Da har vi fått nok et reisebrev, denne gangen fra Geir Vatne Røsland, og han har skrevet noe jeg ikke vil kalle noe mindre enn et legendarisk reisebrev, der gutta har fått skviset inn 3 kamper på et par dager, togturer, latterlig korte taxiturer, osv osv. Jeg trenger ikke å fjase mer her jeg, Geir; take it away!

Espen og Geir på pilgrimsreise i England

Det hele starter en uke før kampstart på Moleniux. Jeg og Espen, som er Wolves fan, holder en facebook samtale.

- Ser ut som eg når Wolverhampton – Liverpool kampen. E du klar for å se Liverpool bli ydmyket på Moleniux?

- Konge! Eg e klar, riktignok ikkje for å se Liverpool tape, men… Bestiller billetter med en gang.

- Ehhh… mente egentlig å se ann på tv..

- Ohh… dødboksen ja… jaja, det kan bli bra det og. Trodde du mente at vi skulle reise over.

- Faen, no fikk eg lyst å reise på kamp… hang on to sec, skal høre med fruen om eg får reise

- Konge! Eg e klar til å trykke på ”bekreft knappen”!

Etter intens mekling, viser det seg at at fruen har gitt amnesti, og jeg er kjapp med å trykke på bekreft knappen. 2 glade naust er klar for å fotballtur til Kjempers Fødeland. Flybilletter til London er bestilt, kontakt med wolves-travel er etablert. Resten blir besluttet at vi tar på sparket, da Espen jobber 12-timers skift i Helvete (Hell), og selv er jeg også relativt opptatt på jobben.

Kamp-billettene er i boks ca 12 timer før avreise, og et raskt søk på google tilsier at vi skal ta toget fra Euston. Med passet trygt plassert i baklommen settes vekkerklokken på ca jævlig tidlig (aka 05:00). Flyturen går med til en power-nap, kun avbrutt av en milllion meldinger fra piloten om hvor høyt vi flyr, hva som er på venstre side av flyet, hva som er på høyre og fly-servitøser som på død og liv MÅ kjøre vognen med snacks inn i kneet HVER gang de kjører forbi. Vel fremme i London gjør vi en sjefsbeslutning om å innta tradisjonell engelsk frokost før vi gjør unna litt London-kultur. Buckingham Palace er tilfeldigvis på traseen mellom returanten og hotellet, og blir et naturlig kultur-valg. Buckingham Palace kan by på engelskmenn på hest med rart kostyme og en shitload med italienere med kamera. Vi går videre forbi en fontene med maple leafes og får tilslutt øye på et vannhull. Årets første englands-pils skulle konsumeres. Det ble visst 1-2 og 3 før vi tilslutt blir kastet ut da visstnok finere folk har reservert bordet. Servitøren sier hun kunne flytte oss til et annet bord, men vi takker høflig nei, og beslutter  å gå til hotellet for innsjekk og ny, uavbrutt, power nap.

Etter endt nap er det på ny ut i londons gater. Vi smetter innom ladbrokes for å donnere noen pund. Begge er optimister, og han setter 2-1 til ulvene (til latter og hoderisting fra de to relativt triste sjelene bak skranken), jeg setter 3-1 til L’pool og begrunner det med The Return of the King. Videre går ferden innom en pub før Espen kommer på at han har lovet å kjøpe noe kles-greier til fruen. Motvillig river vi oss løs fra pint’en og går på butikkjakt. Selvsagt var det ikke en hvilkensomhelst sjappe vi skulle i. Husker ikke hva butikken heter, men vi klarte iallefall å navigere oss frem ved hjelp av lokal hjelp. I inngangsdøren blir vi møtt av 2 menn med lite klær, noe som gjør meg meeeeeget skeptisk iom at det er minusgrader ute. Men dette var butikken vi skulle i, så vi manner oss opp og går inn. Her blir vi møtt av en intens parfymeduft, og jeg kjenner en snikende følelse av gardin-koma. Espen, som utolig nok har vært å handlet hos denne butikkjeden før, kan fortelle at det er et image, og at de sprayer alle klærene sine med denne parfymen. Oppsiden er selvsagt at de vissnok kun ansetter modeller her, og jentene her er meget lett for øyet. I en tilstand et sted mellom panikk og gardin-koma, klarer vi (ved hjelp av en meget detaljert huskelapp) å få tak i det han skal ha. Vel ute, føles selv luften i London frisk. Vi er skjønt enige om at vi nå virkelig har fortjent en øl, og begynner sporenstraks å se etter en pub. Det går ikke lenge før vi finner en pub, men den er så full av mennesker at selv ”lommemannen” ville funnet ubehag av å oppholde seg der. Jakten fortsetter, kun for å bli skuffet igjen og igjen. Det viser seg selvsagt at hele London er ute å har lønningspils, og vi blir anbefalt å komme igjen litt utpå kvelden. Siden det er grisekaldt ute, og ballene har krøpet opp fra pungen for å søke ly, kapitulerer vi tilbake til hotellet. Ingen av oss er spesielt glade i store, kompakte folkemasser, så vi tenker at hotellbaren er en god idè. Selvsagt viser det seg at hotellet vi bor på er vertskap for et større Geneva-Convention møte, og det kryr av pingviner i lobbyen. Vi klarer, som ved et mirakel, å finne et bord i et hjørne, og får tyllet i oss et par pils. Resten av kvelden er ”blury”, men vi gir oss relativt tidlig, da vi vil være opplagt til Fotballkampen.

Dag 2: Wolverhampton og Birmingham

Vi kommer oss opp relativt tidlig på lørdagen, i en bemerkelsesverdig god form. Vi priser oss lykkelig for at fristelsen for Soho ble neglisjert kvelden før, og vender nesen mot Euston. Togturen går med til å finne ut hvor stadion i Wolverhampton ligger i forhold til togstasjonen og hvilke norske spillere som har spilt i Wolves. Håvard Flo kommer fort, og vi er begge relativt sikre på at Iversen besøkte klubblegen i ca en sesong. Vi lager et ”side-bet” på hva gavene som vi skal få sammen med billettene vi har kjøpt er. Jeg går for det nøytrale skjerfet med både wolves og liverpool på, mens han går får pin eller refleks. Han får 2 til 1 av meg på at det er en refleks med bildet av Steve Bull på.

Ingen av oss har vært i Wolverhampton før, og vi forventer egentlig en stusselig bydel med mye uteliggere. Latteren tar oss begge når vi triller inn på stasjonen og blir møtt av tønner med bål og fraflyttede boligblokker med knuste vinduer. Men skinnet bedrar, og når vi kommer ut av togstasjonen viser det seg at Wolverhampton er en ganske fin by. Vi spør noen lokale om veien, og tusler mot stadion. Siden vi sjekket ut av hotellet i London har vi med oss bagasje, så vi går innom et hotell for å spørre om vi kan sette fra oss bagasjen der. Det kunne vi selvsagt ikke, siden det nærmest var sikkert at vi var terrorister og hadde bomber i bag’ene. Vi prøver å bortforklare med at vi er nordmenn, men etter å ha huset Mullah Krekar i 20 år, så er det nytteløst. Vi hiver bag’ene på ryggen, og vandrer mot stadion igjen, og er enige om at det ordner seg. Stadion åpenbarer seg og, og jeg ser kameratene min gli inn i en lett religøs tilstand. Jeg hyller det med et kontrolet ”ett-hånds hyll”. Vi finner resepsjonen etter en runde rundt stadion. Det viser seg at resepsjonen på Moleniux også inneholder pokalhyllen. Jeg ler inni meg når jeg ser den relativt patetiske samlingen med pokaler, men tar likevel et bilde av gliset til Espen forran hyllen. Når vi henter billettene forklarer vi til den trivelige resepsjonisten om bag-situasjonen vår. Hun setter umiddelbart i gang med å løse problemet vårt, og innen et minutt har markedsjefen på molineux hentet bagene våre, og gitt oss et visitkort med beskjeden at vi bare skulle ringe henne når kampen var ferdig. Vi er begge enige om at slik service ville man aldri fått på Emirates og dens like.

Endelig skal spenningen utløses, vi har fått billettene, og sammen med dem, en lapp som gir oss rett på en gave i supportbutikken. Spente som beina til A. Cole før møte med Razor Ruddock setter vi kursen mot supporterbutikken. Her får vi utlevert en diskrè lukket pose som ikke umiddelbart avslører hva som er oppi. Vi tusler ut og er begge meget skuffet når vi åpner og finner en Wolves-vimpel. Den er riktignok signert, og Espen mener bestemt han ser Steve Bull sin autograf og mener han har rett på 2-1 side-beten. For å være sikker, spør vi en gammel dame i wolves drakt (hun hadde faktisk 0 tenner – engelskmenn er fantastiske). Hun kan hverken bekrefte eller avkrefte om det er Steve Bull, så vi legger side-bet’en død. Vi finner inngangen vår og setter kursen for nærmeste øl-bod. Ingen øl er så god som den du får inne på en engelsk stadion, og denne var heller intet unntak. Vi oppdager at ene veggen ved siden av øl-boden er dekket med murstein med signeringer på. Espen leiter frem en murstein signert ”Wolves Scandinavian Supporter Club” og får et nydelig bilde av denne. Vi kommer i prat med to oldtimere som kan fortelle at ”alle” kan kjøpe en murstein for ca 100 pund. Espen finner fort ut at han ønsker seg en stein til 30-årsdagen, og vi diskuterer et par forslag til hva som skal stå på denne.

Det nærmer seg avspark, og vi entrer arenaen for å se på oppvarming og peke gjenkjennende på spillerne. Espen glir igjen inn i en religiøs tilstand, som på ny blir behørig hyllet av undertegnede. De obligatoriske bildene blir tatt. Jeg oppdager at ene linjedommeren er en liten jente og prøver leite i husken om småpiker tidligere har dømt i Premier League før. Jeg kommer frem til at dette er første gang, og at vi er vitne til en historisk begivenhet.

Avspark blir tatt, og jeg ser med en gang at Torres har noe på gang. De første 20 minuttene går med på å diskutere om linjedommeren er fin. Vi sitter på motsatt side av streken hennes (krittstreken), og det er uhyre vannskelig å se, selvom Espen har 12x optisk zoom. Vi konkluderer med at hun er britisk og mest sannsyling ”fin langt ifra, men langt ifra fin”. Kampen bølger litt frem og tilbake, der Liverpool stort sett er best, og har ballen klart mest, mens Wolves kjemper som noen lø… ulver. Plutselig sender Poulsen en passning fremover på banen, og Meireles er aleine igjennom. Vår venninde med flagget velger å ikke vinke, selvom det ser ut som en kjempeoffside og ¾ av stadion roooper på offside. Raul er iskald og sender ballen til Torres som enkelt putter ballen i gållen. Jeg må holde meg igjen i stolen for ikke å hoppe opp juble (ja, vi sitter på hjemmetribunen), men klarer ikke skjule et stort dollarglis. Rundt meg ropes det u-diskrè ukjemsord om linjedommeren, mens jeg konkluderer med at hun må ha gjort rett. Resten av omgangen skjer det lite.

Vi sjekker ladbrokes-kuppongen våre, og konstaterer at vi begge fortsatt har sjansen til å vinne. Den obligatoriske pause-ølen blir konsumert og vi diskuterer lett første omgangens begivenheter. Eneste vi er enige om, er at Alex ”bedwetter” Ferguson har hatt rett en gang i sitt liv, og det var når han kom med uttalelsen at Kuyt sitt andre touch alltid er en takling. Selv Ruddock hadde bedre teknikk en Dirkemann. 2. omgang starter med at Kuyt blir spilt igjennom og får en for lang touch og prøver å takle ballen igjennom Hannesey. Det klarer han ikke. Ut av intet kommer det en lang ball fra Agger som blir stusset ut i det som ser ut som ufarlig område. Der står derimot Raul og måker til på volley. Hele, _HELE_, stadion er knusk stille i det som virker som 10 sekunder, fra ballen forlater Rauls høyrefot, til den ligger klistret i hjørnet. Årets mål er et faktum, og vi har bevitnet det. Liverpool-fansen på motstatt side tar hèlt av og jeg jubler så høyt jeg kan uten å lage en lyd. Espen er såpass stor at han hyller det fantastiske målet, mens jeg er såpass stor at jeg hyller at Hennesey blir stående dønn i ro når han innser at han er sjanseløs. Gåsehuden er på plass. The Kenny Effect er på plass. Alle røde hjerter gleder seg.

Resten av omgangen er egentlig ganske kjedelig, hvor wolves-supporterne er mest opptatt av å fortelle Pepe Reina at han er en ”Runker” (uvisst av hvilken grunn), og Liverpool-supporterne hyller Daglish med diverse hymner. På slutten av kampen kommenterer jeg til Espen at ”endelig sitter pass and move” spillet som vi er så glade i. Det hele kuliminerer i en gjennombruddspasning til Kuyt, hvor han får en for lang touch og må takle på neste touchet, og som ved et mirakel havner ballen hos Torres som takker for det med å banke den i nettaket. 3-0! Jeg tar en sjekk i baklommen og ser på oddskuppongen og finner ut at jeg er Wolves supporter de siste 3 minuttene. Wolves klarer derimot ikke å utnytte dette og det ebber ut i 3-0. Min 100% statestikk når jeg ser Liverpool live opprettholdes. EPISK.

Etter kampen finner vi bag’ene hos markedssjefen, og takke så meget for hjelpen, og begynner vandringen inn mot sentrum. Plutselig kommer det en rozzers-bil trillende baklengs mot oss. Heldigvis svinger den til siden og inn i en mur før den når oss. Se bilde. Visstnok hadde snuten glemt håndbrekken, og det eneste som reddet oss (og pølseboden bak oss) var en local hero som hoppet inn og svingte den inn i muren. Jeg konkluderer igjen med at det må være The Kenny Effect. Vi fortsetter inn mot sentrum på jakt etter en resturant som vi har fått matkuponger på (var inkludert med kampbilletten). Vi finner resturanten, som selvsagt er smikkfull. Vi velger å drite i matkupongene og heller gå til togstasjonen for å ta toget til Birmingham. Seinkamp i Premier League er Villa mot ManCity og vi akter å befinne oss ringside. Ikke vet vi om vi har tid, ikke vet vi hvor stadion ligger, men vi vet at vi skal være der. På ferden mot togstasjonen går vi forbi hotellet som var redd for bag’ene våre, og velger og gå inn og bruke deres toaletter…. fortjent!

Det skjer ingenting på toget før Espen plutselig sier ”Another brick in the wall”. Selvsagt skal det stå det på mursteinen hans på Molineux.

Toget tar oss til et kjøpesenter i Birmingham. Heldigvis ikke langt fra hotellet (vi tenkte at å oppsøke hotellet først var en god idè, da vi ikke tok sjangsen på at Villa park var likebehjelpelig med bagasjen vår). På hotellet kan de fortelle at det nok er umulig å få billetter hvis Villa spiller mot City, men vi lar ikke det knekke oss. Bagasjen blir plassert på rommet, og taxi’en står klar utenfor. Sett kurs mot Villa Park! Taxisjåføren kan betrygge oss med at det skal gå greit å få billetter, og at resepsjonisten på hotellet nok trodde City var Birmingham City. Plutselig dukker Villa Park opp forran oss. En relativt stor stadion sammenlignet med Molle. Vi går til den største og styggeste mannen som står å selger kampprogram i håp om at han vet hvor vi kan få billetter. Litt snurt svarer han at han ikke vet det, men at billettluken er rett bak oss. Vi finner en ledig billettluke og billettene er plutselig i boks. 10 minutter før kampstart. Timingen er god, nesten like god som øllet som de serverer på Villa Park.

Plassene våre er rett forran Villa-kjernen ca 20 centimeter fra dødlinjnen. Stemningen er helt fantastisk, kan nesten sammenliknes med Anfield stemningen. Det tar HELT av når Darren Bent velger å pinne i debuten sin. Resten av kampen bruker Villa-fansen på å fortelle Barry at han er en kødd, at Tevez er bitt av en hai og at Birmingham er deres by. City-fansen kan fortelle at dette er en drittby, og at de vil hjem.  Banens beste var forøvrig Kolarov. Hvor var vi når City hentet han? Klasse-venstreback. Etter kampen skal hjemmeseieren feires på nærmeste pub, og vi tar apostlenes hester fatt. Espen benytter anledningen til å pisse på Villa Park (noe man selsvsagt skal få kred for). For dere som ikke har vært i Aston; det finnes faen ikke puber der. Etter å ha gått leeeenge, og passert MINST 4 moskeer (?) gir vi opp. Vi hopper på første og beste buss i håp om at den skal kjøre forbi en pub. Det gjør den, og vi hopper av. Scruffy Murphy it is. Vi bestemmer oss for at i kveld skal pub til pub skoen på, og vi skal prøve å få med oss flest mulige puber (1 pint på hver pub regel). 2. puben vi kommer inn på kjører ”Fairytale” med han med felen over musikkanlegget, og vi er egentlig i ferd med å snu. Men vi skal være tro til planen, så vi bestemmer oss for å tvinge ned en pils. Heldigvis har de en syk musikksmak i england, og neste låt er My Girl med Nirvana. Etter endt øl, går vi på leit etter ny pub. Vi finner ingen umiddelbart, dermed endrer planen seg til å ta taxi inn til birmingham by, og fortsette pubvandringen der. Vi prayer en taxi;

- Take us to Birmingham City

- Eeehhh… you’re already in Birmingham city

- Ohh fuck, we thought we were in Aston. Well take us to the closest pub

Han kjører i ca 20 sekunder, før han stopper utenfor det kipeste bygget jeg har sett siden eg sist var i Oslo.

- Ehh.. Take us to the next

Han kjører nye 10 meter og snur seg med et blikk som kun kan tolkes som “get the fuck out of my car”. Vi velger å tipse rikelig og flyr inn på puben. Den snille taxi-sjåføren har stoppet utenfor togstasjon-puben, der alle byens kremtopper befinner seg… Puben har en deilig lukt av pissoar-såpe og klientellet er ikke en dag under 70. Vi velger selvsagt å ta en pils her også.

Resten av kveld går med på mer eller mindre vellykkede pubbesøk, kun avbrutt av at vi rotet oss inn på en studentfest. Birmingham er, selvom det er et høl, en helt greit plass å gå ut i.

Dag 3: Låndån beibi!

Dag 3 starter med frokost på hotellet. Formen er ca rett under middels. Planen for dagen er å komme seg til London og videre på Loftus Road. Eneste sønsdagskampen i london er QPR vs Coventry. Ikkje akkurat en høydare, men vi har øvd på Petter Vaaaaagan Moen i ca 5 år på Brann Stadion, og det akter vi å vise til QPR-fansen.

Togturen blir benyttet til å pleie fyllasjuken. Ingen oss har begrep om hvor lang tid toget tar ned, men vi antar at vi skal nå QPR kampen som begynner 13:15. Det viser seg fort at toget ikke ankommer Euston før 13:10. ”Euston we have a problem”. Formen tilsier at vi ikke lar oss stresse, så med baggene på ryggen begynner jakten på taxi. Vi aner ikke hvor langt det er til Loftus, men har slått oss til ro med at vi ikke rekker førsteomgangen. Vi finner en taxisjåfør med Arsenal-vimpel i speilet (usj), og han forstår alvoret i situasjonen. I en fart som kun kan beskrives som ganske sakte (taxiene i London har en forsvinnende liten motor), kjører han slalom gjennom byen, stort sett utelukkende på rødt lys. Vi når Loftus Road bare 10 minutter etter kampstart. Loftus Road er utvilsomt den styggeste stadion jeg har sett. Overgår selv Krohnsminde i Bergen. Vi finner et billettkontor for å få billetter og tips på hva vi kan gjøre med bag’ene. Han henviser oss til resepsjonen. I resepsjonen blir vi hjulpet av en mann som kun kan beskrives som KEVIN GALLEN. Han gir oss en rask ”tour” rundt ca 1/10-del av stadion. Vi får parkert bagasjen etter at den er gjennomsøkt for atomvåpen, og det bærer inn på stadion. Loftus Road er en betydelig finere stadion innvending enn utvending, og vi sitter nok en gang mitt blandt hjemmefansen (tror igrunnen det bare var hjemmefans på denne kampen…) Vi kommer inn på 0-0, og det går ca 30 sekunder før Marlon King gjør 1-0 til gjestene. QPR våkner derimot rett før pause og får inn et flott mål etter soloprestasjon av en kis fra Egypt. Petter er ikke på banen. Øllet i pausen er godt. Andre omgang er egentlig ganske kjedelig, frem til Routledge tapper inn vinnermålet like før slutt. Jubelen står i taket, og Wayne Routledge-sanger runger på erverdige Loftus. Vår plan om å synge Petter Vaagan Moen sangen blir brutalt ødelagt av noen andre nordmenn som sang ann før oss. Skuff…

Etter kampen får vi en mikrofon trykt i trynet av en lokal journalist. Hverken jeg eller Espen kan mye om lag i ”wankership”, så vi lirer av oss noe tull. Resten av dagen går egentlig med på å ta seg gjennom det ukompliserte subwaysystemet i london, og videre ut på flyplassen. Turen avsluttes, som den startet, med power-nap på flyet, kun avbrutt 1 million ganger av kapteinen som skal fortelle hva som er under flyet, og traller som oppsøker knær.

Alt i alt en knall tur, og jeg anbefaler alle som er over gjennomsnittlig opptatt av engelsk fotball å ta en slik tur.