Hold deg oppdatert
Arkiv
Gjesteinnlegg: En fantastisk rød uke i the City of Liverpool

Verden er liten, og en kollega av meg har en niese, Lene, som studerer journalistikk i Liverpool, og er så rød det er mulig å være tror jeg, noe bildet av ryggen hennes her helt klart viser! Min kollega sendte henne kontaktinfo og link til bloggen, dagen etter hadde jeg et ferdig innlegg i innboksen, herlig. Vi håper dette ikke er det siste vi hører fra Lene, og satser på at vi får «betalt» for innlegget med en pils eller to på bloggturen om en snau måned. Take it away, Lene!

Uka som gikk er selve beviset på hvorfor jeg valgte å følge fotballhjertet mitt når jeg måtte velge universitet og by for tre år siden. En avgjørelse som jeg ikke har angret ett sekund på siden, til tross for hjemlengsel og savn etter familie.

Hvorfor?
Jeg står på Anfield Stadium hver gang The Reds tar imot besøk.

På vei opp Anfield Road på onsdag var det usedvanlig mye politifolk ute og gikk, mange måtte ut med henda og godta at lommene deres ble undersøkt. Det var ingenting mot hvor mange jeg mistenker ble stoppa før kampen på lørdag, men sånn er det når mancs kommer på besøk.

Før kamp er jeg alltid å finne på min favorittpub; The Park. En konstant fullstappa pub med mye liv. Et sted man alltid kan regne med å høre klassikere som Fields of Anfield Road, Poor Scouser Tommy og Liverbird Upon My Chest, i tillegg til mange andre både nye og gamle. Man hører til og med sanger i ferd med å bli laget, der noen ender opp på the Kop etterhvert.

På onsdag var puben igjen fullpakket, jeg måtte skyve, snike og dytte meg frem til min vanlige plass, borte ved scena sammen med de lokale sjelene. Jeg har vært heldig å bli akseptert av de lokale, der i blant den høyt profilerte ”The Badge Man”, så hver kamp består av mye banter og ett høyt lydnivå fra oss borti hjørnet. Denne gangen var lydnivået så høyt at jeg er sikker på at spillerne hørte oss inne på Anfield. En gjenganger denne kvelden var så klart: ”We’re not racist, we only hate mancs” og ”I just can’t get enough”, to sanger som man hørte dobbelt, nei, tredobbelt så mange ganger på lørdag!

Da tiden endelig var inne for kick off var nervene i spenn og stemninga på topp. Faktisk, atmosfæren på Anfield denne kvelden var som en ”European night” i Champions league, the Kop var øredøvende og City-fansen på andre siden hadde ikke sjanse til å komme i nærheten. For en fantastisk kveld! Jeg håper alle røde får oppleve en sånn stemning en gang i livet sitt, det er noe en aldri glemmer!

Jeg trodde ikke noe kunne toppe følelsen av å vite at vi skal til Wembley! Men, der tok jeg feil.

Jeg har vært så heldig og vært på utplassering hos BBC Radio Merseyside i to uker, og på torsdag ble jeg spurt av fotballkommentator og sports journalist Mike Hughes om jeg ville bli med til Melwood morgenen etter når han skulle intervjue King Kenny. Jeg trodde jeg skulle svime av der og da, var det i det hele tatt et spørsmål?

Så fredag morgen tok vi turen ut til Melwood, utrolig nok første gangen jeg har vært der til tross for att jeg har bodd i denne fantastiske byen i to og ett halvt år. Melwood, et nydelig sted med veggene fulle av bilder av supportere som synger og sitater fra diverse legender om hvor fantastiske supportere klubben har. Det vet vi jo alle!

Jeg var utrolig nervøs, spesielt fordi Kenny er kjent for sitt forhold til media. Dvs, jeg sto der med Mike, en reporter fra 5live og en fra Radio City, alle med 10-25 års erfaring med å intervjue sportsfolk og idrettsutøvere, alle tre var fryktelig nervøs. ”Hva slags humør er han i dag tro, kjem han til å svare på spørsmålene mine eller bare gå derifra, kjem han til å have a go» eller bare spøke?”. Som supporter elsker jeg måten Kenny behandler media, han holder seg til the Liverpool Way og holder kortene tett til brystet, han er heller ikke redd for å ta en spøk eller to som journalisten ikke helt vet om er spøk eller ikke. Fantastisk! MEN, som journalist er dette veldig nervepirrende og fordi jeg sto der sammen med journalistene var jeg litt redd.

Jeg hadde jo selvsagt ingenting å være nervøs for, Kenny var fantastisk som alltid! Han var i godt humør, håndhilste på alle og smilte stort til meg. Jeg smelta!! Han småprata litt med oss, også sa han til meg: ”You should replace Mike here and do these interviews”, da hoppa hjertet mitt nærmest ut av brystet. King Kenny sa det til meg….. jeg kan nå dø lykkelig!

Etter intervjuet ønska jeg Kenny lykke til i kampen mot united. Jeg ville ikke gå derifra, jeg ville bare fortsette å prate med denne utrolige mannen med en uforståelig skotsk dialekt.

Gående ut av Melwood klarte jeg ikke å tenke på annet enn at jeg hadde møtt Kenny.  Jeg har aldri vært en person som ønsker å treffe spillerne, etter min mening er dem bare et redskap, det er klubben og laget jeg elsker, ikke individuelle spillere. Men å møte King Kenny det er en annen sak!

Så kom lørdag, manchester united i fjerde runde, i FA-cupen, heldigvis på Anfield. Jeg kom meg raskt opp av senga og dro opp til Anfield og the Park. Igjen var det høyt liv, og selv om jeg var tidlig ute måtte jeg fortsatt nærmest dytte folk overende for å komme meg til hjørnet mitt. Folk sto tett sammen og sang av full hals. Dette er det man lever for det kan jeg love deg.

”His name is Patrice, it’s patrice, it’s  patrice, his second name is Evra, is Evra, is Evra. And he’s a fucking liar, a liar, a liar and now we fucking hate him, we hate him, we hate him.. oooooooh, Luis SUAREZ!!!! Ooooooh Luis SUAREZ“

Evra var som forventa ingen populær mann på lørdag, hver gang idioten var borti ballen så hørte man det laaang vei. Pipekonserten var eksepsjonell, men hva kan man forvente når en er så dum?

Jeg er glad jeg har et sterkt hjerte og et bra blodtrykk, for den kampen i likhet med onsdag var nervepirrende som fy. Hver gang the fucking mancs var i nærheten av boksen vår var hjerte i halsen, dette var en kamp vi ikke kunne tape, ikke mot those dirty bastards.

Etter kampen måtte bortefansen stå til alle røde var borte fra banen. Dette er vanlig skikk når mancs er på besøk, i motsetning til City som kan gå ut samtidig med våre og ingenting skjer, så er saken en annen når det er United som står i andre enden. Så der sto de, mens Liverpoolsupporterne naturligvis tok seg selvsagt godt tid med å komme seg ut av stadion og så klart ikke en stille utgang. Mancsa måtte tåle mye abuse på slutten, men sånn er det i fotball, spesielt mellom disse to fan-skarene.

En fantastisk uke å være rød på! Nyt det folkens….
YNWA

8 Responses to Gjesteinnlegg: En fantastisk rød uke i the City of Liverpool

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

banner
Poll
Sorry, there are no polls available at the moment.
Siste kommentarer
  • Kjære, Jürgen Klopp (1)
    • Leiv: Man må ikke glemme den stallen Klopp har ikke passer til hans måte å spille på, det er Rodgers sitt lag. Og...
  • Liverpool berger ett poeng mot Arsenal (3)
    • Leiv: Kanskje Ward kan bli en åpenbaring på keeperplass? Tviler på ny keeper i januar så er spent på han etter gode...
    • Leiv: Pleier å bli endel mål når det spilles mot Arsenal. Håper virkelig ikke Mignolet får ny kontrakt, han er bare...
    • Tevje Tenold: Perfekt kamp. Men vi kan ikke forsette med den luringen vår i.mål. Når du scorer 3 mot Arsenal skal det...
  • Marko Grujic bekreftet klar for Liverpool (1)
    • Leiv: Spennende signering. Så får vi håpe Klopp klarer å kapre noen av sine tidligere elever fra Tyskland til...