Liverpoolbloggstaff blir alltid glade når vi mottar reisebrev fra våre lesere.

Denne gangen er det nok et nytt reisebrev fra vår mest trofaste gjesteskribent, Heidi Sparem.

Nok en en “low budget-tur” ettersom jeg klarte å lese ut fra reisebrevet, som bare beviser at man kan komme seg til Mekka for “småkroner” (hint hint alle som sitter på gjerde:-)

Denne gangen gikk turen tilbake til Mekka igjen og Anfield for Liverpool-Bolton og tre nydelige poeng.

Yet again, take it away Heidi:

I likhet med den forrige turen jeg var på, Arsenal i desember, hadde jeg heller ikke denne gangen særlig med penger på kontoen. Ettersom jobb fremdeles ikke er på plass, og jeg heller ikke har tjent nok i Norge de tre siste årene til å få støtte fra NAV mens jeg går arbeidsledig (bodd i Liverpool én sesong, studert i Norge to år), blir det selvsagt tynt med penger etter hvert. Heldigvis kom jeg over billige flybilletter, NOK 900 tur/retur, og det har seg nå sånn at man alltids får til det man virkelig har lyst til..

Jeg fikk heldigvis skyss med Øyvind og Micke ned til Torp torsdag kveld. I likhet med da jeg skulle over på Arsenalkampen, kom det nå opp beskjed på skjermen om at boardingen stengte allerede 40 min før avgang, men vi rakk allikevel å få i oss litt øl før vi kom oss ombord. På flyet kom jeg i prat med Reno som reiste alene, og som hadde bestilt flybilletten dagen før og derfor manglet et sted å sove første natten. Micke og Øyvind hadde da selvsagt ikke noe i mot å la ham få bo med dem, vi Liverpoolsupportere stiller jo selvsagt opp for hverandre når det trengs. I taxien på vei fra flyplassen fant vi da ut at Reno kjenner en kompis av oss, og når han nevnte pokernavnet sitt innså guttene at de kjenner hverandre gjennom den verdenen også. Må innrømme at jeg personlig ikke er såpass inne i pokermiljøet at det ga meg så veldig mye da han viste meg en drakt hvor det stod ”Sopp” på ryggen

Klokken var allerede 22.45 da vi kom oss ut fra John Lennon Airport og vi tok taxi til hotellene for å hive fra oss tingene våre, før vi skulle komme oss fortest mulig videre til Mathew Street. Mens guttene sjekket inn på Jury’s Inn, kom jeg meg til Formule 1. Dette er ”hotellet” man tyr til når reiselysten er en del større en summen på bankkontoen din. Det er et lavbudsjetthotell med køyesenger og vask på rommet, mens man finner do og dusj ute i gangen. Hvert tremannsrom koster kun £35 så dette er et hotell som stort sett tiltrekker seg festglade mennesker på tur. Dette igjen gjør jo også sitt med renheten på doene innimellom, men stort sett har ikke dette vært til særlig brydderi for meg de gangen jeg har bodd der. Etter et par øl (som det fort blir en del av på en sånn tur) har man nå uansett en vane av å overse en del ”detaljer” allikevel.

Det var en man u supporter som jobbet i resepsjonen da jeg skulle sjekke inn. Han og dørvakten kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde reist helt fra Norge for å se kamp, og at jeg i det hele tatt reiste alene for å se fotball. Jeg fortalte også at jeg ikke hadde sett cupkampen mellom man u og man city dagen før og fortalte videre om mitt syn på begge manchesterlagene og alt annet som kommer fra den byen. Resepsjonisten virket ikke å ta dette særlig tungt, og fortalte videre at han hadde ordnet meg gratis frokost hele oppholdet(koster vanligvis €7,83 per døgn). Dagen etter fant jeg også ut at han har ordnet meg overnatting der siste natten, fra lørdag til søndag. I utgangspunktet var det fullt der da, og jeg hadde planlagt å holde meg våken hele natten og dra rett på flyplassen morgenen etter. Tiden får nå vise om jeg får regning på siste natten eller om også det er gode penger spart på grunn av en behjelpelig manc.. Med andre ord finnes det et visst håp også for mancs, men jeg mottar vel ikke for mange kritiske kommentarer her inne om jeg sier at dette var ett unntak som bekreftet regelen.

Jeg hadde gitt guttene beskjed om at jeg skulle holde meg til øl på byen den kvelden, men det tok ikke mer enn tre minutter fra vi kom inn dørene på Flanagans, til jeg stod med en guinness og en drink i hånden.. Men er man på tur så er man på tur, og er man i Liverpool, så er man tross alt i Liverpool.. Ettersom Grapes stengte samtidig med Flanagans, bar det videre til Flares i stedet da Flanagans stengte. Vi var vel totalt 15 nordmenn som tok turen, men bortsett fra oss var det ikke så mange der inne. Det gjorde oss lite, og det ble mye dansing og mer alkohol også der. Kvelden ble avsluttet på kasino, før man tok turen til hotellet i de tidlige morgentimer.

Fredag stod jeg tidlig opp for å få med meg frokosten (jepp, jeg ble selv imponert over meg selv, men kan jo ikke gå glipp av en gratis frokost.. Nok et par kroner spart) og fikk gjort unna litt essensiell shopping. Når også en dusj var unnagjort før kl 11 tenkte jeg at jeg godt kunne legge meg nedpå litt for å forsøke å roe ned hodet mitt som tydeligvis ikke var helt fornøyd med det jeg hadde utsatt kroppen for dagen før. Men det har seg nå slik at man ikke kan sove bort for mye av tiden når man er i Liverpool heller, så jeg kom meg raskt opp igjen og dro for å møte Micke, Øyvind og Reno som var på de obligatoriske besøkene i supporterbutikken og HMW. Min sedvanlige store shopping bestod da av noen Liverpooleffekter jeg skulle kjøpe med for en venn, samt DVD’en ”Fifteen minutes that shock the world.

Guttene var i likhet med meg ikke interessert i å bruke for mye tid på shopping, og vi hoppet inn i en taxi og tok en tur til The Albert for å ta oss noen øl. Der møtte vi blant annet den ene gjengen vi hadde blitt kjent med på Flanagans torsdagen, og vi kan vel i hvertfall konkludere med at de ikke så ut til å være helt upreget av kvelden før de heller.

Her møtte vi da også en venn av meg som kom fra Trondheim sammen med tre kompiser fredag morgen. Jeg tok etter hvert taxi til byen sammen med disse guttene og vi dro for å spise middag på La Viña sammen med noen av de som var over på forumturen til supporterklubben. La Viña er en tapasrestaurant ikke langt unna Mathew Street som serverer veldig god mat. Men vi hadde tydeligvis overdreven tro på vår egen evne til å spise, ettersom det fremdeles stod igjen nok mat på bordet til å brødfø halve Liverpool da vi var forsynte.

Det var ingen tid å miste, og vi kom oss kjapt videre til Flanagans. Her opptok vi da hele langbordet ved inngangen, og mye god drikke kom på bordet. To av gutta hadde forsvunnet på veien fra La Viña til Flanagans, men de sendte da meldinger om at de hadde endt opp med å gå fra pub til pub i stedet. Ble vel en enighet i at den setningen ble mer troverdig om man byttet ut ordet ”pub” med ”strippeklubb.

Jeg pleier vanligvis å være på The Albert før kamp, men denne gangen slo jeg meg sammen med resten av gjengen som foretrekker The Park. Stemningen var heller dårlig der den dagen i forhold til hva det visstnok pleier å være, med kun noen runder med refrenget på We love you liverpool og Fields of Anfield Road, When the reds go marching in og et par sanger til.

På kampen var det litt bedre ettersom vi hadde fått billetter på 305 på The Kop. Dette området er da helt oppunder taket, og det er alltid noen rundt der som synger sanger, som gjør at en sangglad supporter som meg fikk synge gjennom hele kampen(selv om jeg for så vidt gjør dette uansett, spillerne skal jo få høre at jeg er tilstede). Selv om kampen var så som så, spesielt første omgang, endte det med en komfortabel 2-0 seier og livsviktige 3 poeng.

Det kan jo da også nevnes i forbindelse med kampen at en av gutta som var over på førstereis hadde vært nysgjerrig på teksten på We love you Liverpool, ettersom han ikke oppfattet at man sang ”Oh Liverpool we love you..” men trodde man sang ”Oh Liverpool redbull..” og lurte på om det hadde noe med de amerikanske eierne å gjøre… (Red Anm: Liverpoolbloggstaff ler seg i hjel – søtt:-)

Etter noen øl gikk turen tilbake til byen, og vi var klare for å feire seieren. Noen av guttene inviterte til vorspiel på Holiday Inn på Albert Dock, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kan huske å ha ledd så mye før i hele mitt liv som jeg gjorde den kvelden. Jeg lo så jeg gråt i flere timer i strekk, og folk lå på gulvet og vrei seg i latter. Ble da også veldig god trening for magemusklene. Det var en sånn type kveld som ikke kan forklares, man er nødt til å ha vært der. Vi fikk blant annet oppleve fantastisk trylling, både med og uten forklaring på hjemmemekket tegnspråk.. ”Tenk på et tall mellom 1 å 10. Da trur æ du ikke tænke på 12 å ikke på 11. Men no føle æ at æ nærme mæ”.. Da han faktisk klarte å tippe det tallet jeg tenkte på (jeg trodde jo ikke at en som trodde vi sang ”Oh Liverpool redbull..” var klar over tallet 7 sin posisjon i LFC sin historie, så jeg tenkte det var et trygt valg av et fantastisk tall) stod jubelen i taket og man ble blant annet vitne til homoerotiske feiringsmetoder. Det kom også frem at to av gutta hadde forsøkt å sjekke opp den ene resepsjonisten på hotellet tidligere på dagen. De hadde blant annet forsøkt å fortelle at de vurderte å ha på seg dress når de skulle ut den kvelden, en dress som da hadde i en slags rosa farge.. Det ble da til ”thinking of wearing a pink dress tonight…”(tenkt å ha på rosa kjole i kveld). Det tok lang tid før vi kom oss ut på byen, men vi kom oss ut av hotellet til slutt og havnet nok en gang på Flanagans der det var live musikk i alle tre etasjer.

Klokken 07.30 søndag morgen stod John Mac (Anytime Travel) utenfor hotellet med taxien og ventet på å få kjøre oss til flyplassen i Manchester. Dette var da første gangen på en del år (2. gangen totalt) at reiseruten gikk innom denne byen for min del, ettersom jeg vanligvis reiser direkte til Liverpool eller eventuelt reiser til London eller slikt for å unngå å måtte tilbringe tid i Manchester. Nå var derimot kontoen min såpass tømt at jeg ikke hadde særlig valg, spesielt da jeg fikk tilbud om billett til NOK 525 for direkte fly fra Manchester til Oslo. Mens vi var på vei til flyplassen begynte det å snø, noe som førte til at rullebanen var stengt da vi kom frem. Vi fikk da beskjed om at det bare var å smøre seg med tålmodighet ettersom det ville bli forsinkelser. Jeg var i hvertfall tidlig klar på at det her selvsagt aaaaaldri ville ha skjedd om vi hadde reist fra Liverpool… Gutta som skulle tilbake til Trondheim via København, kom seg av gårde ved tolvtiden, det vil si halvannen times tid forsinket. Mitt fly som i utgangspunktet skulle lette kl 13.05, lettet klokken… 13.05… med andre ord var det null klaging fra min side.

Jeg har nå kommet meg vel hjem igjen, sliten som få, uten stemme og jeg har tydeligvis tilbrakt mye tid med trøndere ettersom jeg har begynt å tenke på trøndersk.. Men kan i hvertfall konkludere med at det har vært nok en vellykket tur til Hovedstaden, så nå gjelder det bare å få seg en jobb sånn at jeg kan reise på tur igjen snart!

24 kommentarer på “Reisebrev Liverpool – Bolton”