Da har hun jammen meg vært på tur igjen – vår trofaste reisebrevskribent, Heidi Sparem. Hun tok “bråturen” over igjen, denne gangen ble Blackburn slått 2-1 på Anfield. Da har vi for første gang i bloggens historie to reisebrev fra samme kamp. The floor is yours Heidi:

I reisebrevet fra boltonkampen i januar, skrev jeg at jeg skulle vente med neste fotballtur til jeg hadde fått meg jobb… Slik gikk det ikke helt.. Kanskje ikke så veldig overraskende for de som kjenner meg..

Ideén om en ny Liverpooltur kom på bordet da Steinar fikk tak i en billett til blackburnkampen for et par uker siden. På grunn av diverse omstendigheter ble det vanskelig å få dratt fredag, og på grunn av jobb mandag var hjemreisen nødt til å være på søndagen. Det er jo også om å gjøre å få turen billigst mulig når man ønsker å reise såpass ofte som vi gjør i løpet av sesongen, og da var reiseruten vi fant midt i blinken, ettersom det ikke kostet oss stort mer enn 1000 kroner per person for å komme oss frem og tilbake.

Turen gikk fra Rygge flyplass til London Stansted kl 10.30 lørdag morgen. Med tanke på at ryggeekspressen gikk fra bussterminalen kl 07.40, var vi ikke rent lite imponert og fornøyd med at vi klarte å avslutte kvelden på byen dagen før forholdsvis tidlig. Vi kjørte med Terravision fra flyplassen og inn til London der vi skulle kjøre med Megabus videre til Liverpool. Megabus er en lavpris buss, og man kan få billetter helt ned i £1. Vi var litt sent ute og måtte ut med £10 per person. Megabus kjører fra samme plass som Terravisionbussene stopper ved, og det er flere spisemuligheter rett ved busstasjonen, noe som også taler til megabus sin fordel. Bussturen tok fem og en halv time og etter tretten timer på reise var vi endelig fremme i Liverpool klokken åtte lørdag kveld.

Vi sjekket inn på Sir Thomas Hotel og tok en forfriskende dusj før turen bar videre til La Viña for middag og etterlengtet god drikke. La Viña er et populært spisested med veldig god tapasmat, god atmosfære og hyggelige og dyktige servitører.

Etter middagen dro vi til Hard Days Night Hotel der blant andre Per-Arild, Roger, Einar og Tom var kommet godt i farta. Dit kom også Tilly, min beste venninne i Liverpool, og alt lå til rette for at det skulle bli en bra kveld! Vegard Heggem var også med, og jeg må si at det alltid er godt å høre hvordan spillere har opplevd det å spille for klubben og hvordan mange ser det sånn at selv om man forlater Liverpool, så forlater Liverpool aldri dem. Det er de aspektene ved klubben, supporterne og byen som ligger til grunn for nettopp en slik tankegang som gjorde at jeg falt for Liverpool i utgangspunktet, og som gjør at jeg alltid vil ha Liverpool i mitt hjerte.

Vi hadde en kjempekveld på Hard Days Night, Flanagans og Grapes, noe jeg også merket veldig godt dagen derpå… På et eller annet merkelig vis klarte jeg å komme meg ned til frokosten søndag morgen etter å ha våknet med kun èn tanke i hodet.. ”why?!”.. angret litt på de siste drinkene og shoten jeg selvsagt ikke klarte si nei til rett før man tok turen hjem natten før.. Men frokosten gikk ned.. og frokosten kom opp.. Men heldigvis er det ikke mye den friske Liverpoolluften ikke greier å kurere, og det tok ikke lang tid før formen steg og Heidi hoppet syngende rundt i gatene ved Anfield..

Jeg hadde ikke billett da vi reiste over, men billettene hadde vært lagt ut for general sale, så jeg regnet med det ikke ville være noe problem å få tak i billett kampdagen og allerede da vi tok steget ut av taxien ved The Albert, var de første over oss for å selge oss billetter. Inne på The Albert møtte vi noen venner av meg som stod ved sin faste plass inne ved baren. Det tok to minutter fra jeg spurte om de visste om en ekstra billett, til jeg så Tommy gi meg tommelen opp fra den andre siden av baren. Han hadde da snakket med Tom i Hillsboroughbutikken, som ikke hadde nølt med å gi bort sin billett da han hørte at jeg trengte en. Fantastiske folk hele gjengen, og jeg setter utrolig stor pris på å ha venner som dem J Før vi reiste hadde Steinar tilbudt å ordne meg billett på cenetenary eller main stand, men jeg ønsket å vente og heller forsøke å få en billett på The Kop. Idet vi kom inn på The Albert, før jeg hadde ordnet meg billetten, sa han da tørt at jeg helt sikkert kom til å få en krembillett på 305 eller 306.. typisk Heidi liksom.. Rart han ikke ble overrasket da jeg litt senere viste ham Kopbilletten med plass på rad 73, block 305.

Med en drøy time igjen til kampstart ruslet jeg bort til resten av gutta som befant seg på The Park. Jeg hadde for lengst innsett at væskeinntaket måtte holdes ved like om jeg skulle klare å komme meg gjennom dagen, så nok en strongbow ble kjøpt(dagen derpå er ingen god øldag for meg for å si det slik) og et par sanger ble sunget. Det ble da ingen reprise fra forrige turen da jeg visstnok hadde sunget Garry Macca sangen, og hver gang vi kom til ”oh we love yer baldy head!” hadde jeg stryket på Einars hode..

På The Park blir jeg da tilbudt gratis billett til corporate lounge, som ikke bare inkluderer bra billett på langsiden, men også gratis tre-retters middag og drikke. Setter igjen utrolig stor pris på å ha venner som tilbyr slikt! Nå har det seg sånn at når jeg først hadde 305 billetten i hånden, så ville jeg ikke gi slipp på den, så jeg tok turen mot inngangene til The Kop.

På stadion blir en steak/kidney pie og en halvliter fortært før jeg fant plassen min i tide til å få med meg You’ll never walk alone. De tre siste kampene jeg har vært på (Arsenal, Bolton og nå på Blackburn) har jeg stått på omtrent akkurat den samme plassen. Det som er bra ved å stå så høyt oppe midt på The Kop er at det alltid synges sanger, og taket bærer lyden slik at det alltid er noe stemning. Denne gangen opplevde jeg da for første gang å være på en kamp der det var to andre damer like ved siden av meg som også klarte å synge med på alle sangene, inkludert sanger som ”We’ll fight for no surrender”. Jeg ble

Ettersom flyet vårt fra JLA gikk klokken 18.35 og kampen var ferdig nærmere klokken 17, var jeg for aller første gang nødt til å forlate setet mitt før kampen var ferdig. Da det var igjen to minutter av tilleggstiden gikk jeg nedover mot utgangen, og jeg så det siste av kampen nederst i trappen. Da dommeren blåste i fløyten løp jeg til Albert for å hente tingene våre som de hadde vært så snille og passet på for oss under kampen, og utenfor møtte vi ham som skulle kjøre oss til flyplassen.

Vi bestemte oss for å kjøpe oss billett til fast lane når vi kom oss til sikkerhetskontrollen, og vi gikk så å si rett fra bilen og inn på flyet. Vi rakk så vidt å komme oss innom Boots for en meal deal å ha med på veien, før vi kom oss på flyet.

Dette er første gangen jeg har opplevd å være på norsk jord kun tre timer etter å vært på Anfield og sett kamp. Var en smule surrealistisk å traske rundt i snø og kulde noen få timer etter å ha stått på The Kop og sett Torres banke inn vinnermålet mot Blackburn. Må jo nevnes at Steinar var på do da Torres scoret… 20 timer med reise for å oppleve 22 timer i Liverpool, og han presterer da å gå glipp av vinnermålet.. Var fornøyd med den ja..

Det er uansett lett å konkludere med at det var en fantastisk helg! Å oppleve Liverpool en lørdags kveld med gode venner, samt å stå på The Kop og se Liverpool vinne, er vel verd å reise litt for. Når man da ikke betaler mer enn 1000 kroner for å komme seg frem og tilbake og man også har noen å reise sammen med, så er ikke valget vanskelig å ta for meg i hvertfall!

16 kommentarer på “Reisebrev: Liverpool – Blackburn, 20 timers reising – 22 timer i Liverpool”