Da har vi fått nok et reisebrev! Denne gangen er det vårt første familiereisebrev, fra min (Stig Magnus) mammas venninne Anitra Fossum, som har tatt med sønnen på 10 år, som endelig fikk sin tur til Anfield, selv om det måtte to forsøk til etter utsatt kamp i desember! Anitra har også sagt at man gjerne kan kontakte henne om man lurer på tips hvis man skal over med familie/barn, så bare ta kontakt på stigmagnus@liverpoolblogg.no, så skal jeg videreformidle. Så til reisebrevet, take it away, Anitra!

Sist høst sa 10-åringen at han hadde lyst til å ha alenetid med mamma. Vi hadde flere ganger snakket om at det hadde vært moro å dra på Liverpool-kamp sammen. Og hvorfor utsette det når et så rørende ønske blir fremsatt? Og mor i tillegg er reiseglad. Jeg googlet litt og postet et spørsmål på Facebook for å få råd om hvilket selskap jeg burde velg blant dem som solgte turer. Raskt kom jeg i kontakt med Stig Magnus og Liverpoolblogg og ble anbefalt å bruke Liverpoolreiser. Turen ble bestilt, og jeg vet nesten ikke hva Stein og jeg gledet oss mest til: kampen eller den fantastiske leiligheten som ventet oss. Kampen var satt opp lørdag 18. desember, så for å ta høyde for utsettelser, bestilte vi tre overnattinger.

TUR 1 – DAG OG NATT 1

Allerede ved flyavgang sent om kvelden på Torp begynte ting å gå galt. Når vintervær her hjemme er utfordrende, er det lammende andre steder. Flyet kom derfor sent inn til Torp og det ble langdryg venting med Yatzy før vi omsider kunne ta av. Vi lettet rundt midnatt og var glade for endelig å være underveis. Overraskelsen var derfor stor da kapteinen snakket til oss rett før vi skulle lande: ”Sorry to say – flyplassen i Liverpool er stengt på grunn av snøen. Vi er blitt omdirigert til Manchester”. Den natten lærte jeg mye om hva som skjer under omdirigeringer – og spesielt omdirigeringer av Ryanair. En hel time ble vi sittende inne i flyet i påvente av flyplasspersonell. Klokka ble 01:30. Bagasjen så ut til aldri å komme. Klokka ble 02. Underveis i dette hadde jeg en utslitt sønn som sovnet på tvers i flysetet, på langs i shuttlebussen og på stolene ved bagasjebåndet. Det var fullstendig kaos på flyplassen. Ryaniar fikset én buss. Den ble full på noen sekunder. Vi var ikke om bord. Etter mye om og men og trygling om å få dele drosje med noen som sto helt foran i den lange køen, fikk vi plass i en bil. Da var klokken 02:30 og guttungen helt i svime. Det eneste som holdt ham oppe, var forventningen til kampen dagen etter. Drosjeturen var et sant mareritt – to timer med sommerdekk på såpeglatte veier til den nette sum av 1000 kr. Da var det godt å bli tatt i mot av en omsorgsfull kar i resepsjonen på Casartelli. Klokka var blitt 04:30.

Leiligheten var helt fantastisk. Det var jo midt på natten, men vi tok oss tid til å gjøre oss kjent. Stein var helt over seg av leiligheten og har et uvisst antall bilder på kameraet sitt. Klokka 05 var den strevsomme reisen slutt og vi sovnet med forventning til opplevelsen på kampdag dagen etter.

TUR 1 – DAG 2 og 3

Neste formiddag var det ut å handle mat og bestille drosje til Anfield i resepsjonen. ”Haven’t you heard…?” Vi hadde sett på MTV og ikke nyheter og ikke fått det med oss: Kampen var utsatt. Ord kan knapt beskrive hvordan det sved i morshjertet å se skuffelsen hos guttungen. Han trodde ikke det var mulig. Også all den tiden som plutselig ikke var til noe. Tre hele dager. Nå var gode råd dyre for å holde motet sånn noenlunde oppe. En klok venninne hjemme i Norge ba meg ta frem kortet og la ham velge på øverste hylle i hvilken som helst butikk for å døyve skuffelsen.

Både vi og andre reisende på hotellet, var litt i villrede frem til vi fikk kontakt med Liverpoolreiser. De sjekket mulighetene for å dra til en annen kamp. Men også den ble avlyst. Oppi alt dette så vi tv-bilder av ”kaoset”. De viste folk som kostet 3 cm med snø vekk fra fortauer. Litt absurd og svært vanskelig å gi en troverdig forklaring til Stein på hvorfor ikke en kamp kunne gjennomføres. Men vi gjorde det beste ut av situasjonen. Og det neste døgnet viste meg at også unge menn glemmer virkeligheten under shopping. Stein hadde tømt sparegrisen og var klar for alt i Liverpool-butikken. Og det var jammen meg kortet mitt også! ”Ja, den kan vi kjøpe. Klart vi kan kjøpe den andre også”.

Fra Lasse i Liverpoolreiser hadde vi fått anbefalt flere spisesteder, blant annet den argentinske restauranten Meet. Stein er glad i skikkelige biffer, så det ble to kraftige middager der. Café Sports var også spennende for ham. Noe tid fikk vi brukt på Yellow Duckmarine, Beatles Story og the Wheel of Liverpool. Søndagen var vi på omvisning på Anfield. Det var en stor opplevelse for Stein å sitte på Torres sin plass i garderoben. ”Tenk at han skal ha på seg den drakta jeg har tatt på!” Morsomt også å se bortelagets langt enklere garderobe. Da vi var vel inne på stadion, og guiden fortalte om stemningen under kamper, tenkte jeg: ”Dette må vi bare oppleve sammen. Vi gir oss ikke nå!”

TUR 2 – DAG 1

Ny dato for kampen ble 26. januar. Ingen selvfølge at det ordner seg med fri fra jobben midt i uka, men det hjelper å ha en sjef som selv er far til sportsinteresserte sønner. Vi hadde faktisk i høst en skikkelig nedtur i Roma også der vi etter mye strev for å komme på kamp, ble nektet ved billettluken fordi vi ikke hadde med pass! Jeg delte denne historien med Lasse i Liverpoolreiser og min bekymring for at vi nok en gang skulle oppleve utsettelse eller avlysning i Liverpool. Lasse slo til og ordnet flotte VIP-billetter til oss og sendte meg beroligende ord og forsikringer om at denne gangen ville alt gå bra. Dagene før avreise gikk det mange bekymret-mamma-mailer mellom Norge og Casartelli der vi skulle plukke opp billettene. Folka på Casartelli var enestående. ”I’ll putt hem in the safe for you. I’ll be here when you come to pick them up tomorrow night”. Så vi reiste over igjen. Vi tok ingen sjanser og overnattet to netter – denne gangen på Holiday Inn Express i Albert Dock. Og jeg må tilstå at jeg ikke slappet av før jeg holdt billettene i den ene hånda og et glass vin i den andre kvelden før kampen. ”Nå mamma, nå tviler vel ikke du en gang lenger?!”.

Så da feiret vi på Meet! Og det er litt av et hyggelig sted som jeg anbefaler på det varmeste. God mat og veldig fin stemning. De kjente de oss igjen fra desember. Og kanskje forsto de at vi feiret, for restauranten spanderte drikkevarene våre. Tenk å ha en så blid, ung herremann til bords!

Og det må jeg si etter å ha vært i Liverpool, at vi ble tatt utrolig godt vare på av folk vi møtte. De var åpne og interesserte, spurte Stein om det var hans første reise, stoppet oss på gaten for å høre om vi trengte hjelp, var blide og hyggelige.

TUR 2 – DAG 2

Kampdagen reiste vi opp til Anfield et par timer før kamp etter råd fra Stig Magnus og Lasse. Var det opp stil Stein, hadde vi dratt flere timer i forveien! Han var så yr og utålmodig. Så den dagen ble timene i byen før avreise lange. Ved VIP-inngangen ble vi tatt i mot av staselig menn i mørke dresser. Bare det er en spesiell opplevelse for en 10-åring. Så fikk vi oss litt å spise og drikke i loungen og kikket litt på folk før vi fant plassene våre på tribunen. Dette er jo en ukjent verden for meg. Heldigvis hadde vi fått tips om å gå inn tidlig nok til å se stadion fylles opp og spillerne varme opp. Og jeg skal hilse og si at praten gikk jevnt hos Stein. Tenk å se heltene live… Det var så jeg skulle ønske jeg var 10 år selv. Jeg var jo der først og fremst som mamma, men syntes selv det var helt fantastisk å høre 40 000 mannsstemmer stemme i You’ll never walk alone. Så det gikk noen glade meldinger over Nordsjøen til venner, familie og hjelperne våre, Lasse og Stig. Vi fikk oppleve 1-0 til Liverpool, riktignok var det selvmål, men det ble seier. Og det var jo ekstra moro for oss. På vei fra stadion spurte jeg Stein: ”Hvor lenge tror du vi kommer til å huske denne opplevelsen?”. ”Hele livet, mamma”. Og det tror jeg også!