utpå med, så er det greit. Det føles litt som å krangle med broren din. For du veit at det er greit. I morgen er det greit. Det er deilig da, hæ? Ha en hel gjeng med brødre å krangle med. Juble med. Og nesten kaste ølglasset i trynet på. Av og til kaster enkelte ølen, men stort sett er folk flinke til å holde igjen glasset. Da er det greit.

Det ligger så sykt mye følelser i fotball. Den første trøya. Første kampen. Første spillerforelskelsen. Jada, kom igjen, dere skjønner hva jeg mener. Alle har den ene spilleren de bare elsker. Trenger ikke være homo for det, vøtt. Mitt aller mest følelsesladede øyeblikk som involverte Liverpool, var da jeg gifta meg. Venninna mi sang You’ll never walk alone i kirken, og jeg visste at han nesten gråt. Min nybakte ektemann. Som hatet Liverpool og elsket Man United. Oh well, love hurts. Suck it up.

I 2010 skal jeg, om jeg så skal selge meg kroppsdel for kroppsdel hele veien dit, få min supporterdebut i Liverpool. Det er på høy tid. Jeg skal grine hele matchen. Og ikke en kjeft skal be meg ta meg sammen, og si at det er bare fotball. For fotball er følelser!