Den fulle tittelen er “An Epic Swindle. 44 months with a pair of cowboys”. Bare tittelen i seg selv skaper både glede og avsky i hjertene til Liverpool-fans. Glede fordi vi nå kan se tilbake på Hicks & Gillett som et tilbakelagt kapittel, samt at de begge satt igjen med massive tap (det er ingen fryd som skadefryd!!). Avsky fordi bare påminnelsen om de to amerikanerne får blodet til å boble og hatet til å syde i oss.

Brian Reade, journalist i Daily Mirror og livslang Liverpoolsupporter, har skrevet denne omfattende beretningen om hvordan Hicks & Gillett kapret eierskapet (les: stjal), hvordan de styrte (les: voldtok) klubben, og hvordan de mistet den (les: fikk sin rettmessige straff). For min anmeldelse av boka, les videre.

Vanligvis utsetter man dommen til slutten av en bokanmeldelse, men jeg vil starte med en liten illustrasjon av akkurat hvor interessant det var å lese denne boka. Jeg fikk boka tilsendt på mandag, litt over en uke før innleveringsfrist på tre eksamensoppgaver, noe som vil si at jeg sto minst “knee deep” i studiesmørja, og hadde nøyaktig 0% tid å avsette til annen lesing. Merkelig nok, på onsdag, to dager senere, var de 338 sidene ferdiglest.

Boka starter med de fascinerende, på en morbid måte, bakgrunnshistoriene til Hicks & Gillett, noe som, selv om det er åpen og tilgjengelig informasjon (eller kanskje akkurat på grunn av det), får en til å tenke. Hvordan kunne klubben gå med på dette kjøpet når all informasjonen tilsier at disse to amerikanerne ikke er skikket til å eie en fotballklubb, akkurat som de ikke var skikket til å eie sine amerikanske sportsklubber.

En del av opplysningene i boka var allerede kjent for mange, ihvertfall de mest ivrige, men det meste var ihvertfall for meg ny innsikt. Brian Reade har fullt utnyttet sine innsidekontakter som journalist, både innenfor Anfield og utenfor, og syr sammen en spennende og til tider sjokkerende historie av hva som skjedde i Liverpool mellom 2007 og 2010.

Noen ting peker seg ut som spesielt interessante.

Det første er dynamikken mellom Hicks & Gillett og hvordan de behandlet folk rundt seg. Det er en kjent sak at forholdet mellom de to amerikanerne kjølnet ganske raskt, men det sjokkerende å lese hvilken isfront som oppsto mellom de to, som holdt seg helt til klubben ble solgt i fjor. Det betyr praktisk talt at i 3 år hadde Liverpool eiere som sjelden snakket med hverandre, og ihvertfall ikke likte hverandre. Å lese om hvordan H&G behandlet folk rundt seg er både sjokkerende og nesten litt komisk.

Å lese om Hicks gjør meg hellig overbevist om at det finnes egen egen sirkel i helvete for personer som ham. En levende stereotyp av en brautende Texaner uten hensyn til noe annet enn egne monetære interesser, som med sine cowboystøvler i lær inngravert med en Liverbird (jeg spyr….) tråkket på alt av tær i den røde delen av Liverpool. Å lese om Gillett er også sjokkerende, men nesten (bare nesten) på en komisk måte. Følelsen jeg sitter igjen med er: For en patetisk, liten (i hver eneste forstand) mann.

Et annet spesielt interessant punkt er historien om SOS, Spirit of Shankly, og mindre organisasjoner koblet til dem. Det er rett og slett hjertevarmende for alle Liverpoolsupportere å lese hvordan disse gruppene ble startet og hvordan de på imponerende vis bidro til å presse ut eierne. Spesielt “internetterrorismen” fra supporterne på slutten er en ren og skjær glede å lese om.

Til slutt, en av de aller mest interessante delene for meg personlig var å lese om hvordan eierne påvirket Rafa Benitez. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en stor tilhenger av Benitez, og var meget skuffet da det fullstendig raknet for ham mot slutten. Boka viser at det ble etterhvert klart at Benitez havnet i et så altoppslukende politisk spill (borgerkrig er kanskje mer passende) at han til slutt var på sammenbruddets rand. At det påvirket hvordan laget presterte på banen er det ingen tvil om.

Denne boka inneholder både alt du ønsker å vite om Hicks & Gillett-sagaen, samt alt du skulle ønske ikke var sant. Selv om boka inneholder mye info fra “hemmelige kilder” som kanskje ikke kan bevises, klarer jeg ikke å være kritisk, fordi dette er en bok som appellerer til følelsene mer enn fornuften. Det er ren terapi for Liverpoolsupportere å lese.

Et rungende LØP OG KJØP, altså!

Boka er tilgjengelig på Amazon. Jeg kjøpte min fra Play.com, men jeg måtte vente i 14 dager, til tross for annonsert 3-5 dagers leveringstid.

Ragnhild Lund Ansnes er NRK P1 programleder,  journalist og er gift med den ihuga Liverpool-supporteren Jostein. Hun ville finne ut hva Liverpool Football Club gjør med oss fans og valgte følge Liverpool Football Club (og alt som hører til klubben rundt) i tre år. På sin reise møtte og snakket hun med hundrevis av Liverpool-supportere som alle hadde sin egen, unike historie.
 
Resultatet ble en bok på 288 sider, “Liverpoolhjerter”, den første boka som Liverpool Football Club offisielt gir ut på et annet orginalspråk enn engelsk. Bare du ser det nydelige bokomslaget så kan du nesten ikke vente med og bla om til første side, men først blir du sittende og nyte omslaget, så vakkert, så rent, så nydelig. Forordet er levert av den største av dem alle – King Kenny Dalglish, etter dette raser bare sidene unna….

Denne boka er et fantastisk sammensurium av nydelige historier fra forskjellige supportere i vårt vidstrakte land, samtidig så har boka en flott rød tråd gjennom 288 sider, sett igjennom Ragnhilds egne øyne. Det var ikke få ganger undertegnde tørket tårene sine, om det så var fantastiske historier om syke barn som fikk sine største drømmer oppfylt, Ragnhilds første møte med “The Kop” eller lesningen om Hillsborough-tragedien.
 
For eksempel, måten Ragnhild klarer og formidle stemningen på The Kop og hva som skjedde med henne da gjennom sin egen penn er alene verdt kostanden på boka…. og om hennes samtale med Phil Neal da hun snakker med ham om sitt første møte med The Kop i etterkant - også her rant tårene hos undertegnede.
 
Alle som har vært i Liverpool vet at samtlige taxisjåfører enten er røde eller blå, også her skildrer Ragnhild noen fantastiske historier, sittende bak i en sort klassisk engelsk taxi.
 
Hvordan klubben reagerte og handlet dagene etter Hillsborough-tragedien, dette er must read for enhver Liverpoolsupporter, rett og slett utrolig.

Syke Jonas Christensens (9) utrolige reise til Ullevaal for å se Liverpool mot Vålerenga og hva supporterklubben gjorde for gutten disse dagene er helt utrolig rørende og tårene renner og renner..
 
Eller hvordan supporterklubben plutselig fikk eksklusive “rights” på Melwood til tider… utrolig lesning også her.
 
Eller hvordan bryllupsreisen til Ragnhild og Jostein foregikk, den 25-05-05 (Vi vet vel alle sammen hva som foregikk denne datoen?) en helt utrolig reise og lesing – jeg føler fremdeles med Jostein…. 
 
Hva med Ove Rasmussen fra Stavanger, som har samlet samtlige “The Kopite”  innbundet i rødt (selvsagt) skinn, total kostnad hittil – over 220.000,- 
 
Eller hva med Norges eldste Liverpoolsupporter, Kristian Haugberg (90 år) som har medlemskortet i lommeboka og som har noen utrolige historier fra den tiden han var dekksgutt og ankret opp i Liverpool mang en gang – flott lesning.
 
Eller Ragnhilds (med følge) PANISKE og tilfeldige møte med Jamie Carragher en formiddag, med dertil panisk mobilkameraføring og for ikke snakke om “moppemikrofoen” som Ragnhild skal forsøke stappe i trynet på Carra - helt priceless…
 
Her har jeg bare tatt et lite knippe av utrolige historier, skjebner og møter, hele boka er som skrevet tidligere nydelig ført av Ragnhild Lund Ansnes.
 
Jeg kommer heller ikke unna de uttallige og helt nydelige (og nostalgiske) bildene som er i boka, fra “mestermøter” med legender til helt utrolige stemningesbilder tatt - og levert Ragnhild i arbeidet med boka.
 
Jeg er ingen lesehest, det kan nok samtlige av mine venner signere på. Bøkene jeg har lest “i mitt liv” er vel de som ble tvunget frem på skolen, samt noen Alistair MacLean-bøker, “kanonene på Navarone” ol, “Ulvehunden” og “når villdyret våkner” av Jack London og “Beatles” av Lars Saaby Christensen er vel de jeg kan “skryte” av og ha lest. (Pondus er vel ikke “bok” per say?:-)
 
Det “Liverpoolhjerter” gjorde med meg, var en klassisk “klarer ikke og legge fra meg boka” følelse. Jeg fant hele tiden på unnskyldninger for å få lest noen sider…. På det “verste” så faket jeg dårlig i maven-syndromet etter en middag og fikk lest mange sider alene – stille og rolig på dass.

Aldri før har 288 sider forsvunnet så fort og jeg ble lei meg da jeg så punktum-tegnet i Ragnhilds “Hjertelig takk” på siste side.
 
Boka kunne opprinnelig kunne vært dobbelt så tykk som hun selv skriver, grunnet Liverpoolsupporternes velvilje, åpenhet, engasjement og fantastiske historier. Jeg kan ikke vente på å begynne på den på nytt, alle detaljer må med..
 
Som hun også skriver på siste siden, “jeg var ikke rød på tærne engang” (ved oppstart av boka) – vi mistenker henne for en “true red” nå og vi ønsker god reise videre i den røde galskapen, samtidig som vi spent venter på neste Liverpool-bok.
 
Denne boka er rett og slett 288 sider ren nytelse og  jeg kan ikke få anbefalt bloggleserne sterkt nok - denne boka bare MÅ i
bokhylla di, her kan du bestille den fantastiske boka.
 
YNWA Ragnhild – nydelig levert!!

Da blir det et kjærlig gjensyn med Heidi, som også skrev reisebrev fra bortekampen mot Debrecen (som du finner her), og denne gangen er hun tydeligvis på ekstremt lavbudsjettstur, med mye flotte variantløsninger underveis. Jeg må si jeg er imponert, skulle nesten tro vi hadde fått reisebrev fra Angus MacGyver, ikke Heidi Sparem. Take it away, Heidi!

Da jeg var i Budapest for å se Debrecenkampen, møtte jeg på en kamerat av meg fra Irland. Han spurte om jeg skulle over på Arsenalkampen og dermed også på julefestene til On The Kop(OTK) og Spirit of Shankly(SOS), som skulle holdes samme helg. Som sant var sa jeg at jeg hadde dratt om jeg bare hadde hatt penger til flybilletten… og ikke mange dagene etterpå fikk jeg melding fra ham på facebook der han fortalte at han hadde bestilt flybillett til meg. Jeg var da litt skeptisk med tanke på hvordan jeg skulle ordne penger til transport til flyplasser og å overleve, samt ugunstige flytider(lørdag kveld til Liverpool, tirsdag kl 06.30 hjem fra Stansted), men har man billetter til ”Mekka” i hendene, er man overlykkelig uansett og finner måter å ordne ting på.

Den første gode nyheten var at jeg fikk skyss med tre venner fra Manglerud og ned til Torp lørdagen, og det ble jo ikke verre av at de samme tre spanderte både ett par øl og pizza på flyplassen. På flyplassen møtte vi også på en annen feststemt rød gjeng, og underholdning ved Liverpoolsanger på munnspill var ikke å komme unna. På flyet var jeg så heldig å få en drink og øl og stemningen var upåklagelig. På flyet ordnet jeg meg også ett sted å bo på turen, da jeg var så heldig å stå med hele tre overnattingstilbud. Det ble til at jeg snek meg inn på ett tomannsrom som allerede var gjort om til ett tremannsrom, men som med meg da ble til ett to/tremannsrom med 4 personer.. Luksus og komfort er ikke viktig på fotballturer heldigvis.

Etter ett kjapt klesskift på hotellet, dro jeg på SOS sin julefest på Static Gallery. Da var klokken allerede blitt 23.30, og live-underholdningen var ferdig, men jeg fikk med meg Peter Hooton som DJ og møtt mange gode venner av meg. Det er noe av det vanskeligste med å ha to hjem, savner alle vennene mine på den andre siden av dammen. Setter alltid stor pris på å møte venner som blir oppriktig glad over å se meg. Her fikk jeg heller ikke lov til å få kjøpe min egen øl, ettersom gutta satte pris på å få ta seg av det.

Frokosten på Subway søndagen var vel det første jeg betalte for med egne penger. Med andre ord hadde mine venner vært svært så snille og behjelpelige første dagen, og det var utrolig lovende for det siste døgnet også! Tiden før kampen ble tilbrakt på Albert, hvor det var overraskende lite liv før kampen. Jeg hadde som sagt tenkt å stå over kampen på grunn av pengesituasjonen, men jo nærmere kick-off vi kom, jo mer presset ønsket på om å komme seg inn på kampen. Det er vel unødvendig å si at jeg ble satt ut, men overmåte lykkelig når en av dem jeg kjente fra flyet la noen 20-pundlapper i hånden min og ba meg kjøpe meg selv en billett..(!!) Og en av de andre legger ett par lapper til i hånden min, som da skulle være ”lommepenger”. Tuuuusen takk!! Jeg fikk spredd ordet om at jeg var på jakt etter billett, og en time før avspark fikk jeg beskjed om at det var en gjeng utenfor Albert som hadde en billett til meg. Der stod da en gjeng som tidligere hadde tatt kontakt med meg inne på Albert, som hadde kjent meg igjen fra Canal+. De var jo da så fantastisk snille at de ville gi meg deres ekstra billett.. helt gratis! Jeg fikk gitt beskjed til de andre om at jeg hadde fått billett og gikk inn igjen for å feire med ett par øl. Jeg ble litt satt ut da en av gutta kom tilbake på Albert 20 min før kampstart og fortalte at de trengte billetten allikevel, ettersom han som skulle ha billetten i utgangspunktet hadde kommet seg til Anfield. Litt kjedelig at jeg ikke var klar over at dette kunne hende, ettersom jeg da ikke ville sagt til alle kontaktene mine at jeg hadde ordnet meg med billett. Men jeg hadde en siste mulighet, og skulle ikke det gå ville jeg i hvert fall ha nok ”lommepenger” resten av kvelden. En jeg kjenner hadde tilbudt meg en billett til 200 pund tidligere på dagen, og jeg tok kontakt med ham igjen. Han ordnet meg da en billett til 80 pund. Det er aller første gang jeg kjøper billett til overpris på Anfield, men når det er 20 minutter igjen til kamp mot Arsenal, billett på 305 seksjonen på The Kop, og pengene til billetten er skjenket meg av generøse medfans, så klager i hvertfall ikke jeg så mye!

I første omgang var det godt med liv på tribunen, og ”Bertie Mee” gikk selvsagt ofte igjen. Etter ett tidlig mål i mot oss i andre omgang, var det derimot labert både på banen og tribunen resten av kampen. Liverpool Echo oppsummerte det vel ganske bra med overskriften ”Sound of silence so telling”. I stedet for å støtte og pushe på gutta virket det som om man resignerte. I motsetning til for eksempel fjorårssesongen da vi gang på gang klarte å avgjøre kamper til vår fordel i sluttminuttene, opplever vi i år at mål og poeng stadig uteblir.

Stemningen på Albert etter kampen var følgelig preget av kampen. Puben tømtes relativt hurtig, men det var en del nordmenn som holdt ut en god stund, i tillegg til en vennegjeng av meg fra Liverpool som feiret en bursdag. Også min gode venninne Tilly, som jeg ikke har møtt på lenge var der, og kvelden på Albert ble veldig bra med mye øl, vodka og sang!

Mandag var det middag på Carra’s restaurant før den lange reisen hjem. Min reise startet da jeg gikk ut dørene på restauranten kl 16.30, og jeg var hjemme igjen i Oslo kl 13.00 dagen derpå. Første delen av reisen var en fem og en halv times lang bussreise til London Victoria, før bussturen på en og en halv time til Stansted, der jeg skulle vente i 6 timer på at jeg skulle få gå om bord i flyet som skulle ta meg til Torp. På Stansted ble jeg også matforgiftet, noe som gjorde resten av turen heller vond. Men etter langt og lengere enn langt så var jeg hjemme igjen på formiddagen tirsdag, men jeg kan trygt si at jeg ikke vil anbefale noen å ta den samme ruten hjem med 06.30 flyet fra Stansted! Nå har jeg ikke sovet på 36 timer, og har knasket ibux mens jeg har skrevet her. Og nå er det på tide å finne sengen. Jeg tror nok det er en idé å sette på vekkerklokken i morgen, slik at jeg ikke forsover meg til kampen mot Wigan i morgen.

Jeg kan lett konkludere med at tross en kjedelig hjemreise, så har det vært en vellykket tur og jeg klarte meg veldig bra til tross for en tom bankkonto! Men dette kan jeg da takke mine herlige kjente og ukjente røde venner for… Takk! J

29. mai 1985, Heysel stadion, Brüssel, Belgia. 39 Juventus-supportere mistet livet denne tragiske kvelden – en kveld som skulle få ringvirkninger for hele fotballverdenen. En hendelse, forårsaket av et fåtall hooligans, som i sin dom har skåret alle Liverpool-supportere over én kam, men som i virkeligheten hadde traumatiske effekter langt utover de umiddelbare pårørende til ofrene.

Det har vært nok å ta av når det kommer til kalde, upersonlige avisoverskrifter som fordømmer en stort sett ubestemmelig gruppe mennesker som har blitt definert som Liverpool-supportere, men det Chris Rowland gir oss med denne boka er et øyevitnes historie, en fortelling som viser oss hva som egentlig skjedde den kvelden i Brüssel. Han prøver ikke å fjerne skylden fra de skyldige, men heller vise oss at bildet er langt mer nyansert enn det som har blitt oss fortalt.

Boken handler om en gruppe på åtte reisevante Liverpool-supportere (Chris Rowland selv har vært tilstede på alle ti av Liverpools europacupfinaler) som uten noen idé om tragedien som ventet satte i gang med sin vanlige planlegging og de vante ritualer i forbindelse med tur til kontinentet for å se de røde i aksjon.

Første del av boka er en åpenhjertig og fornøyelig fortelling om planleggingen og den første delen av turen – helt frem til selve kampen. Det går i gruppens sammensetning (og ofte mangel på samhandling), og de store mengdene brun drikke som alltid hører med på turene. I det store hele rett og slett en skildring av en gjeng scousere på guttetur. Selv om man som leser vet om katastrofen som er i vente, er denne delen av boken tidvis lattervekkende så det holder. Det er ingen tvil om at scousere er rare dyr, og vi liker det.

Det hele snur brått idét de ankommer stadion, og man merker at hele tonen i boka tar en veldig kjølig vending. Rett og slett noe som ligger i luften. Denne delen av boka er like åpenhjertig som den første, og beskriver uten sensur det som skjedde inne på Heysel stadion. Rowland gir oss et meget godt (i mangel av et bedre ord) innblikk i den uvissheten de aller fleste inne på stadion følte, og ikke minst den frykten og avskyen for hele situasjonen etter at det ble klart hva som hadde hendt. Det er nesten som om man kan føle noe av den frykten Rowland og hans reisefeller følte, i det som nærmest er en flukt fra Heysel stadion etter kampen.

Det kanskje viktigste inntrykket som sitter igjen etter å ha lest boken er hvordan fotballen blekner i lys av en menneskelig katastrofe som dette. Denne boken gir også en meget viktig menneskelig stemme til den gruppen som omtrent entydig fikk skylden etter katastrofen, nemlig Liverpool-supportere. En gruppe hooligans må ta den største skylden, men det finnes også mange andre faktorer her, som for eksempel en sjokkerende avslappet holdning hos belgisk politi og en like sjokkerende mangel på handlekraft da problemene startet. Også UEFAs utilgivelige beslutning om å holde Europacupfinalen i en arena som ville strøket enhver sikkerhetsinspeksjon man kan tenke seg.

Kort sagt er dette obligatorisk lesning for alle Liverpool-supportere. Et viktig bidrag fra Chris Rowland.

Paul Tomkins har i løpet av de siste årene bygd seg opp et solid navn som Liverpool-skribent, først gjennom diverse nettsider, og i senere tid gjennom Liverpools offisielle hjemmeside og sin egen hjemmeside. Han har skrevet flere bøker om Liverpool FC, og er nå ute med Red Race: A New Bastion, som er en gjennomgang av 2008/09-sesongen, med medfølgende analyser og statistikk.

Har du ennå ikke hørt om eller lest noe av Paul Tomkins, så tør jeg påstå at da er det sannelig på tide.

Jeg er kanskje for ung til å kunne si noe om dette, men det er ingen tvil om at fotball ikke er som det engang var. Da tenker jeg ikke først og fremst på selve spillet, men heller den enorme eksponeringen i media og de vanvittige pengesummene som sprøytes inn i sporten. Det har naturligvis ført til at vi som supportere for det første får se mye mer fotball, og for det andre forventer så enormt mye mer av lagene våre (særlig om det er et topplag det gjelder). Forventningene er enorme – og reaksjonene likeså. Hvert tap markerer slutten på håp om troféer, mens to-tre dårlige resultater setter klubben i dyp krise, hvor alles jobber og kontrakter står i fare. Heldigvis fører et par seiere til at laget plutselig er på rett spor og i rute, som om krisen aldri eksisterte.

Her skyter jeg kanskje meg selv i foten, men det hjelper heller ikke at internett har sørget for at alle som er oppegående nok til å bruke en PC kan legge ut sine meninger. Da tenker jeg spesielt på alle de som spyr ut dommedagsprofetier og grunnløs (og lite konstruktiv) kritikk etter hvert dårlige resultat (og til og med etter gode resultater), noe som kun bidrar til å legge enda mer press på en klubb som allerede har mer enn nok vekt å bære på skuldrene.

I denne situasjonen trengs en stemme av fornuft (gjerne flere), som kan kutte gjennom alt pisspreiket – pardon my French – som kommer fra bedrevitende eksperter og lite kunnskapsrike supportere. Man ser nesten daglige kommentarer eller uttalelser om f.eks. pengebruk, slakting av spillere som har gjort en dårlig kamp, “feil” formasjon, tynn stall. Da det også naturligvis finnes berettiget og konstruktiv kritikk (som bare er en positiv ting), men dessverre så altfor, altfor lite.

Det som skiller Paul Tomkins ut fra mengden av skribenter er hans analytiske evner, kombinert med evnen til å få det ned på papiret på en interessant og til tider veldig underholdende måte. Det kanskje aller viktigste er Tomkins’ selvinnsikt, som sørger for at han vet at han sitter ikke med løsningen på hvordan ting burde gjøres, og han bruker ikke etterpåklokskap for å fremstå som smartere enn han egentlig er (noe de aller fleste fotballeksperter er skyldige i). Det du får servert er isteden et ærlig forsøk på en balansert analyse av hva som har skjedd og hvilke faktorer som kan ha bidratt til det som skjedde.

Red Race er i bunn og grunn en detaljert analyse av 2008/09-sesongen. Det har blitt lagt ned mye arbeid i å samle sammen relevante statistikker, og de brukes til tider nærmest til perfeksjon i kombinasjon med analysene. Det som gjør statistikkene eksta interessante er at Tomkins som regel legger til flere relevante variabler som gjør statistikken mer nyansert. Advarsel: Fare for aha-opplevelser.

Et eksempel er hans statistikk over hver spillers “Goal contribution”, eller målbidrag. Her har han gått forbi den vanlige mål- og målgivende-statistikken, og har sett på hvert mål og hvilke spillere som bidro til scoringen, der det minste bidraget er verdt 1 poeng og det største 5 poeng, en statistikk som bedre viser bidragene fra spillere som sjelden er nest sist på ballen før scoring. Etterpå settes denne statistikken enda mer i kontekst, med en oversikt over kvaliteten og formen til motstanderne som hver enkelt spiller møtte. Kanskje var det en spiller med god statistikk som viste seg å stort sett spille mot svakere motstand, eller vice versa.

En annen meget interessant statistikk er et system Tomkins skapte for å sammenligne overgangssummer i forskjellige tidsepoker (noe som er vanskelig, ettersom fotballen ikke akkurat følger standard inflasjon). Denne statistikken er ikke veldig fremtredene i denne boken, men da vil jeg refere til hans forrige bok, Dynasty, som er en glimrende analyse av Liverpools managere fra Bill Shankly til Rafa Benitez.

Statistikken om de forskjellige klubbenes pengebruk er spesielt påfallende, og den understreker bare hvilken enorm oppgave Benitez og Liverpool har foran seg, hvilken utfordring de har stått overnfor de siste fem årene og ikke minst hvilken imponerende fremgang som faktisk har blitt gjort. For å sitere Rafa Benitez:

“Maybe sometimes you don’t need as long to start challenging as it has taken us. But when the other teams are so strong it becomes much more difficult. You can try to move fast, but if they go as fast as you, you have to go faster … It’s not just a case of saying, ‘Oh, Liverpool should win because they are spending.’ The other clubs are spending too but had better squads from the beginning. That is why if we are to reduce the gap we have to do things almost perfectly.”

 

 

PS!
Da er det offisielt, i følge Castrol så er Fernando Torres den tredje raskeste spilleren i PL, bare slått av Theo Walcott og Sol Campbell(!!) Steven Gerrard kaprer niende plass på topp ti listen publisert hos Castrol i dag. Kyrgiakos fikk draktnummer 16 i Liverpool.