29. juni i sommer ble terminlista for denne sesongen sluppet. I kjent stil ble det noen runder med søk på Ryanair for å se om jeg fant et flykupp til Liverpool eller til London som passet med kamp. Allerede 2. serierunde var det napp; Torp-Stansted-Torp for 500-lappen fredag til mandag, Arsenal-Liverpool satt opp lørdag. Storkamper blir ikke flytta til sen mandagskamp i hvert fall, tenkte jeg, og booka fly, Emirates skulle besøkes, og 3 poeng borte mot Arsenal for første gang på denne stadion, og for første gang borte på over 10 år var planen.

Vi starter sesongens reisebrev med et reisebrev fra meg selv, da jeg allerede har fått med meg en match. Planen i London var å få med seg noen i utgangspunktet, men da jeg “booket” overnatting hos en kompis som bor der borte og han er Liverpoolsupporter, anså jeg egentlig turen som i boks, da hadde jeg en medsammensvoren, og det eneste vi manglet var kampbilletter, og det ordner seg som regel for snille gutter, så jeg var knallfornøyd.

Pga diverse omstendigheter ble det litt forandringer i planene, kompisen min skulle hjem til Norge denne helga, og jeg måtte bli kreativ. Et par Liverpoolkompiser ble raskt spurt, men kunne ikke. Løsningen ble å overtale søster, og en litt annerledes tur, men kamp håpet jeg fortsatt på!

Turen over på fredag
På Torp møtte man som vanlig en haug med nordmenn, en god del Arsenal- og Liverpoolsupportere, bl a en gjeng på en 4-5 stk som alle hadde plasser med hjemmedelen da en av dem var Arsenalsupporter og hadde fikset billettene offisielt gjennom klubben. Slike planer hadde ikke jeg, som evig optimist svarte jeg at jeg hadde planer om å stå med Liverpoolsupporterne, selv om det var under 1 døgn til kampen og jeg ikke hadde snøring på billett enda. Men er det en ting man skal vite om fotballkamp i England, så er det at det alltid er billetter, alltid! Spørsmålet er bare kostnaden..

Turen gikk smertefritt, det var et par skikkelige heisagutteturer på flyet, men det hele gikk ganske greit. Hotellet var Central Park Inn Hotel ved Hyde Park, som har blitt familiehotell etter at jeg bodde der med min far på tur forrige sommer, han bodde der med noen kompiser i juli og jeg nå var på tur med søster. På Stansted hadde vi kjøpt klippekort til tuben, så på 15-20 raske minutter etter vi gikk av Stansted Express sto vi i lobbyen og fikk nøkkelkortene våre. Vi hadde fått nyss om at the Roots spilte i London denne kvelden, og hadde hele veien et lite håp om å få med oss konserten. Det viste seg dessverre å være utsolgt når vi tok noen telefoner, så det ble en rolig kveld på hotellet etter vi hadde fått tak i noe mat i nærområdet. Jeg skulle også tidlig opp da det var tidligkamp med kick-off 12:45 lokal tid, og jeg hadde tenkt meg til stadion og finne bortesupporterpuben for å prøve å fikse meg billett.

Kampdag
Man kommer alltid litt senere i gang enn planlagt, men etter surr med frokost på hotellet som vi trodde vi hadde booket inkludert, spiste vi fantastisk eggerøre og minuttgammel appelsinjuice, jeg forlot søss på Oxford Street for shopping, og tok sikte på Arsenal-stoppet på tuben, noe som gikk ganske smertefritt etter et par bytter. På tuben møtte jeg igjen nordmenn så klart, to  kompiser som skulle på kamp og var nøytrale sa dem, da slapp man å være så stressa og kunne bare nyte som de sa. Han ene kom med det klassiske svaret “laget mitt er ikke i PL nå, for å si det sånn”, hvorpå jeg raskt konstaterte mer enn spurte; “Leeds?”, han smilte og nikket, så klart var det Leeds. Gutta ønska med lykke til med billettjakt, via minibanken og politiet fant jeg frem til puben, og lurte litt på hvordan jeg skulle angripe billettjakta.

Jeg snakket med et par scousere som ikke kjente til billetter, men sa det var smart å bare sjekke litt i nærområdet, det var sikkert noen luringer som gikk rundt og solgte litt. På vei ut av puben ser jeg plutselig Tage, og hører om han kjenner til noen billetter. Siden det bare var meg trodde han det skulle ordne seg, bare holde meg på puben, så snakket vi litt senere. Is i magen var nøkkelen her, og en halvtime før kamp står jeg med billett i hånda, “denne er bra, ikke langt fra der jeg står, med bortefansen så klart”, Tages ord er godt som gull og jeg takker ja (hva ellers egentlig?).

Bort til Emirates går man over en bro oppkalt etter en gammel Arsenallegende, med bilder av legender, gamle som nye, og jeg lurte litt på hvor lenge Cesc Fabregas skulle få bli hengende da han dro tilbake til Barca et par dager før.. Emirates er stort, det skal sies, en diger stadion fra utsiden, og ikke akkurat noe mindre når man kommer inn til plassene sine heller. Så behagelige seter og god plass har jeg aldri vært borti på noen stadion, ikke at det ble så mye sitting akkurat, men litt før kampen og i pausen, godt å hvile baken på kvalitet! Plassen var god som Tage sa, på høyde med 5-meteren, men litt opp så man hadde  god oversikt over hele banen egentlig, litt under tribunen som hang ut over oss, men det gjorde lite. Alltid moro å stå like ved skillet mellom supporterne, der er det ekstra mye liv og “banter” frem og tilbake, alltid moro å høre på, engelske fans har for det aller meste en herlig humor seg imellom.

Kampen
Selve kampen var jevnspilt i første, men i svingen følte vi vel at Liverpool hadde et lite overtak, men Arsenal er jo jævli farlige på overganger. Jeg må si jeg ble utrolig imponert over Jose Enrique gjennom hele matchen, som bomba fremover på venstrekanten foran oss, samtidig som han hadde imponerende god kontroll på lynraske Walcott i de fleste situasjoner, noe som sier litt om tempo i beina på vår nye spanjol. Sjansene uteble, men når Carroll gikk til værs og stanga til i første, var jeg sikker på det var mål, men den steinharde headinga ble mesterlig reddet av Arsenals førstekeeper de neste 10-15 åra; a Pole in the goal.  Frimpong pådro seg et soleklart gult for en stygg sak der han hindrer oss å kaste raskt på en god overgang, og har også en sen takling, allerede da levde han farlig tenkte jeg, og så rett har man nå og da.

Andreomgangen tar vi mer og mer tak i synes jeg, stemninga i svingen er stor, og når Frimpong klinker stygt inn i Lucas (har sett på taklinga på nett senere, det er jo nesten direkte rødt). Etter utvisninga kommer Raul Meireles og Luis Suarez inn, og vi tar et enda klarere grep om kampen, og det  begynner å lukte 3 poeng. De to innbytterne får en ny fart i angrepsspillet vårt med gode kombinasjoner, og er involvert i både angrepet og jakta som fører til at en Arsenalforsvarer dunker en klarering inn i en sjanseløs Ramsey, selvmål, 0-1 og KLIKK i svingen vår, fantastisk!

Resten av matchen klarer ikke Arsenal å skape noe press egentlig, vi styrer godt, og når jublinga for hver pasning i laget starter varter gutta opp med å holde ballen i laget haugevis av trekk av gangen, vi ruller opp et kjempeangrep der Lucas først kan avslutte fra 18 meter, men ruller opp til Meireles som kan avslutte inni 16-meteren, men også han velger å trille ball inn til Suarez i midten, som skårer igjen. “I just can get enough, Luuuuis Suarez” gikk sin seiersgang før han kom inn, og klikker totalt etter 0-2 og 3 poeng er i boks. Stemninga var glimrende, gutta var borte og klappa når sluttsignalet gikk, Adam ga bort trøya si og alle gikk med digre glis rundt munnen ut av stadion.

Lørdag ettermiddag og kveld
Jeg var litt skeptisk til at så sykt mye folk skulle til banen, og gjerdene som var satt opp langs inngangen så det ikke skulle bli for mye trøkk inn på tuben tydet på lang ventetid. Trodde jeg. Jeg sto ikke stille et sekund, alt fløyt, lukene var åpna, de som skulle stemple billett ble bedt om å gjøre det når de gikk av tuben bare, vi som hadde elektroniske kunne validere i farta, og et par minutter senere satt jeg på en tube nedover mot sentrum igjen, strøkent opplegg, terningkast 7 til tuben som vanlig altså.

Jeg stakk på internettcafè ved siden av hotellet og leste litt om kampen osv mens jeg ventet på søss som gjorde seg ferdig med shoppingen i “shoppinghimmelen” som hun kalte det. Tur innom hotellet og en dusj, så stakk vi til bydelen Camden der søss har bodd en liten måned av sitt liv og ville se litt, samt at vi hadde sett oss ut konsert der oppe med Jose Feliciano på Jazz Cafè. For de som ikke er så gamle som far som tipset oss om konserten, har han en rekke kjente sanger man rett og slett ikke vet er av han, bl a denne:

Vi stakk på konsert etter en tam burger på en “diner” i området. Lokalet er fantastisk, med scene nede og restaurant på galleriet med ståplasser foran scenen og i barene nede og på galleriet hele veien rundt oppp. Mannen selv er blind, fantastisk på gitar og også en fantastisk entertainer, med vitser og historier hele tida mellom sangene. Beste vitsen fra kvelden var når han fortalte om sitt første møte med Mick Jagger, når de krasja inn i hverandre på et utested når Rolling Stones hadde slått gjennom, men ikke Feliciano helt enda på 60-tallet vel. Jagger ble forbanna og kjefta “Er du blind eller?”, Jose svarte kjapp i kommentaren som han alltid er “Ja, hva er unnskyldningen din?”. Gutta ble raskt venner etter dette visst.

Konserten var helt glimrende, og han spilte lenge også, med et godt band i ryggen. Det var lett verdt de £35 det kostet å komme inn. Pga shabby form på undertegnede ble det tilbake til hotellet etter dette, med avtale om å ta en runde i Camden på søndagen da det er marked som søss skrøt stort av. På hotellrommet ble forøvrig “best and worst from x-factor” en klassiker :-p

Markedssøndag i Camden
Søndagen ble tilbragt på markedene i Camden som vi snakket om lørdag, og det var litt av en opplevelse. Haugevis av små matboder med alt man kunne tenke seg, trange gater med butikker overalt, boder og utrolig mye forskjellig, fra mat til CD’er og filmer, mye klær, pyntegjenstander, nips og lort, butikker spesialisert på det ene og det andre, det var bare å gå og se i mange timer, og handle litt også så klart. Det var mye jall så klart, men gikk man litt unna tuben der det var mest shit, var det mange små gullbutikker, absolutt å anbefale, i hvert fall om man har med sin bedre halvdel på tur.

Hjemreise og Wolvessupporter
Tuben til Liverpool Street, Stansted Express hvert kvarter, overlegent opplegg, og før vi fikk tenkt oss så mye om var vi på flyplassen. Det eneste var det SYKT ivrige airconditionanlegget på toget, som var satt på ca 8 grader tror jeg, det jobba knallhardt med å få temperaturen ned mesteparten av de 45 minuttene vi satt der, og de fleste satt med det de hadde av klær tilgjengelig på seg, merkelige greier.

Vi hadde god tid på Stansted, flyturen gikk bra, og i passkontrollkøen møtte jeg en hyggelig Wolvessupporter, Erik. Wolves-Erik var knallfornøyd med seier i helga han også, og at ingen hadde kjøpt Jarvis (for meg uforståelig forøvrig). Wolves hadde full pott og var på topp av ligaen etter 2 runder, så han var i knallhumør. Har tekstet litt med Erik i ettertid, virker som en oppegående fyr, og Før Kampen-intervju er allerede avtalt naturligvis. På Torp ble taxfreekvota fylt opp, og så var det toget hjem til Oslo, søss hoppet av hjemme i Tønsberg.

Alt i alt gikk turen fint, og det var egentlig deilig med en rolig tur uten fyll og fantari, 3 poeng ble hentet med hjem, og man fikk sett litt mer av London. Søndagsmarked i Camden har noe for enhver både på handel og matfronten, og var en opplevelse i seg selv.

Høydepunktet var dog Emirates og 3 poeng, sterk borteseier (tenkte man før 2-8 tapet deres i helga i hvert fall..) mot noe som fort kan bli laget vi kjemper med om den viktige 4. plassen i år.

YNWA!

Hvis DU skal/har vært på kamp, ta gjerne kontakt på stigmagnus@liverpoolblogg.no eller post@liverpoolblogg.no, vi vil gjerne ha et reisebrev, uansett om du vil skrive lite, mye, ikke ha bilder, ha video, bilder osv, vi vil høre om turen!