Igjen har Liverpoolblogg gleden av å dele et reisebrev fra en av våre lesere. Denne gangen er det Thomas Bergli som har vært på tur med respektivt reisefølge.

Ingenting er som en kosetur over, det kan alle som har vært i Liverpool skrive under på.

Dette virker som en fuktig og morsom guttetur, videre gir vi ordet til Thomas:

Dag 1.

Vi lander i Liverpool ca 2245 lokal tid. Blide og fornøyde med et par pils i magen, hiver vi oss i en taxi for å komme oss til Travel Lodge i sentrum av Liverpool.

Vi ble møtt av et forferdelig uvær med en blanding av regn og snø, men dette var ingen demping på stemningen.

Når vi ankommer Travel Lodge vet vi ikke helt hva vi skal forvente oss, siden det kostet bare 25 pund natten. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Vi blir møtt av to søte jenter i resepsjonen som er veldig service orienterte, og vil hjelpe oss med hva enn vi trenger hjelp til.

Videre tar vi turen ut på byen og ender opp (som de fleste Nordmenn) på Flannigans. Her møter vi en gjeng vi så på flyet fra Torp, så praten går lett om alt fra forventninger til Europa Liga til engelske damer.

Stemningen er god, og øl’en går nesten for lett ned!

Vi bestemmer oss for å prøve et annet sted som ligger tvers over gaten i forhold til Matthew street. Hvor det er et utested som banker techno musikk som er nesten FOR høy.
Her møter vi en gjeng unge scousere, som syns det er imponerende at så mange Nordmenn reiser over hver eneste kamp. Jeg får en kommentar at jeg ligner på Torres(?!?!!) som jeg syns var meget spesielt, siden vi ikke ligner i hele tatt. Men når jeg ser rundt meg, så er det jo ikke en gutt med litt lengde på håret, så kan for så vidt skjønne det.

Etter en sånn kommentar er selvfølgelig selvtilliten og motivasjonen på topp, så vi banker nedpå Vodka Redbull til £2,80, som resulterer i at mesteparten av den kvelden går i glemmeboken.

Dag 2.

Jeg våkner opp ved siden av min reisepartner Peder i en koselig dobbeltseng på Travel Lodge, og skjønner ikke helt hvor vi var, hvordan vi kom dit, og hva som skjedde etter de drinkene.
Peder hadde litt bedre hukommelse og fortalte at jeg hadde sovnet på gulvet, halvveis inne på badet.

Vi kommer oss opp av sengen og ut til et frokost sted som heter Shiraz, rett ved siden av Queens Pub.

Her satser jeg stort og bestiller en Full English breakfast. Som jeg kommer omtrent halvveis ned i, før jeg må veive det hvite flagget og erklære meg selv for stappmett.
Maten var forresten veldig god. Men for noen sinnsyke porsjoner man får!

Etter litt tråkking i Liverpool sentrum så bestemmer vi oss for at det er dags å ”suit up”. Vi reiser tilbake til Travel Lodge og kler oss i Liverpool utstyr. Vi tar en Taxi opp til Anfield, for å komme inn til The Park, som er en pub som ligger vis a vis The Albert, som kanskje flere kjenner til.

Det var ikke så mange der når vi først kom, men åkke som, begynte vi å banke nedpå Pints, som at det var den siste ølen i verden.
Et par timer før kamp var stedet smekkfullt, og stemningen stiger.
Et par Locals får øyne på Peder, som har på seg knallgul Pepe Reina drakt. Han er slående lik når han får på seg drakten, så sangene starter med en Pepe Reina sang
En sang blir til fler. Nå er det helt fantastisk stemning.
Sangene går jevnt og trutt, og brått er det dags for å plassere seg på The Kop.

Vi visste ikke helt hva vi skulle tro, om hvordan stemningen skulle være, ettersom det ”bare” var en Europa Liga match. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Fra våre plasser øverst på The Kop, var det bare å synge seg hes, og føle på den gode stemningen som var på stadion. Det var ikke noe helt vanvittig. Men kan sammenlignes da jeg sist var over på Liverpool – Manchester United. Med andre ord. Bra stemning.

Det var ikke noen særlig spennende kamp, men stemningen var det ikke til å klage på, det ble sunget gjennom stort sett hele kampen, før det eksploderte i en sen scoring av David N’Gog.

Vi så ikke så mye til Unirea Supporterne før kamp, men jeg må si, at de lagde bra lyd til å være så få supportere tilstede.
Etter kampen var det noe helt annet. Unirea supporterne var til tross for at de tapte blide og glade. Og mixet bra inn med Liverpool supportere på The Albert. Her var det draktebytte, og mye synging. Selv byttet jeg skjerf med en Unirea supporter. Som først ville bytte drakter. Men følte ikke for å bytte bort drakta mi, som det sto ”Bergli” ”21” på ryggen.

Etter et par timer på The Albert, møter vi Tage Herstad, som tar oss med på The Salisbury pub(som vi skal bo på senere) Hvor vi møter masse engasjerte Locals, som er ivrige på å prate med Nordmenn. Her begynner også hukommelsen å svikte litt etter hvert. Så hva som skjedde etter the Salisbury, må du nesten spørre noen andre om.

Dag 3

Ikke kamp i dag. Hva skal vi så gjøre? Vel. Det er faktisk nok av ting å gjøre i Liverpool, supre shoppingmuligheter, gode spisesteder, mange turistattraksjoner, og er generelt en veldig spennende by!

Vi begynner dagen med å sjekke ut av Travel Lodge, for å flytte oss til The Salisbury. Hvor vi skal bo i 3.etasje, over Puben. Vi møter Robbie, litt halvslitene utenfor puben, med lua i hånda klare for å få slengt av oss bagene for å begynne på dagens aktiviteter.
Vi reiser nok en gang på Shiraz, og jeg bestiller nok en English breakfast. Men lenger kommer jeg ikke. Her møter jeg veggen totalt, og må bare komme meg hjem til The Salisbury for å få meg en mid-day nap.

Etter nap’en føler jeg meg helt i 100, og er klar for nok en dag på grisefylla i Liverpool.
Vi møter en gjeng nyankomne Nordmenn nede på The Salisbury. Her blir det mye Liverpool snakk, Super G hvor Aksel tar gull, og litervis på litervis med øl.
Jeg og Peder reiser ned til byen, for å spise middag på et sted vi speidet før på dagen. En meksikansk resturant som heter Tavern(noe umeksikansk navn) men veldig god mat!

Vi drar ut på byen for å teste utestedene på Concert Square. Her var det veldig mye bra å velge mellom, og jeg må si at på disse stedene var det mye pene jenter! (Trodde england bare hadde stygge damer, men der tok vi skammelig feil)

Vi møter en gjeng jenter, som antageligvis aldri har sett en gutt med langt hår live før. Og jeg får fort klengenavnet Basshunter. En jente gjeng nektet å tro på at jeg IKKE var han, så nå går de vel rundt og skryter av at de møtte Basshunter på byn i Liverpool.

Dag 4.

Nok en ”fridag” Denne dagen går bort i Shopping, tusling i byen, pub til pub, og en helvetes bytur med noen Nordmenn fra hamar, og Hallingdal. En epic kveld, som vil huskes for alltid.

Dag 5
Matchday! Man City Away.

Denne dagen er vel den jeg gledet meg mest til. Jeg var spent på hvordan stemningen er på bortekamp, og for en opplevelse jeg skal få.

Vi har nå fått besøk av 3 gutter fra Hamar. En sinnsykt kul gjeng, som lærte meg et nytt ordtak : Å være ren, det er rent. Som rett og slett er et negativt ladet ord, som kan oversettes til idiot, teit, dustete osv.

Jeg setter meg nedi puben med en av hamargutta og bestiller en halvliter. Vi sliter litt med å få i oss den, syter litt sådan. Men så.. kommer en av de andre gutta, som heter Aksel. Han bestiller en dobbel vodka Redbull. Og satte standarden for dagen. Vi kunne ikke være noe dårligere og til slutt satt hele gjengen der med hver sin vodka redbull.

klokken begynner å nærme seg 12, og vi har en minibuss som venter på oss, ved en pub på den andre siden av anfield.
På veien kjøper vi med oss en liten flaske smirnoff vodka hver, samt noen redbull, for å ha noe å slukke tørsten med på den drøye timen det tar å kjøre til Manchester. Jeg og min reisepartner Peder begynner tidlig å varme opp stemmen med sanger, og rekker vel omtrent gjennom 30-40 sanger før vi kjører inn i Manchester. Etter mye klabb og babb, kommer vi oss til slutt ut av minibussen og inn på stadion.
Her var det rett bort til nærmeste ølkran, inne på stadion.
Det som møter meg når jeg går opp der er stort. En stor gjeng locals begynner å samle seg. Så hører jeg en kjent sang runge. Fields of Anfield Road. Det blir høyere, og høyere. Og til slutt står alle i gangen og synger av full hals.
Det er vel omtrente en 8-10 sanger som varierer på den halvtimen vi sto der, men nå er stemningen virkelig på topp!
Noe som var veldig stort for meg, var at to gamle Locals med grått hår, kom bort og dro meg med inn i gjengen der de sto. De ville ha meg til å dra i gang flere sanger, som jeg selvfølgelig gjør. Dette betrakter jeg som en stor ære, at de inkluderer meg som nordmann i noe sånt. Stemningen for nordmenn på kamper er ganske variert. Men de setter virkelig pris på de som kan de fleste sanger, og er med på å dra opp stemningen. Dette var kanskje mitt personlige høydepunkt med kampen.

Vi tråkker ut til tribunen. Jeg og peder står på rad 5, og kan nærmest lukte gresset. For den enkelte veldig gode plasser. Men vi ble veldig bekymret for at vi sto noe usentralt i forhold til syngingen.

MEN. Dette var ikke noe problem over hode. I begynnelsen av kampen runger You’ll Never Walk Alone utover City of Manchester Stadium. Og jeg kunne ikke høre et pip av hva Man City Supporterne sang. Dette satte standarden. Og jeg må si at de drøye 2600 Liverpool supporterne som var der, ga Man City en lekse på hvordan man skal synge på kamp.

I begynnelsen og godt ut i 1.omgang, var det konstant synging, og jeg sto med gåsehud hele tiden. Var bekymringsverdig hes når det ble blåst til pause. Men dette var ingen demping på følelsen, og stemningen.

Selve kampen var ikke så veldig spennende. Selv om jeg følte vi hadde veldig god kontroll, og styrte kampen, så kom vi aldri til de store sjansene. Og en elendig dommer blåste i stykker kampen. Hørte jeg Championship next?

I pausen begynnte det å snø(!) jevnt og trutt gjennom store deler av 2.omgang.
I begynnelsen av 2.omgang tok City over styringen i en 15 min. Det var mange selvmords passninger fra Daniel Agger spesielt, og det var en litt nervøs stemning.
etter hvert var sangen virkelig i gang igjen. Og med mye sang, løftet liverpool laget seg. Så kom det. Comeback, Fernando Torres. Stemningen når klimaks, og Torres-Bounce går noen runder, for å ønske han velkommen tilbake.

Noe jeg også satte veldig pris på, var at Lucas Leiva sangen gikk en 3-4 ganger. Meget fortjent, om jeg får si det selv!

Kampen ble kjedelig, men Liverpool fansen sang det de maktet, og jeg koste meg veldig!

Etter kamp var det en sliten gjeng som satt seg i minibussen hjem til Liverpool.
det var ekstremt hardt å komme i gang på puben igjen. Men jeg ga det et krampeaktig forsøk for å komme oss ut på byen den siste dagen.

Jeg og gutta fra hamar var sultene etter kamp, og vi dro på Tavern, for å hive i oss noe meksikansk. Det her ble en latterlig opplevelse.
Peter, en av hamargutta, utfordra kompisen Eirik til å ta en kaktus som sto på bordet, og døtte den i ræva. Full som han var, så gjorde han det. Men tenkte ikke over konsekvensen, av at disse piggene faktisk setter seg fast i huden, noe han bittert fikk erfare.
jeg holdt på å le meg ihjel, og vi fant ut at det lureste var å betale for maten, og komme oss ut derfra, iom. At dette var ganske ”rent” gjort.

Vi dro videre ut på byen, og prøvde å drikke oss i form. Men for meg og Aksel var det bare å ta taxi hjem, for vi orket rett og slett ikke mer. Hva Peter og Eirik gjorde, er vanskelig å si, siden jeg ikke var tilstede. Men de var sikkert veldig ”rene”.

Jeg kommer meg opp på rommet, og får akkurat sovnet så banker det på døren.
Tragedien har intruffet. Etter en jevn håndbak kamp nede på the salisbury, ha min reisemakker Peder brukket overarmen. Beinet var brekt tvers av, og han var på vei til sykehuset, med følge. Jeg kledde på meg, og var på vei til å reise, men ble fortalt at det ikke var nødvendig.

Dag 6

Opp og stå, pakke bagen, ned til Shiraz, spise frokost, og rett på sykehuset. Her møter jeg en slagen mann. Peder var ikke i noe særlig form, og det var forferdelig å se han sånn.
Det var ikke rare besøket vi fikk tid til, for vi måtte komme oss av gårde til John Lennon Airport, og fly hjem.

Tilbake i norge var det kaldt, men det var samtidig godt å komme seg hjem!

Nå avslutter jeg med å ønske Peder alt det beste, han er pt. Alene i Liverpool, skal opereres Torsdag, og får ikke kommet hjem før fredag/lørdag. Get well mate ! YNWA!

/Thomas.