Verden er liten, og en kollega av meg har en niese, Lene, som studerer journalistikk i Liverpool, og er så rød det er mulig å være tror jeg, noe bildet av ryggen hennes her helt klart viser! Min kollega sendte henne kontaktinfo og link til bloggen, dagen etter hadde jeg et ferdig innlegg i innboksen, herlig. Vi håper dette ikke er det siste vi hører fra Lene, og satser på at vi får “betalt” for innlegget med en pils eller to på bloggturen om en snau måned. Take it away, Lene!

Uka som gikk er selve beviset på hvorfor jeg valgte å følge fotballhjertet mitt når jeg måtte velge universitet og by for tre år siden. En avgjørelse som jeg ikke har angret ett sekund på siden, til tross for hjemlengsel og savn etter familie.

Hvorfor?
Jeg står på Anfield Stadium hver gang The Reds tar imot besøk.

På vei opp Anfield Road på onsdag var det usedvanlig mye politifolk ute og gikk, mange måtte ut med henda og godta at lommene deres ble undersøkt. Det var ingenting mot hvor mange jeg mistenker ble stoppa før kampen på lørdag, men sånn er det når mancs kommer på besøk.

Før kamp er jeg alltid å finne på min favorittpub; The Park. En konstant fullstappa pub med mye liv. Et sted man alltid kan regne med å høre klassikere som Fields of Anfield Road, Poor Scouser Tommy og Liverbird Upon My Chest, i tillegg til mange andre både nye og gamle. Man hører til og med sanger i ferd med å bli laget, der noen ender opp på the Kop etterhvert.

På onsdag var puben igjen fullpakket, jeg måtte skyve, snike og dytte meg frem til min vanlige plass, borte ved scena sammen med de lokale sjelene. Jeg har vært heldig å bli akseptert av de lokale, der i blant den høyt profilerte ”The Badge Man”, så hver kamp består av mye banter og ett høyt lydnivå fra oss borti hjørnet. Denne gangen var lydnivået så høyt at jeg er sikker på at spillerne hørte oss inne på Anfield. En gjenganger denne kvelden var så klart: ”We’re not racist, we only hate mancs” og ”I just can’t get enough”, to sanger som man hørte dobbelt, nei, tredobbelt så mange ganger på lørdag!

Da tiden endelig var inne for kick off var nervene i spenn og stemninga på topp. Faktisk, atmosfæren på Anfield denne kvelden var som en ”European night” i Champions league, the Kop var øredøvende og City-fansen på andre siden hadde ikke sjanse til å komme i nærheten. For en fantastisk kveld! Jeg håper alle røde får oppleve en sånn stemning en gang i livet sitt, det er noe en aldri glemmer!

Jeg trodde ikke noe kunne toppe følelsen av å vite at vi skal til Wembley! Men, der tok jeg feil.

Jeg har vært så heldig og vært på utplassering hos BBC Radio Merseyside i to uker, og på torsdag ble jeg spurt av fotballkommentator og sports journalist Mike Hughes om jeg ville bli med til Melwood morgenen etter når han skulle intervjue King Kenny. Jeg trodde jeg skulle svime av der og da, var det i det hele tatt et spørsmål?

Så fredag morgen tok vi turen ut til Melwood, utrolig nok første gangen jeg har vært der til tross for att jeg har bodd i denne fantastiske byen i to og ett halvt år. Melwood, et nydelig sted med veggene fulle av bilder av supportere som synger og sitater fra diverse legender om hvor fantastiske supportere klubben har. Det vet vi jo alle!

Jeg var utrolig nervøs, spesielt fordi Kenny er kjent for sitt forhold til media. Dvs, jeg sto der med Mike, en reporter fra 5live og en fra Radio City, alle med 10-25 års erfaring med å intervjue sportsfolk og idrettsutøvere, alle tre var fryktelig nervøs. ”Hva slags humør er han i dag tro, kjem han til å svare på spørsmålene mine eller bare gå derifra, kjem han til å have a go” eller bare spøke?”. Som supporter elsker jeg måten Kenny behandler media, han holder seg til the Liverpool Way og holder kortene tett til brystet, han er heller ikke redd for å ta en spøk eller to som journalisten ikke helt vet om er spøk eller ikke. Fantastisk! MEN, som journalist er dette veldig nervepirrende og fordi jeg sto der sammen med journalistene var jeg litt redd.

Jeg hadde jo selvsagt ingenting å være nervøs for, Kenny var fantastisk som alltid! Han var i godt humør, håndhilste på alle og smilte stort til meg. Jeg smelta!! Han småprata litt med oss, også sa han til meg: ”You should replace Mike here and do these interviews”, da hoppa hjertet mitt nærmest ut av brystet. King Kenny sa det til meg….. jeg kan nå dø lykkelig!

Etter intervjuet ønska jeg Kenny lykke til i kampen mot united. Jeg ville ikke gå derifra, jeg ville bare fortsette å prate med denne utrolige mannen med en uforståelig skotsk dialekt.

Gående ut av Melwood klarte jeg ikke å tenke på annet enn at jeg hadde møtt Kenny.  Jeg har aldri vært en person som ønsker å treffe spillerne, etter min mening er dem bare et redskap, det er klubben og laget jeg elsker, ikke individuelle spillere. Men å møte King Kenny det er en annen sak!

Så kom lørdag, manchester united i fjerde runde, i FA-cupen, heldigvis på Anfield. Jeg kom meg raskt opp av senga og dro opp til Anfield og the Park. Igjen var det høyt liv, og selv om jeg var tidlig ute måtte jeg fortsatt nærmest dytte folk overende for å komme meg til hjørnet mitt. Folk sto tett sammen og sang av full hals. Dette er det man lever for det kan jeg love deg.

”His name is Patrice, it’s patrice, it’s  patrice, his second name is Evra, is Evra, is Evra. And he’s a fucking liar, a liar, a liar and now we fucking hate him, we hate him, we hate him.. oooooooh, Luis SUAREZ!!!! Ooooooh Luis SUAREZ“

Evra var som forventa ingen populær mann på lørdag, hver gang idioten var borti ballen så hørte man det laaang vei. Pipekonserten var eksepsjonell, men hva kan man forvente når en er så dum?

Jeg er glad jeg har et sterkt hjerte og et bra blodtrykk, for den kampen i likhet med onsdag var nervepirrende som fy. Hver gang the fucking mancs var i nærheten av boksen vår var hjerte i halsen, dette var en kamp vi ikke kunne tape, ikke mot those dirty bastards.

Etter kampen måtte bortefansen stå til alle røde var borte fra banen. Dette er vanlig skikk når mancs er på besøk, i motsetning til City som kan gå ut samtidig med våre og ingenting skjer, så er saken en annen når det er United som står i andre enden. Så der sto de, mens Liverpoolsupporterne naturligvis tok seg selvsagt godt tid med å komme seg ut av stadion og så klart ikke en stille utgang. Mancsa måtte tåle mye abuse på slutten, men sånn er det i fotball, spesielt mellom disse to fan-skarene.

En fantastisk uke å være rød på! Nyt det folkens….
YNWA

En liten bølge av gjesteinnlegg om dagen, dette liker vi. Dagens gjesteinnlegg kommer fra 16 år gamle Daniel fra Stavanger og han ønsker skrive om noe som irriterer oss alle, nemlig FA og deres inkonsekvente dømming av spillere i ligaen…

Det har vært ett hett tema i det siste, hvorfor er dommerne så lite konsekvente??

Take it away Daniel

Hei, jeg heter Daniel og er fra Stavanger, 16 år og en veldig stor fan av Liverpool Football Club! Jeg skal skrive om FA’s ukonsekvente dømming i ligaen.

Jeg mener FA og dommerstaben deres burde sette seg ned og bli enige om hva som er farefullt spill og hva som ikke er. Hvordan kan DETTE ikke være rødt f.eks?

Samme gjelder Carra sin på Nani da Liverpool møtte Manchester United forrige sesong da Liverpool vant komfortabelt 3-1 på Anfield. Det er skikkelig stygt fra Carra’s side!

De som så City – United i FA cupen for et par uker siden da Kompany fikk rødt for en takling på ballen, kanskje den var rett, kanskje det var feil. Det er greit at man dømmer på slike situasjoner om FA klarer holde seg konsekvent, men det er akkuratt det de ikke gjør.

Det er det som irriterer meg, hvertfall. For dommerne dømmer i hytt og vær, noen dømmer røde kort oftere en dem skifter klær og noen ikke. Lista burde bli lagt på et nivå alle dommerne i FA er enige om. ikke at noen dommere legger lista vanvittig høyt, mens andre ikke tåler litt temperatur og taklinger som det faktisk skal være i PL, de spiller tross alt i England, Barclays Premier League. Det skal være tøft!

Ikke at jeg har så veldig tro på at FA kan klare dette, men da hadde det hvertfall blitt konsekvent dømming. Så slipper vi sytet om at “han slapp billigere unna enn meg, blablabla.” Også må FA og dommerne bli mer konsekvente på at spillerne påvirker dommerne, slik som LFC ble straffet for mot Fulham, rett før jul. Da fikk LFC bot for og ikke “kontrollere” spillerne. Da vi så City – United for et par uker siden, da Rooney løp 10 meter mot Foy, bare for og prøve og få Kompany utvist, det ser det føreløpig ikke ut som United blir straffet for.

Alt jeg håper på er at FA setter seg ned og tar en god prat med sine dommere og at de finner utav slik at det blir mer konsekvent dømming fremover. Kan ikke si jeg er imponert av dommerne så langt i sesongen.
Og jeg skriver ikke at United eller andre topplag har kjøpt FA og alt det der, for det er piss, men det er dommerne og FA generelt jeg er lei. Og folk sier alt jevner seg utover i sesongen, men det er ikke alltid det stemmer, eller er det bare meg som føler at det ikke gjør det?

Diskuter gjerne i kommentarfeltet om hva dere mener! )

-Walk on

Da har vi fått inn et nytt gjesteinnlegg, denne gangen fra Brede Lydvo Ellingsen, 16 år og bor i Melum i Skien (Telemark). Brede går under kallenavnet Hallingen her på bloggen, så han er en kar vi kjenner godt fra før. Han tar i artikkelen opp at det er mye positivt å se for oss Liverpoolsupportere, selv om vi er veldig flinke til å se det negative også. Take it away, Hallingen!

Sesongen 2011/2012 har så langt vært et berg og dalbane for Liverpool sin del. Solide prestasjoner mot topplagene eller seiere blir ofte etterfulgt av frustrerende poengtap mot antatt svakere motstand. Det er frustrerende at man ikke vet hvor man har gutta, men det er god grunn til optimisme!

Liverpools resultater i ligaen siden åpningskampen mot Sunderland er som følger; uavgjort, seier, seier, tap, tap, seier, seier, uavgjort, uavgjort, seier, uavgjort, seier, uavgjort, tap, seier, seier, uavgjort, uavgjort, seier, tap og uavgjort. Dette resulterer i 9 seiere, 8 uavgjort (!) og 4 tap. Vi har bare sluppet inn 18 mål i ligaen, hvilket er nest best. Men samtidig har vi til tross for å ha skapt 3. flest klare målsjanser i Premier League, kun scoret 24 mål, 10 lag i ligaen har skåret mer.

Som nevnt så mange ganger tidligere er Liverpoolsupportere mestere i optimisme, men også i å bli skuffet. Den siste tiden har jeg dog lest mest om at vi MÅ ha forsterkninger for å evne noe som helst, at King Kenny ikke er rett mann for jobben og at kjøpene hans ikke duger. For eksakt 1 år siden var vi ute av FA-cupen, ute av Ligacupen og vi var nærmere nedrykk enn Champions League. I år er vi favoritter til å vinne Ligacupen, har en fair sjanse på å vinne FA-cupen og er bare 5 poeng bak Champions League plass. En seier for vår del, og skulle Chelsea snuble er vi bare 2 poeng bak (!). Liverpool – laget med overprisede britiske spillere, er rett i hælene på leketøyet til en viss russer.

Sjansesløsing har vært en gjenganger for Liverpool denne sesongen, men til tider har det sittet som det skal. Liverpool FC er et lag med mange nye spillere – som må lære seg å kjenne hverandre godt på banen, og en ny manager med en ny spillestil (good old pass and move). Bunnivået er lavt, og vi kan se at gutta utpå banen ikke alltid er med på hva de andre gjør, samtidige bevegelser savnes fortsatt i en del kamper. Ettersom spillerne blir mer vant med hverandre og vi henter inn et par spillere som kan utgjøre en ordentlig forskjell vil nok dette også sitte bedre. Liverpool har ikke særlig mange stjerner i troppen, og ofte er det om kollektivet som avgjør hvordan kampen skal gå for Liverpool sin del.

For bare 1 år siden ble Liverpool sett på som et synkende skip, men nå er alt snudd. Fotballen er bedre, spillerne er bedre, stemningen er bedre, klubben og fansen er samlet og vi er i en mye bedre økonomisk situasjon. Helt ærlig, hvem ville ikke felle en tåre om vi ser Gerrard løfte Ligacuptroféet etter en trofètørke på 6 år? Om vi tenker på forandringene som har blitt gjort i klubben, men allikevel har vi en realistisk sjanse på 4. plassen OG å hente hjem et trofè eller to i løpet av bare 1 år. Tenk på hva vi kan få til på 2,3 eller 5 år!

Mye av dette jeg skriver er nok nevnt flere ganger, men føler det er viktig å minne folk på hvor mye klubben har forbedret seg, og at den FORTSATT gjør det. Jeg avslutter med et sitat jeg har brukt i hele år, og vil fortsette å bruke: «Det kan ikke lenger gå nedover for Liverpool Football Club, og da er det bare en vei; opp!»

-Walk on!

Da har vi mottatt nok et gjesteinnlegg fra 16 år gamle Espen Sandengen. Hans debut-innlegg rundt Andy Carroll 6 januar høstet skryt av dere lesere, for både refleksjon og forståelse for spillet.

Vi kan også bekrefte at Espen har blitt vår “vikar” som kampreferent om ingen av oss fire skulle ha mulighet til å skrive når det er kamp. Take it away Espen:

FOR noen dager siden våknet vi til overskriften “- Liverpool trenger ikke nye spillere,” et utspill vår kjære manager, Kenny Dalglish uttalte på en pressekonferanse på Melwood tidligere i uken. Jeg tør nesten å påstå at hver og en av “oss røde” er totalt uenige i dette.

JEG siterer: “Han er godt fornøyd med den stallen han har til rådighet og mener det ville vært bortkastet å bruke penger bare for å gjøre det.”

I sommer handlet vi ungt og britisk, men vi glemte et par ting: rutine og erfaring. Vi har et bunnsollid forsvar, en varierende midtbane og et berg-og-dalbane angrep. Vi har en Jordan Henderson som enda ikke helt har slått fullt igjennom, en Stewart Downing som jeg syntes er mer av den usikre typen, men en god fotballspiller.

Han har vist mer hva han er god for de siste ukene, men til tider skal det ikke stå på viljen.
Han har i mange av kampene, sammen med Johnson den mest presise pasningsfoten, og er og en de med mest innleggsvilje. Som nok vi alle kjenner til, har han ingen assists enda, men har rundt 10 “stolpe-assists,” så han skal ikke ha all skyld for at han står uten assists denne sesongen.

Men jeg skal ikke ta Stewart helt i forsvar, for han har slurva, han gjør masse rare ting, og han har ikke vist fullt så presise innlegg, men han har et flott ben, det har han vist – i form av både innlegg og skudd. Statistikken er hentet fra Opta.

MEN alt dette bunner ned i to ting; rutine og erfaring. Dette er mangelvare, og noe vi trenger mer av. Et tryggere angrep – en makker til Luis og en midtbanegeneral/matchvinner. Det er ikke veldig mye mer som skal til, for å beroligge meg og trolig dere litt mer under kamp.

HELT ærlig, så tror jeg ikke, nei vent, jeg vet – at dette mannskapet ikke er “satt.” Det er ikke stor trygghet enda.
Det kommer med tiden; men endel av oss har vel mistet litt tålmodigheten. Vi vil ikke vente på den tiden; vi har ventet i flere år nå, vi vil ha utvikling samtidig som vi presterer. Da må vi ha flere, trygge spillere. Rutinerte og erfarne spillere som har vært med på kjøret tidligere.

VI krever Champions League plass neste år. Det gjør hvertfall jeg, men den plassen tror jeg ikke vi oppnår med dagens mannskap.
Vi har noen flotte spillere, som kommer til å bli store fotballspillere med tiden; men jeg tror ikke disse kan holde Liverpool oppe. Ikke nå. Det er en for stor oppgave; dette er Premier League – Verdens største liga, med mange lag som presterer på et aldeles høyt nivå. Vi TRENGER forsterkninger.

DET er ingen umulig oppgave å finne spillere i januarvinduet. Argumentet med at januarvinduet er “tight,” syntes jeg vi skal legge bort.
Jeg krever ikke verdens mest rutinerte og erfarne spillere. Jeg krever spillere som kan ta ansvar.

De trenger ikke være verdensmestre; det er ikke et krav for å være en matchvinner. Jeg er ikke på jakt etter en bestemt spiller, men en som sagt kan ta ansvar, og det er ingen umulig oppgave å finne. Selv i januar.

SELV forbereder jeg meg på en plassering utenfor topp 4 ved sesongslutt. Det har vi ikke kapasitet til med dagens stall. Ikke drep meg om jeg tar feil, jeg er menneskelig jeg og.

MEN – Kenny, vi trenger en spiller til. Helst to, men jeg skal ikke være så kravstor. Jeg er lei av å vente. Jeg vil se resultater og prestasjoner som holder mål, som kan assosieres med Liverpool Football Club. Please.

Da har vi mottatt nok et gjesteinnlegg, denne gangen er det Espen Sandengen som fører sin penn.

Take it away Espen:

For de spesielt interesserte sier disse tallene veldig mye. For deg som sitter å lurer på hva jeg mener med overskriften, skal jeg selvfølgelig forklare. Egentlig trenger jeg vel bare skrive et navn…
Andrew Thomas «Andy» Carroll.

Mange vil kanskje kalle han en flopp. Det vil ikke jeg, jeg liker han. Jeg finner ikke noe negativt ved spilleren Andy Carroll, jeg finner han som en spiller med en utrolig rekkevidde, både defensivt og offensivt. En kapasitet vi kan dra offensiv nytte av, om vi får fart på flankene våre.
Mange vil og kanskje mene han ikke passer vår spillerstil. Vel, vi har allerede bygget opp et lag rundt svikeren (tror de fleste vet hvem jeg mener), og med spillerne vi i dag besitter trenger det ikke å være en umulighet å gjøre dette med Carroll heller. Det er fullt mulig å ha varierende offensive taktikker mtp. Suarez/Carroll. Downing, Gerrard, Johnson, Bellamy, Enrique – spillere med en god fot, og mange av de har kanskje ikke vist sitt fulle potensial, men de er langt i fra de dårligste til å legge innlegg. Jeg er og ganske uenig i dagens taktiske vurderinger.

På et internasjonalt nivå, som vi ligger på, ville jeg likt å heller sett en 4-3-3 formasjon. En arbeidssom, men en veldig effektiv taktikk. Bellamy – Carroll – Suarez hadde vært en flott angrepsrekke, om vi og får fart i flankene osv.

Men hei! Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at dette er den beste utnyttelsen av kapasiteten i laget, men kanskje det som skal til for å få utnyttet Andy’s kapasitet i forhold til dagens spillere. Og ja, overskriften har jeg glemt å forklare – eller, jeg forklarte den med setninger mellom linjene akkurat ovenfor,
men den står selvfølgelig for 30 kamper – 5 mål – 35 millioner pund – kontrakt ut 2016.

Er det noen som har glemt at Andy kun er 23 år (23 år i dag faktisk – gratulerer med dagen forøvrig), og fortsatt har sine beste år foran seg?

Har tanken om at han er en “investering for fremtiden” slått noen? Vel, den tanken og meningen har jeg stått på siden dag en, og kommer jeg til å stå på til han er 38 år gammel og er benkesliter for reservelaget.

For meg er ikke det så viktig at han har skåret 5 mål på sine 30 kamper i helrødt. Jeg ser fremover, og jeg ser for meg en fremtid hvor vi bygger opp et offensivt lag, bygget rundt angrepsrekka, gjerne med 3 angrepsspillere i.
Jeg ser for meg at at Carroll vil jobbe med seg selv, bli en bedre spiller som klarer å utnytte kapasiteten sin, og samtidig ser jeg gjerne at Kenny hjelper han med dette, ved å få frem det beste i flankene våre.

Som sagt bryr jeg meg ikke om han ikke bøtter inn mål etter mål i 11/12 sesongen. Jeg har tro på at Carroll bare i løpet av et par år, 13/14 sesongen kan bli en av våre viktigste og mest målfarlige spillere. Det er fullt mulig å få tilbake disse pengene senere, om ikke mer.

Og etter å ha kommet med min mening, kan jeg jo og ramse opp et par taktiske “feildisponeringer.” Først og fremst; møtende spiss?
Det er kanskje den største, taktiske feilen Carroll har blitt utnyttet for. 4-5-1? Nja, jeg har aldri likt å spille med kun en spiss, som vi har gjort et par ganger uten Suarez. Det blir, igjen; for møtende. 4-2-2 og spesielt 4-3-3 ville etter min mening vært mer passende.

Mange vil kanskje mene jeg er ganske “overtroisk” når jeg kommer med dette, men det er sannheten. Eller, det burde bli sannheten. Det er ikke bare Carroll som har gjort det dårlig. Det har mange av de andre spillerne vært og. Carroll er ikke ene og alene en matchvinner, for å utnytte sitt potensial og sin spillerstil – trenger han hjelp – og det har vært mangelvare det siste året.

Så folkens, håper dette vekker en tanke hos mange, og noen kanskje til og med endrer mening. Vi har et ganske nykomponert lag, så får vi håpe at også vi får “City”-effekten, og har et middels første sesong, mens vi slår til med en perfekt andre sesong!

Samtidig burde kanskje heller ikke Carroll spilt så mye som han har gjort – men han har dessverre vært en av de få alternativene vi har hatt disponible, og med en bredere stall ville han kun vært “spilleren i utviklingen,” og forventningene ikke så høye…

Walk on, Reds!

Liverpoolblogg har fått inn et nytt glimrende gjesteinnlegg (keep ‘em coming). Denne gangen er det skrevet av den godeste Eirik Wigenstad, som har gjort seg opp noen tanker rundt rasismeanklagene mot Luis Suarez. Som vi vet er det flere dimensjoner til dette en bare ord som er ytret i kampens hete, og Eirik har dykket litt dypere i det språklige og kulturelle bak det som er sagt. Take it away, Eirik.

FA har gitt seg selv til tirsdag med å bestemme utfallet i Suarez/Evra saken. For meg er det ingen tvil hva utfallet burde bli.

Denne saken er helt unik. I lignende saker (som saken mot John Terry) handler det om å eventuelt bevise at det har blitt sagt noe rasistisk. Denne saken dreier seg derimot mer om å tolke ordene ’negro’ og ’negrito’ samt å forstå i hvilke sammenhenger de brukes på en kjærlig eller nedsettende måte. Det virker ikke som om det er noen tvil om at Suarez har slengt med leppa. Bevismateriale finnes ikke i videobilder, men heller hos språkeksperter.
Jeg tar her høyde for at det er disse ordene som faktisk er brukt. Skulle det vise seg at det er andre ord, stiller saken seg naturlig nok annerledes.

Suarez/Evra saken er uhyre interessant, og har potensiale til å bli et referansepunkt for lignende saker i fremtider. Rasisme er et svært følsomt tema, og har etter mange års kamp nå blitt mindre og mindre synlig, både på banen og på tribunen. At det er et følsomt tema har kommet klart frem gjennom at det har vært få offentlige utsagn, og at folk har vegret seg for å velge side. (Foruten de to klubbene). Det at Gus Poyet valgte å gå ut med så uforbeholden støtte til Suarez var derfor overraskende.
Denne saken kan vise seg å ha en enorm innvirkning både på Suarez og Liverpool som klubb. Suarez har så langt i denne sesongen trolig vært lagets beste spiller sammen med Lucas Leiva. Skulle han finnes skyldig, kan han trolig vente seg en solid karantene. Likevel, saken kan også ha stor innvirkning for personen Suarez. Skulle han bli funnet skyldig i rasisme vil han, per definisjon, være en rasist. Å være ’rasist’ er en merkelapp han nesten umulig kan bli kvitt, og det er utvilsomt en sterk identitet. Det er på mange også en veldig ’hel’ identitet. Det vil si dette stempelet ikke bare blir en del av hvem han er, men det faktisk blir hvem han er og hvordan han blir ansett. Får man en disiplinærreaksjon etter, for eksempel, en stygg takling vil man fort kunne riste det av seg, og fortsette som vanlig etterpå. Blir man dømt for rasisme strekker det seg langt utenfor fotballbanen.
Dersom han skulle bli dømt vil det bli vanskelig for folk å skille mellom ’rasisten’ Suarez og ’fotballspilleren’ Suarez.

Det vil også gi Liverpool FC et forklaringsproblem. Dalglish har vært tydelig på at han støtter Suarez, men saken vil endre karakter dersom han blir funnet skyldig. Liverpool er aktive i anti-rasistisk arbeid innen fotball, og selv om jeg ikke er i tvil om at Dalglish tror på Suarez, er det likevel en vanskelig sak som utvilsomt kan stille klubben i et svært dårlig lys. Dette burde FA være veldig klare over før de trekker sin beslutning. Fordi at straffen i dette tilfelle vil strekke seg betydelig mye lengere enn den eventuelle karantenen, er det helt avgjørende at de er 100% sikre om de finner han skyldig. Dette er ikke en sak hvor de har råd til å finne han skyldig bare for å være på den sikre siden og terskelen for å dømme han burde være svært høy.

Det har kommet frem at ordene denne saken dreier seg om er ’negro’ og ’negrito’. Dersom disse ordene blir sagt til en mørkhudet er det helt forståelig at det kan bli oppfattet som rasistisk. Man kan derfor ikke klandre Patrice Evra for å reagere. Likevel, denne saken har gjort det helt klart at ord må forstås i en sosial og kulturell sammenheng. For å sette det helt på spissen; ord er kun sammensetninger av bokstaver. De har ingen forut eller ’naturlig’ mening. Ingen ord bare ’er’ rasistiske med mindre vi gir dem rasistisk betydning. For eksempel; ordet for ’stol’ kunne like gjerne hatt en negativ betydning, og blitt bruk nedsettende, men vi har gitt det meningen av noe vi sitter på. Man må forstå hva man mener med ordene.

Slik jeg har lest i media og blitt fortalt av andre spansktalende kan ’negro’ og ’negrito’ bli brukt nedsettende og på en rasistisk måte. Det er likevel oftere brukt kjærlig, og det er noe man kaller et lite barn eller en kjæreste. På engelsk kan det lett oversettes til ’mate’, ’love, ’pal’ etc. Det er også verdt å merke seg at disse ordene ikke bare brukes om mørkhudede, men også om folk som er hvit av rase, men som er mørk i håret, og har en mørkere hudfarge, slik som Suarez har. Det er derfor ikke usannsynlig at Suarez har blitt kalt ’negro’ eller ’negrito’, og at det er ord han er svært vant til å både høre og bruke. På spansk har man også tilsvarende ord folk med lysere hud og blondt hår.
Det er derfor viktig å se disse ordene i en sosial/kulturell sammenheng. Det virker helt klart at Suarez sa dette for å irritere Evra og komme under huden hans. Det er heller ingen tvil om at Suarez sa dette på en devaluerende og nedsettende måte. Likevel, slik som situasjonen mellom Suarez og Evra var, samt hvordan Suarez er vant til bruke ordene, virker det helt galt å skulle anta at han mente det rasistisk.

Det er selvsagt ingen tvil om at Suarez er en type som elsker å provosere motspillere, og at han gjerne går langt i gjøre dette. Han gjorde seg svært upopulær blant en hel fotballverden med handsen sin i Sør-Afrika, og det hjalp heller ikke da han bet en motspiller i halsen da han var i Ajax. Jeg føler likevel at dette har bedret seg betraktelig etter nesten ett år i England, og det virker nå som om han sliter med å få viktig avgjørelser i sin favør.
På sin side har Patrice Evra en historie for å blåse hendelser ut av proporsjoner som ble omtalt etter at han havnet i slagsmål med en banemann på Stamford Bridge. Folk flest husker nok også den smålige oppførselen hans i Sør-Afrika. Jeg mener her at Evras ’rulleblad’ er mye mer relevant for denne saken enn Suarez’. Det er fordi Evras viser en historie med å trekke raske konklusjoner og å være generelt ukritisk, noe han også her viste ved å fortelle fransk presse om hendelsen rett etter kampen. Jeg mener at Suarez/Evra saken ikke er mer enn en språklig misforståelse. Jeg er ikke tvil om at alt dette kunne vært unngått dersom Evra hadde oppsøkt Suarez etter kampen, og bedt han om å forklare seg. Det kunne selvsagt også være unngått ved at Suarez viste større sosial og kulturell innsikt. Suarez burde etter mange år i Europa skjønt at dette var en svært uheldig ordvalg og kunne lett misforstås. Handlingsforløpet burde ha vært for Suarez å unnskylde seg ovenfor Evra, og forklare han at han ikke mente det rasistisk, men at dette er vanlige ord i Latin-Amerika.
Suarez kunne gjerne ha blitt siktet for dumhet, men rasisme? Overhodet ikke. Luis Suarez er bare lost in translation. Dessverre tror jeg FA vil se det annerledes.

Følg meg på Twitter: @Eirikwigenstad

Vi har fått et fantastisk reisebrev i diktform fra Sigve Meling.

En herlig skildring av tur og kamp i helgen, nydelig lesing, en stor takk til Sigve, og høres ut som han hadde det bra på tur også!

Take it away, Sigve!

Jeg, min søster og min nevø

skulle til Liverpool og se våre helter blø.

Med på lasset var mor og far på 64 år,

Far har nesten ikke hår.

Vi reiste fra Stavanger grytidlig fredag morgen,

en tidlig øl slukket fint den sorgen.

Via Amsterdam vi landet i Liverpool,

Jack, the taximan var ganske kul.

Edderkoppene tviholdt i nettene sine,

haglet gikk til angrep på brillene mine.

Vi ble innlosjert på Tages fotball suite,

I hver vår dobbelseng vi kunne sitte.

Soccer suite var bedre enn vi hadde trodd,

her skulle vi jo alltid ha bodd.

Med cooked breakfast og egen bar,

gikk pilsene glatt ned også for han far.

Til Anfield Road for å få the grand tour,

det varmer et hjerte selv om vinden er sur.

får avkreftet noe vi hørte før,

Balotelli ødela aldri noen dør.

Til byen på shopping ble det og,

vi valgte å ta taxi, ikke tog.

Flott at salget starter allerede i desember,

min søster fikk en shopping to remember.

Ut å spise på Carragher restauranten.

Litt høy lyd, sikkert også for Fantorangen.

Ingen kjente personer og skue,

Vi reiser tilbake med sekk og lue.

Sovner stille inn allerede klokken ti,

i forventning om hvordan morgendagen skal bli.

Ute fortsetter det å pøse,

her har værgudene en oppgave å løse.

Tidlig morgen etter en god natts hvil,

spiser frokost til 20 i stil.

Jeg og far går ut på jakt,

for å finne Tage, mannen med makt.

Vi ringer på mobilen og får omsider svar,

“Å faen , komme dokke no”, eg e ikkje klar.

Vi går til adressen likevel,

blir møtt av en kone midt i klesvask og stell.

Oppe fra andre etasje , hører vi splash, splash, splash

Tage er på do, etter å ha vært på konsert med The Clash.

Omsider kommer Tage ned,

Litt rusten, men han har billettene med.

Vi velger å sitte i paddock og centenary stand,

Ikke noe  å si på det, those tickets were grand.

Så gikk turen tilbake til baren,

Noen prematch øl og lette for litlekaren.

Så viser uret klar til kamp,

Skulle ønske setet var en glovarm stamp.

Men smarte som vi er har vi ull på oss,

Dommeren er klar vi kaster loss.

Sjanse på sjanse i første omgang,

litt dårlig stemning, litt lite sang.

Qpr fansen overrasker meg,

høres bedre enn oss, synes nå jeg.

Kø på dass i pausen,

må gjøre nummer to, det var nok den brune sausen.

Inne tidsnok til å få med,

Suarez netter igjen, det var det vi kom for å se.

Adam spiller en kjempekamp,

Suarez var ikke lenger en ramp.

Unner snart at Downing scorer,

Sånn ikke pressen han til årets flopp kårer.

Spenningen varte ut overtiden,

vi skulle ha avgjort for lenge siden.

Men kampen ender i seier,

min mor feirer med en bayer.

Tidlig i seng også denne kvelden,

med smil om munnen, vi unngikk skrellen.

Reiser hjem nok en gang med full pott,

aldri opplevd noe annet, det er helt rått.

Hjem igjen på søndag tidlig på dagen,

En fantastisk tur , god følelse i magen.

Takk til Soccer suite og Tage,

for en perfekt tur, vi kan ikke klage.

- Sigve

Da har vi fått tilsendt et gjesteinnlegg fra Mr Bergli, nærmere sagt Thomas Bergli.

Mannen som vi på bloggen arrangerer blogg-tur sammen med i februar 2012 – so braze yourself kjære medreisende

Hva har skjedd spør Thomas – hvor er gløden, hvor er engasjementet? Hvor ER The Kop?? Er The Kop tapt? Hva med om alle ser seg sjøl i speilet (først)?

Vel da er det bare og ønske lykke til med debutinnlegget sir – take it away

PS!
Liverpoolblogg.no er nødvendigvis ikke 100% enig i Thomas Bergli sine meninger og ytringer.

Hvordan skal man kunne skrive en sånn sak uten å fremstå som en “bedreviter” en “klysesupporter” og dust.
Vel. Det er jeg usikker på, men jeg prøver allikevel.

Helt siden tidenes morgen har det vært meninger rundt fotball. Hvordan manageren burde ta ut laget, hvilke spillere han burde kjøpe og bruke. Og ikke minst; hva man burde ha gjort, når man har gått på et tap eller spilt uavgjort.

Vi supportere er meningsfylte mennesker som elsker å diskutere, og enda bedre; Krangle.
“Han er så ræva”, “Han kommer aldri til å bli no”, “han er for dårlig for LFC” er noe man leser i hytt på pine på sosiale medier om dagen.
Man fyrer avgårde salver mot spillere fra øst til vest, og står standhaftig på sine meninger uansett hvor bra motargumentene er.

Jeg føler det har blitt en veldig negativ trend, rundt dette med fotballdiskusjoner. Og det å kunne sitte i tryggheten av sitt eget hjem, uten å sitte ansikt til ansikt, gjør egentlig saken verre.
En spiller som Jordan Henderson får voldsomt med kritikk om han gjør noe feil. Men når han gjør noe veldig bra, så er rosen utelatt. Dette er en gjenganger for samtlige spillere som er under den kritiske lupen.

Før var det Lucas og det var mange før han, men for en spiller han har blitt!
Nå er det Andy Carroll og Henderson som får gjennomgå på forumene jeg leser. Det skjer til og med at Kenny Dalglish får gjennomgå for sin transferpolitikk. Og det når ¼ av sesongen er spilt. Denne negative trenden kommer det ingenting godt ut av syns jeg.

Hva skjedde med gleden å være supporter?

Spillerne får gjennomgå, og jeg tror faktisk at dette merkes og gir ettervirkninger til hvordan stemningen er på stadion.

(nå til den delen som noen av dere kan oppfatte som klysete)

Men hva er det største problemet – Spillerne eller supporterne?

Michael Jackson har en sang som nevner at han starter med mannen i speilet.

Det er det et mangfold av supportere som trenger å gjøre. The Kop er en legendarisk supporterstand som har høstet skryt verden over. Fra egne og motsupportere.

Men jeg oppfatter The Kop som en fallende kjempe. Helt siden jeg først begynte å reise til Liverpool så har jeg merket en trend av supportere som jeg rett og slett ikke ønsker at skal være der.

Til og med i kamper som mot United nå i høst, måtte jeg ta meg friheten til å kjefte på en gruppe Nordmenn som sto foran meg og ikke engang sang under “Youll Never Walk Alone“.

Men det var ikke bare der problemet var. Nesten hele førsteomgang var en tragedie sangmessig.

Man prøver å dra igang noe. Men man får det ikke til. Fordi enkelte supportere står på The Kop, med hendene foldet og ikke vil/kan synge med.

Det hele toppet seg for meg, når man prøvde å synge “Justice for the 96“. Venstre side av the Kop, nærmest knuskstille, mens jeg, mitt følge og de som startet sangen pluss et utvalg andre, prøvde så godt vi kunne.

Jeg og min største sangmakker Trond Bue begynte å slenge ut noen negative strofer til disse stemmeløse supporterne som ikke synger. Til applaus fra en del, mens de andre gjorde det de var best til.

Stå musestille og se på kampen.

Jeg spør meg selv, hvorfor i all verden vil supportere stå på The Kop, når de ikke skal synge med på sangene? De må jo føle seg jævlig flaue og dumme?

Svaret jeg som regel får er at de vil “kjenne på stemningen” og at de “ikke kan sangene”.

Jeg rister på hodet, jeg blir forbanna, for jeg veit hvor bra det kunne ha vært. Om alle supportere hadde tatt ansvaret til å lære seg sangene, og synge med. (nei, jeg vet egentlig ikke det. Siden jeg aldri har opplevd det. Men jeg har noen tanker etter veldig bra stemning mot United i Mars, og erfaringer fra bortematcher tidligere)

Noe Liverpool har vært kjent for er den utrolige støtten de får fra sin 12 mann. (ref. Istanbul) Og når det koker som verst fra Liverpool supportere hjemme og borte, ja det er da gutta våre spiller best.

Jeg er av den befatning av at supporterlivet er et valg.
Kanskje sammenlignes litt med partivalg her i Norge. Bruker man ikke sin stemme, for å støtte sitt “lag”. Da har man heller ingen klagerett.

“Jeg støtter ikke laget under kamp, men dæven jeg klager så mye jeg kan etterpå” er en holdning mange av mine medsupportere har.
Kanskje de ikke mener å gjøre det sånn. Men gud bedre, det blir så tydelig når man er på kamp.
Det er faktisk bedre stemning på stadion på bortekamper og mot mindre gode lag fordi det ikke er så mye “turister”.

Nå skal det sies at jeg også er turist, for jeg bor jo ikke i Liverpool. Men når jeg er på kamp, så synger jeg til det ikke er mer igjen av stemmen og det er faktisk mange andre som gjør det også. Men også utrolig mange turister som ikke gjør det.

Så hva skal man gjøre? Jo. Ta ansvaret, lær deg sangene, og sørg for at du kan bidra når man står på The Kop. Hvis ikke? Bli hjemme eller sitt på Main Stand.

Er det for sent å “ta Kop tilbake”? Jeg vet ikke. Men om denne trenden fortsetter, så har vi et seriøst problem.

Det er et videne kjent faktum at når det koker, så merker spillerne det, og de tar opp nivået. Vi som supportere burde jo ønske det mest av alt?

Vi vil jo at laget skal vinne, vi vil ha flere titler, og vi vil ta igjen Manchester United. Slik at vi kan få tronen våres som mestvinnende i England tilbake.

Vi vil jo ikke at de skal gjøre en dårlig jobb, slik at vi har noe å klage på i ettertid?

Mitt budskap er start med deg selv. Sørg for at du er rustet til å kunne bidra. For hvis ikke du gjør jobben din. Da har du ikke noe å klage på heller.

Jeg vil at motstanderne virkelig skal få kjenne på hva “This is Anfield” betyr.

Fyr løs!

Thomas.

PS!
Liverpoolblogg.no er nødvendigvis ikke 100% enig i Thomas Bergli sine meninger og ytringer.

Da er det igjen tid for et reisebrev her på bloggen, synes det er litt lenge siden forrige (kom igjen, folkens, si ifra når dere skal/har vært på tur!). Denne gangen er det debuttur det er snakk om, for 16 år gamle Jan Terje Solgård, som skulle ut og fly for første gang. Take it away, Jan Terje!

Jeg har lenge hatt et stort ønske om å reise til England for å se Liverpool spille. Dessverre for min del så har min mor veldig flyskrekk og det har hindret meg i å ta fly. Dette har hindret drømmen om å reise til Liverpool i nærmere 6 år. Det er spesielt de siste årene jeg har hatt et veldig stort ønske om å se heltene på Anfield. 16. Mars som er bursdagen min fikk jeg en meget spesiell gave til bursdagen min. Jeg fikk én konvolutt med et brev i. Jeg leste brevet og kjente en fantastisk følelse i kroppen. Det som stod i brevet var følgende: «Liverpool-kamp på Anfield!!» Min fantastiske familie kunne endelig bekrefte at det ble en Liverpool tur på meg til høsten. Endelig var det min tur til å reise over for å se Liverpool kamp. Jeg fikk ikke vite hvilken kamp det var med det første. Jeg trodde det skulle bli Norwich helt til min kjære søster ringte og fortalte det ble mot Manchester United. For en kamp det ville bli – Liverpool mot Manchester United!

Dag 1 – turen over og første kveld i London

Jeg sov dårlig natten før jeg skulle reise. Det var én stykk veldig spent 16 åring som skulle på sin første tur til England. Det var ikke bare min første tur til England som var spesielt for meg, men det var også min første tur med fly. Tida på flyplassen og i flyet gikk relativt fort og det var ikke mange timene før jeg endelig kunne sette mine første skritt i England. Det var et fantastisk øyeblikk for meg. Jeg og Vegard (som jeg reiste med) tok toget inn til London og sjekket inn på hotellet vi skulle ligge på den første dagen.  Resten av dagen i London gikk vi en tur på Oxford Street og fikk i oss litt mat på McDonalds før vi tok kvelden. Vi var relativt slitne etter en flytur, togtur og en del trasking rundt på Oxford Street. Neste dagen skulle bli spesiell: først gang jeg var i Liverpool!

Dag 2 – første skritt i Liverpool!

Vi skulle rekke åpningen Madame Tussaudse denne dagen så vi måtte veldig tidlig opp. Etter å fått i oss engelsk frokost så tok vi turen til Madame Tussaudse. Det var en tur en jeg aldri vil glemme. Masse utrolig fete voksfiguren sammen med mye morsomme ting underveis og et fantastisk 4D show i slutten så var det virkelig verdt pengene. En opplevelse jeg aldri vil glemme.

Etter turen på Madame Tussauds tok vi toget til Liverpool fra London. Det tok rundt 2-3 timer før vi endelig hadde kommet til Liverpool. Vi sjekket raskt inn på hotellet før vi utforsket byen. På forhånd så hadde jeg inntrykk av at Liverpool ikke var noen fin by, men det var feil. Kjempe fine by! Vi tok en tur innom Liverpool Supporter Shop og Carragher’s café. I det vi skulle ta kvelden etter en lang dag så møtte vi på en Everton fans som anbefalte oss en tur innom Liverpool-musical(?). Vi var litt skeptiske, men det var uten tvil verdt det. Kjempeshow som jeg anbefaler alle som skal til Liverpool innen de neste ukene å gå på.

Dag 3 – Kampdag!

Vi merket tidlig at det var kampdag. I matsalen satt det mange i Liverpool drakter, gensere o.l. Hvorav en del av de var norske – det var utrolig mye nordmenn der! Etter frokosten tok vi første buss til Anfield. Allerede 3 timer før kampstart var det kjempemye folk der og jeg er nesten sikker på at det var flere nordmenn enn engelske.  Øyeblikket når jeg gikk ut av bussen vil jeg aldri glemme. Synet av Anfield foran meg var magisk. De 3 timene vi måtte vente på kampen gikk relativt fort, og kampen gikk dessverre altfor fort. Jeg storkoste meg de 5 timene jeg var utenfor og på Anfield. 6 år med venting var endelig over for min del.

Det var en god kamp av Liverpool og et ufortjent resultat. Vi hadde fortjent å vinne over scum! Uansett resultat så var det en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg kommer aldri til å glemme denne turen. Jeg sitter igjen med noen fantastiske minner om min første tur til England og Liverpool kamp. Jeg hadde min beste ferie noengang og dette er ikke siste gang jeg kommer til å reise til Liverpool – det er sikkert! Gleder meg til neste tur til Liverpool.

You’ll Never Walk Alone.

Reisebrev er en moro sak, både å skrive og å lese. Til sesongåpninga var jeg lovet et reisebrev i god tid før. Har aldri vært i tvil om at det skulle komme, men det har tatt litt tid. Men som dere alle vet; den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, eller noe slikt.. Dette blir debuten til Øyvind M. Skrivervik her hos oss, og for en debut. Take it away, Øyvind!

En kamerat av meg, Tor, ringte meg en gang i juni. Han satt på bussen på vei hjem fra et nachspiel. Vi hadde prata om å ta en Liverpooltur denne sesongen, og blitt enige om å finne en kamp som passet etter at terminlisten hadde blitt offentliggjort. Nå var den altså ute, og han og noen kompiser hadde bestemt seg for å dra og se åpningskampen for sesongen, Liverpool – Sunderland. Jeg forhørte meg med min bedre halvdel om vi hadde noen planer helgen 12-14 august. Etter å ha fått et hoderistende nei, svarte jeg kontant ja. Endelig skulle jeg få min Anfield-dåp. Et sted jeg lenge har drømt om å besøke.

Ukene som gjensto virket uendelig lange, men etter hvert som planleggingen skred frem, gikk ukene faktisk relativt fort. Få dager før avreise startet et opprør i London, som etter hvert spredte seg til bl.a. Liverpool. Man kunne kjenne at nervøsiteten rykka i fletta. Skulle dette opprøret sette en stopper for kampen? Skulle jeg måtte reise til Liverpool en helg, uten å få se noen kamp? Tottenham – Everton skulle utsettes, og FA skulle komme med en offentlig uttalelse torsdag 11.august. Som boende i Halden måtte jeg starte min reise denne dagen, siden flyet gikk fra Gardermoen så tidlig som 07.20. Jeg hadde ikke rukket flyet selv om jeg hadde tatt det tidligste toget fra Halden kl 04.00, så da gikk turen til mitt barndomshjem på Raufoss. Smånervøs fulgte jeg nyhetene tett på min android-telefon, helt til den endelige meldingen kom: ingen flere utsatte Premier League-kamper.

Man sto opp tidlig, 04.30. Lillebroren min hadde vært umenneskelig snill og sagt seg villig til å kjøre meg og Tor til Gardermoen så tidlig. Etter å ha slengt noe tøy på kroppen og kastet i seg noe føde, satte man seg i bilen.

Når man ankom Gardermoen 06.30, ringte Tor til resten av gutta. De var allerede på plass på restaurant Kon Tiki på Gardermoen, med halvliterne klare.

Fra venstre: Meg, Sagen, Martin, Tor, Ans og Larsern

Etter en kort flytur og en pils eller to til, ankom vi Gatwick i London. Undertegnede kjente det var godt å ha med noen rutinerte travere på laget, siden det er lett å gå seg vill i Londons infrastruktur. En lengre pause på Victoria Station, med burger og pils, før siste etappe – toget til Liverpool.

Jeg og Tor, hadde på forhånd bestilt Stadium Tour og billett på Museet på Anfield. Mens vi ventet, ble det selvfølgelig en runde på Kop Shop, hvor jeg kjøpte fullt kit til mine to små, drakt med Carragher på ryggen, skjerf og øl-krus. Museet var virkelig en opplevelse. Det var en fantastisk følelse å gå rundt i fotsporene til våre helter.

Vi skulle egentlig bo på Premier Inn på Albert Dock, men de hadde overbooket, så derfor endte vi opp på Radisson – noe som visstnok skal være et noe finere hotell. Dette var også det samme hotellet som Sunderland bodde på – og noen av gutta observerte Steve ”Big Head” Bruce fredagen vi ankom hotellet. Han skal angivelig ha sittet i baren sammen med 3-4 individer av det motsatte kjønn. Disse var verken i samme klasse mht. alder eller utseende som Big Head, om dere skjønner hva jeg mener. Noe sier meg at det har noe med andre ting enn kropp eller personlighet å gjøre.

Jeg og Tor tok en liten cowboy-strekk på rommet, mens resten av gutta gikk ut og tok seg noen pints. Vi møttes etterpå og reiste til The Philharmonic Pub, kalt ”The Phil”, for å spise en bedre biff-middag. Dette stedet skulle visstnok være John Lennon’s favorittrestaurant, og det skuffet gutta stort at de hadde pusset opp og forandret stil totalt. Maten, pilsen og brennevinet var uansett meget bra – og vi gikk alle derfra småfulle og stappmette. Gutta staket ut kursen mot Flanagan’s Apple hvor det ventet live musikk og ekstra god stemning.

Goood stemning

Fantastisk 2-mannsband

Utallige pints, ”dansing” og diskusjoner med en svoren Sunderland-supporter, satte sitt preg på kvelden. Det fortsatte ut i de sene nattetimer, før man på et forunderlig vis, klarte å finne tilbake til hotellet. Man kan jo nevne at min roomie, Tor, klarte å legge igjen sin iPhone i en taxi, men bortsett fra det gikk alt knirkefritt denne kvelden.

Kampdag

Jeg og Tor våknet rundt 11 lørdag morgen. Man kjente både hodepinen og fylleangsten melde seg, men de forsvant som dugg for solen etter en større hotell-frokost og etterfølgende kaffe. Tanken på at jeg skulle få oppleve min første forestilling på Anfield denne dagen, var mildt sagt berusende nok i seg selv. Adrenalinet pumpet i årene med tanken på at vi hadde fått billetter på The Kop.

Billett på The Kop

 Vi gikk opp igjen til hotellrommet, iførte oss våre røde klær, før vi satte oss i en taxi. ”Anfield road”. Gåsehud.  Under taxituren ringte vi de andre gutta, som var på plass allerede. Vi fikk beskjed om å melde oss på en pub ved navn ”The Park”, som ligger rett over veien i forhold til Anfield. Der var det midt sagt god stemning. Temperaturen steg til rundt 30°C der inne, og mens svetten rant nedover kroppene våre, rant det utallige pints inn. Etter flere timer med synging og hopping, noe man kan se i videosnutten under, ble stedet ganske raskt tømt, når det nærmet seg kampstart.

 Et kvarter igjen, så fikk vi ”rævva i gir” og satte kursen inn på stadion. Mens jeg var innom toalettet, begynte jubelen å øke, mens jeg hørte at spillerne ble ropt opp ute på banen. Stemningen var mildt sagt elektrisk, ikke minst når man satte i gang ”You’ll Never Walk Alone”

Kampen i seg selv ble en ganske frustrerende affære. Straffemiss, store sjanser og skudd i tverrligger.

Men, Suarez putta på Adam’s dødball, og stemningen gikk i taket. I tillegg fikk jeg gleden av å skrike skjellsord til Sunderlands keeper akkompagnert av obskøne håndbevegelser.  I pausa, gikk vi alle for å ta en pils i ”pils-området” på stadion. Vi var alle nervøse, men vi hadde jo feid over Sunderland de første 45. Ut av det blå sier en blek Ans: ”Det blir 1-1. Seriøst, jeg føler det på meg.” Vi ba han holde kjeft, og snakket han til fornuft. 2. omgang trenger jeg ikke si så mye om – annet enn at skuffelsen var enorm. Larson’s hadde sin debutkamp, og scoret et vanvittig flott mål. Hele Anfield så på i vantro, mens Sunderland kjørte over våre gutter. Når fløyta blåste sin siste blås for kvelden, var man nesten glad at man ikke hadde mistet alle poengene.

Etter turen tilbake til hotellet, satte man seg og tok en pils i lobbyen, før man skulle skifte og gjøre seg klar til nok en kveld på byen i Liverpool. Vi skulle møtes i lobbyen, før vi skulle ta en taxi til Tapas Tapas og spise middag. Mens noen av oss ventet, kom det en busslast med noe som ikke kan ha vært noe annet enn escorte-piker. De var alle kledd ut som flyvertinner, med ekstremt korte skjørt, gikk på rekke og rad til en lukket del av hotell-baren. Det var tydelig at disse var hyret inn for å underholde guttene fra Sunderland, som vi delte hotell med. De hadde jo tross alt mer å feire enn oss…  Tvilen om de var escorte-piker forsvant da den ene jenta gikk bort til det ene vinduet vendt mot oss som var ute og tok en blås i frisk luft, og dro opp skjørtet sitt  – til hennes venninners (og våre for øvrig) store fornøyelse. På baksiden av trusen hennes sto det ”Shaggin’ Crew”. Er i grunn ikke så rart at mange fotball-stjerner roter seg oppi det ene og det andre… (Les: Giggs?)

Etter nok en fartsfylt kveld på byen i Liverpool, fant vi senga rundt 07-tida på morgenen. Det ble noen få timers søvn, før man måtte finne frem i Londons infrastruktur-jungel. Etter et par bomturer i zombie-tilstand, fant man riktig vei og kom oss hjem til fedrelandet. Det var en fantastisk debut-tur for min del, på tross av det triste resultatet. Det er et minne for livet, og dette ble langt ifra min siste tur til Liverpool.