Da har hun jammen meg vært på tur igjen – vår trofaste reisebrevskribent, Heidi Sparem. Hun tok “bråturen” over igjen, denne gangen ble Blackburn slått 2-1 på Anfield. Da har vi for første gang i bloggens historie to reisebrev fra samme kamp. The floor is yours Heidi:

I reisebrevet fra boltonkampen i januar, skrev jeg at jeg skulle vente med neste fotballtur til jeg hadde fått meg jobb… Slik gikk det ikke helt.. Kanskje ikke så veldig overraskende for de som kjenner meg..

Ideén om en ny Liverpooltur kom på bordet da Steinar fikk tak i en billett til blackburnkampen for et par uker siden. På grunn av diverse omstendigheter ble det vanskelig å få dratt fredag, og på grunn av jobb mandag var hjemreisen nødt til å være på søndagen. Det er jo også om å gjøre å få turen billigst mulig når man ønsker å reise såpass ofte som vi gjør i løpet av sesongen, og da var reiseruten vi fant midt i blinken, ettersom det ikke kostet oss stort mer enn 1000 kroner per person for å komme oss frem og tilbake.

Turen gikk fra Rygge flyplass til London Stansted kl 10.30 lørdag morgen. Med tanke på at ryggeekspressen gikk fra bussterminalen kl 07.40, var vi ikke rent lite imponert og fornøyd med at vi klarte å avslutte kvelden på byen dagen før forholdsvis tidlig. Vi kjørte med Terravision fra flyplassen og inn til London der vi skulle kjøre med Megabus videre til Liverpool. Megabus er en lavpris buss, og man kan få billetter helt ned i £1. Vi var litt sent ute og måtte ut med £10 per person. Megabus kjører fra samme plass som Terravisionbussene stopper ved, og det er flere spisemuligheter rett ved busstasjonen, noe som også taler til megabus sin fordel. Bussturen tok fem og en halv time og etter tretten timer på reise var vi endelig fremme i Liverpool klokken åtte lørdag kveld.

Vi sjekket inn på Sir Thomas Hotel og tok en forfriskende dusj før turen bar videre til La Viña for middag og etterlengtet god drikke. La Viña er et populært spisested med veldig god tapasmat, god atmosfære og hyggelige og dyktige servitører.

Etter middagen dro vi til Hard Days Night Hotel der blant andre Per-Arild, Roger, Einar og Tom var kommet godt i farta. Dit kom også Tilly, min beste venninne i Liverpool, og alt lå til rette for at det skulle bli en bra kveld! Vegard Heggem var også med, og jeg må si at det alltid er godt å høre hvordan spillere har opplevd det å spille for klubben og hvordan mange ser det sånn at selv om man forlater Liverpool, så forlater Liverpool aldri dem. Det er de aspektene ved klubben, supporterne og byen som ligger til grunn for nettopp en slik tankegang som gjorde at jeg falt for Liverpool i utgangspunktet, og som gjør at jeg alltid vil ha Liverpool i mitt hjerte.

Vi hadde en kjempekveld på Hard Days Night, Flanagans og Grapes, noe jeg også merket veldig godt dagen derpå… På et eller annet merkelig vis klarte jeg å komme meg ned til frokosten søndag morgen etter å ha våknet med kun èn tanke i hodet.. ”why?!”.. angret litt på de siste drinkene og shoten jeg selvsagt ikke klarte si nei til rett før man tok turen hjem natten før.. Men frokosten gikk ned.. og frokosten kom opp.. Men heldigvis er det ikke mye den friske Liverpoolluften ikke greier å kurere, og det tok ikke lang tid før formen steg og Heidi hoppet syngende rundt i gatene ved Anfield..

Jeg hadde ikke billett da vi reiste over, men billettene hadde vært lagt ut for general sale, så jeg regnet med det ikke ville være noe problem å få tak i billett kampdagen og allerede da vi tok steget ut av taxien ved The Albert, var de første over oss for å selge oss billetter. Inne på The Albert møtte vi noen venner av meg som stod ved sin faste plass inne ved baren. Det tok to minutter fra jeg spurte om de visste om en ekstra billett, til jeg så Tommy gi meg tommelen opp fra den andre siden av baren. Han hadde da snakket med Tom i Hillsboroughbutikken, som ikke hadde nølt med å gi bort sin billett da han hørte at jeg trengte en. Fantastiske folk hele gjengen, og jeg setter utrolig stor pris på å ha venner som dem J Før vi reiste hadde Steinar tilbudt å ordne meg billett på cenetenary eller main stand, men jeg ønsket å vente og heller forsøke å få en billett på The Kop. Idet vi kom inn på The Albert, før jeg hadde ordnet meg billetten, sa han da tørt at jeg helt sikkert kom til å få en krembillett på 305 eller 306.. typisk Heidi liksom.. Rart han ikke ble overrasket da jeg litt senere viste ham Kopbilletten med plass på rad 73, block 305.

Med en drøy time igjen til kampstart ruslet jeg bort til resten av gutta som befant seg på The Park. Jeg hadde for lengst innsett at væskeinntaket måtte holdes ved like om jeg skulle klare å komme meg gjennom dagen, så nok en strongbow ble kjøpt(dagen derpå er ingen god øldag for meg for å si det slik) og et par sanger ble sunget. Det ble da ingen reprise fra forrige turen da jeg visstnok hadde sunget Garry Macca sangen, og hver gang vi kom til ”oh we love yer baldy head!” hadde jeg stryket på Einars hode..

På The Park blir jeg da tilbudt gratis billett til corporate lounge, som ikke bare inkluderer bra billett på langsiden, men også gratis tre-retters middag og drikke. Setter igjen utrolig stor pris på å ha venner som tilbyr slikt! Nå har det seg sånn at når jeg først hadde 305 billetten i hånden, så ville jeg ikke gi slipp på den, så jeg tok turen mot inngangene til The Kop.

På stadion blir en steak/kidney pie og en halvliter fortært før jeg fant plassen min i tide til å få med meg You’ll never walk alone. De tre siste kampene jeg har vært på (Arsenal, Bolton og nå på Blackburn) har jeg stått på omtrent akkurat den samme plassen. Det som er bra ved å stå så høyt oppe midt på The Kop er at det alltid synges sanger, og taket bærer lyden slik at det alltid er noe stemning. Denne gangen opplevde jeg da for første gang å være på en kamp der det var to andre damer like ved siden av meg som også klarte å synge med på alle sangene, inkludert sanger som ”We’ll fight for no surrender”. Jeg ble

Ettersom flyet vårt fra JLA gikk klokken 18.35 og kampen var ferdig nærmere klokken 17, var jeg for aller første gang nødt til å forlate setet mitt før kampen var ferdig. Da det var igjen to minutter av tilleggstiden gikk jeg nedover mot utgangen, og jeg så det siste av kampen nederst i trappen. Da dommeren blåste i fløyten løp jeg til Albert for å hente tingene våre som de hadde vært så snille og passet på for oss under kampen, og utenfor møtte vi ham som skulle kjøre oss til flyplassen.

Vi bestemte oss for å kjøpe oss billett til fast lane når vi kom oss til sikkerhetskontrollen, og vi gikk så å si rett fra bilen og inn på flyet. Vi rakk så vidt å komme oss innom Boots for en meal deal å ha med på veien, før vi kom oss på flyet.

Dette er første gangen jeg har opplevd å være på norsk jord kun tre timer etter å vært på Anfield og sett kamp. Var en smule surrealistisk å traske rundt i snø og kulde noen få timer etter å ha stått på The Kop og sett Torres banke inn vinnermålet mot Blackburn. Må jo nevnes at Steinar var på do da Torres scoret… 20 timer med reise for å oppleve 22 timer i Liverpool, og han presterer da å gå glipp av vinnermålet.. Var fornøyd med den ja..

Det er uansett lett å konkludere med at det var en fantastisk helg! Å oppleve Liverpool en lørdags kveld med gode venner, samt å stå på The Kop og se Liverpool vinne, er vel verd å reise litt for. Når man da ikke betaler mer enn 1000 kroner for å komme seg frem og tilbake og man også har noen å reise sammen med, så er ikke valget vanskelig å ta for meg i hvertfall!

Det ble avreise tidlig fredag morgen fra Trondheim, via Amsterdam, og vi var i Liverpool klokka 11. Som vanlig var det kaldt i England, men det ble en tur på shopen og noen pubturer, blant annet på Aldos pub og Carras restaurant.

Et nytt bekjentskap ble også stiftet i Stadium Pub som var meget bra, ligger på baksiden av Stanley Park. En omvisning på Anfield fikk vi også tid til, og en klapp på det klassiske skiltet i spillertunnelen var en selvsagt opplevelse.

På lørdag og søndag samlet vi oss også en gjeng på Carras restaurant for å se OL. De innfødte trodde vi var gale slik vi tok av når Norge hanket inn medalje etter medalje! Stemningen var god på lørdag når Marit Bjørgen tok sølv på tremila, og desto bedre på søndag kveld når Petter Northug jr. tok gull på femmila noen timer etter at våre kjære røde hadde sikra 3 viktige poeng på Anfield.

På Anfield hadde vi flotte plasser på the Kop, og stemninga var ganske bra. La merke til at Lucas og Kuyt fikk endel kjeft fra noen på tribunene, virker som ikke alle er like glad i dem.

Som alltid er Liverpool en by å bli glad i også utennom fotballen, og vi hadde en tur til John Lennons barndomshjem, samt Penny Lane og Abbey Road, men der var det tomt for batteri, og ble ikke noen bilder derfra dessverre denne gang.

Et godt tips til de som skal reise privat er Premier Inn Apartment, det er absolutt å anbefale, vi betalte 2100 kr for 2 i 3 netter. Her hadde vi tilgang på 2 soverom, 2 bad, kjøkken, stue og vaskemaskin, alt med bra standard. Her har man også muligheten til å spare noen kroner ved å lage litt mat selv, spise i leiligheten, samt at man har et strålende sted å sitte før man tar turen ut på pubene, det er litt bedre enn å sitte på senga bare på et vanlig hotellrom.

Gleder oss stor til neste tur! YNWA!
Rød hilsen, Arnt Tanem

Ingenting er som en kosetur over, det kan alle som har vært i Liverpool skrive under på.

Dette virker som en fuktig og morsom guttetur, videre gir vi ordet til Thomas:

Dag 1.

Vi lander i Liverpool ca 2245 lokal tid. Blide og fornøyde med et par pils i magen, hiver vi oss i en taxi for å komme oss til Travel Lodge i sentrum av Liverpool.

Vi ble møtt av et forferdelig uvær med en blanding av regn og snø, men dette var ingen demping på stemningen.

Når vi ankommer Travel Lodge vet vi ikke helt hva vi skal forvente oss, siden det kostet bare 25 pund natten. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Vi blir møtt av to søte jenter i resepsjonen som er veldig service orienterte, og vil hjelpe oss med hva enn vi trenger hjelp til.

Videre tar vi turen ut på byen og ender opp (som de fleste Nordmenn) på Flannigans. Her møter vi en gjeng vi så på flyet fra Torp, så praten går lett om alt fra forventninger til Europa Liga til engelske damer.

Stemningen er god, og øl’en går nesten for lett ned!

Vi bestemmer oss for å prøve et annet sted som ligger tvers over gaten i forhold til Matthew street. Hvor det er et utested som banker techno musikk som er nesten FOR høy.
Her møter vi en gjeng unge scousere, som syns det er imponerende at så mange Nordmenn reiser over hver eneste kamp. Jeg får en kommentar at jeg ligner på Torres(?!?!!) som jeg syns var meget spesielt, siden vi ikke ligner i hele tatt. Men når jeg ser rundt meg, så er det jo ikke en gutt med litt lengde på håret, så kan for så vidt skjønne det.

Etter en sånn kommentar er selvfølgelig selvtilliten og motivasjonen på topp, så vi banker nedpå Vodka Redbull til £2,80, som resulterer i at mesteparten av den kvelden går i glemmeboken.

Dag 2.

Jeg våkner opp ved siden av min reisepartner Peder i en koselig dobbeltseng på Travel Lodge, og skjønner ikke helt hvor vi var, hvordan vi kom dit, og hva som skjedde etter de drinkene.
Peder hadde litt bedre hukommelse og fortalte at jeg hadde sovnet på gulvet, halvveis inne på badet.

Vi kommer oss opp av sengen og ut til et frokost sted som heter Shiraz, rett ved siden av Queens Pub.

Her satser jeg stort og bestiller en Full English breakfast. Som jeg kommer omtrent halvveis ned i, før jeg må veive det hvite flagget og erklære meg selv for stappmett.
Maten var forresten veldig god. Men for noen sinnsyke porsjoner man får!

Etter litt tråkking i Liverpool sentrum så bestemmer vi oss for at det er dags å ”suit up”. Vi reiser tilbake til Travel Lodge og kler oss i Liverpool utstyr. Vi tar en Taxi opp til Anfield, for å komme inn til The Park, som er en pub som ligger vis a vis The Albert, som kanskje flere kjenner til.

Det var ikke så mange der når vi først kom, men åkke som, begynte vi å banke nedpå Pints, som at det var den siste ølen i verden.
Et par timer før kamp var stedet smekkfullt, og stemningen stiger.
Et par Locals får øyne på Peder, som har på seg knallgul Pepe Reina drakt. Han er slående lik når han får på seg drakten, så sangene starter med en Pepe Reina sang
En sang blir til fler. Nå er det helt fantastisk stemning.
Sangene går jevnt og trutt, og brått er det dags for å plassere seg på The Kop.

Vi visste ikke helt hva vi skulle tro, om hvordan stemningen skulle være, ettersom det ”bare” var en Europa Liga match. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Fra våre plasser øverst på The Kop, var det bare å synge seg hes, og føle på den gode stemningen som var på stadion. Det var ikke noe helt vanvittig. Men kan sammenlignes da jeg sist var over på Liverpool – Manchester United. Med andre ord. Bra stemning.

Det var ikke noen særlig spennende kamp, men stemningen var det ikke til å klage på, det ble sunget gjennom stort sett hele kampen, før det eksploderte i en sen scoring av David N’Gog.

Vi så ikke så mye til Unirea Supporterne før kamp, men jeg må si, at de lagde bra lyd til å være så få supportere tilstede.
Etter kampen var det noe helt annet. Unirea supporterne var til tross for at de tapte blide og glade. Og mixet bra inn med Liverpool supportere på The Albert. Her var det draktebytte, og mye synging. Selv byttet jeg skjerf med en Unirea supporter. Som først ville bytte drakter. Men følte ikke for å bytte bort drakta mi, som det sto ”Bergli” ”21” på ryggen.

Etter et par timer på The Albert, møter vi Tage Herstad, som tar oss med på The Salisbury pub(som vi skal bo på senere) Hvor vi møter masse engasjerte Locals, som er ivrige på å prate med Nordmenn. Her begynner også hukommelsen å svikte litt etter hvert. Så hva som skjedde etter the Salisbury, må du nesten spørre noen andre om.

Dag 3

Ikke kamp i dag. Hva skal vi så gjøre? Vel. Det er faktisk nok av ting å gjøre i Liverpool, supre shoppingmuligheter, gode spisesteder, mange turistattraksjoner, og er generelt en veldig spennende by!

Vi begynner dagen med å sjekke ut av Travel Lodge, for å flytte oss til The Salisbury. Hvor vi skal bo i 3.etasje, over Puben. Vi møter Robbie, litt halvslitene utenfor puben, med lua i hånda klare for å få slengt av oss bagene for å begynne på dagens aktiviteter.
Vi reiser nok en gang på Shiraz, og jeg bestiller nok en English breakfast. Men lenger kommer jeg ikke. Her møter jeg veggen totalt, og må bare komme meg hjem til The Salisbury for å få meg en mid-day nap.

Etter nap’en føler jeg meg helt i 100, og er klar for nok en dag på grisefylla i Liverpool.
Vi møter en gjeng nyankomne Nordmenn nede på The Salisbury. Her blir det mye Liverpool snakk, Super G hvor Aksel tar gull, og litervis på litervis med øl.
Jeg og Peder reiser ned til byen, for å spise middag på et sted vi speidet før på dagen. En meksikansk resturant som heter Tavern(noe umeksikansk navn) men veldig god mat!

Vi drar ut på byen for å teste utestedene på Concert Square. Her var det veldig mye bra å velge mellom, og jeg må si at på disse stedene var det mye pene jenter! (Trodde england bare hadde stygge damer, men der tok vi skammelig feil)

Vi møter en gjeng jenter, som antageligvis aldri har sett en gutt med langt hår live før. Og jeg får fort klengenavnet Basshunter. En jente gjeng nektet å tro på at jeg IKKE var han, så nå går de vel rundt og skryter av at de møtte Basshunter på byn i Liverpool.

Dag 4.

Nok en ”fridag” Denne dagen går bort i Shopping, tusling i byen, pub til pub, og en helvetes bytur med noen Nordmenn fra hamar, og Hallingdal. En epic kveld, som vil huskes for alltid.

Dag 5
Matchday! Man City Away.

Denne dagen er vel den jeg gledet meg mest til. Jeg var spent på hvordan stemningen er på bortekamp, og for en opplevelse jeg skal få.

Vi har nå fått besøk av 3 gutter fra Hamar. En sinnsykt kul gjeng, som lærte meg et nytt ordtak : Å være ren, det er rent. Som rett og slett er et negativt ladet ord, som kan oversettes til idiot, teit, dustete osv.

Jeg setter meg nedi puben med en av hamargutta og bestiller en halvliter. Vi sliter litt med å få i oss den, syter litt sådan. Men så.. kommer en av de andre gutta, som heter Aksel. Han bestiller en dobbel vodka Redbull. Og satte standarden for dagen. Vi kunne ikke være noe dårligere og til slutt satt hele gjengen der med hver sin vodka redbull.

klokken begynner å nærme seg 12, og vi har en minibuss som venter på oss, ved en pub på den andre siden av anfield.
På veien kjøper vi med oss en liten flaske smirnoff vodka hver, samt noen redbull, for å ha noe å slukke tørsten med på den drøye timen det tar å kjøre til Manchester. Jeg og min reisepartner Peder begynner tidlig å varme opp stemmen med sanger, og rekker vel omtrent gjennom 30-40 sanger før vi kjører inn i Manchester. Etter mye klabb og babb, kommer vi oss til slutt ut av minibussen og inn på stadion.
Her var det rett bort til nærmeste ølkran, inne på stadion.
Det som møter meg når jeg går opp der er stort. En stor gjeng locals begynner å samle seg. Så hører jeg en kjent sang runge. Fields of Anfield Road. Det blir høyere, og høyere. Og til slutt står alle i gangen og synger av full hals.
Det er vel omtrente en 8-10 sanger som varierer på den halvtimen vi sto der, men nå er stemningen virkelig på topp!
Noe som var veldig stort for meg, var at to gamle Locals med grått hår, kom bort og dro meg med inn i gjengen der de sto. De ville ha meg til å dra i gang flere sanger, som jeg selvfølgelig gjør. Dette betrakter jeg som en stor ære, at de inkluderer meg som nordmann i noe sånt. Stemningen for nordmenn på kamper er ganske variert. Men de setter virkelig pris på de som kan de fleste sanger, og er med på å dra opp stemningen. Dette var kanskje mitt personlige høydepunkt med kampen.

Vi tråkker ut til tribunen. Jeg og peder står på rad 5, og kan nærmest lukte gresset. For den enkelte veldig gode plasser. Men vi ble veldig bekymret for at vi sto noe usentralt i forhold til syngingen.

MEN. Dette var ikke noe problem over hode. I begynnelsen av kampen runger You’ll Never Walk Alone utover City of Manchester Stadium. Og jeg kunne ikke høre et pip av hva Man City Supporterne sang. Dette satte standarden. Og jeg må si at de drøye 2600 Liverpool supporterne som var der, ga Man City en lekse på hvordan man skal synge på kamp.

I begynnelsen og godt ut i 1.omgang, var det konstant synging, og jeg sto med gåsehud hele tiden. Var bekymringsverdig hes når det ble blåst til pause. Men dette var ingen demping på følelsen, og stemningen.

Selve kampen var ikke så veldig spennende. Selv om jeg følte vi hadde veldig god kontroll, og styrte kampen, så kom vi aldri til de store sjansene. Og en elendig dommer blåste i stykker kampen. Hørte jeg Championship next?

I pausen begynnte det å snø(!) jevnt og trutt gjennom store deler av 2.omgang.
I begynnelsen av 2.omgang tok City over styringen i en 15 min. Det var mange selvmords passninger fra Daniel Agger spesielt, og det var en litt nervøs stemning.
etter hvert var sangen virkelig i gang igjen. Og med mye sang, løftet liverpool laget seg. Så kom det. Comeback, Fernando Torres. Stemningen når klimaks, og Torres-Bounce går noen runder, for å ønske han velkommen tilbake.

Noe jeg også satte veldig pris på, var at Lucas Leiva sangen gikk en 3-4 ganger. Meget fortjent, om jeg får si det selv!

Kampen ble kjedelig, men Liverpool fansen sang det de maktet, og jeg koste meg veldig!

Etter kamp var det en sliten gjeng som satt seg i minibussen hjem til Liverpool.
det var ekstremt hardt å komme i gang på puben igjen. Men jeg ga det et krampeaktig forsøk for å komme oss ut på byen den siste dagen.

Jeg og gutta fra hamar var sultene etter kamp, og vi dro på Tavern, for å hive i oss noe meksikansk. Det her ble en latterlig opplevelse.
Peter, en av hamargutta, utfordra kompisen Eirik til å ta en kaktus som sto på bordet, og døtte den i ræva. Full som han var, så gjorde han det. Men tenkte ikke over konsekvensen, av at disse piggene faktisk setter seg fast i huden, noe han bittert fikk erfare.
jeg holdt på å le meg ihjel, og vi fant ut at det lureste var å betale for maten, og komme oss ut derfra, iom. At dette var ganske ”rent” gjort.

Vi dro videre ut på byen, og prøvde å drikke oss i form. Men for meg og Aksel var det bare å ta taxi hjem, for vi orket rett og slett ikke mer. Hva Peter og Eirik gjorde, er vanskelig å si, siden jeg ikke var tilstede. Men de var sikkert veldig ”rene”.

Jeg kommer meg opp på rommet, og får akkurat sovnet så banker det på døren.
Tragedien har intruffet. Etter en jevn håndbak kamp nede på the salisbury, ha min reisemakker Peder brukket overarmen. Beinet var brekt tvers av, og han var på vei til sykehuset, med følge. Jeg kledde på meg, og var på vei til å reise, men ble fortalt at det ikke var nødvendig.

Dag 6

Opp og stå, pakke bagen, ned til Shiraz, spise frokost, og rett på sykehuset. Her møter jeg en slagen mann. Peder var ikke i noe særlig form, og det var forferdelig å se han sånn.
Det var ikke rare besøket vi fikk tid til, for vi måtte komme oss av gårde til John Lennon Airport, og fly hjem.

Tilbake i norge var det kaldt, men det var samtidig godt å komme seg hjem!

Nå avslutter jeg med å ønske Peder alt det beste, han er pt. Alene i Liverpool, skal opereres Torsdag, og får ikke kommet hjem før fredag/lørdag. Get well mate ! YNWA!

/Thomas.

Jeg har en haug med ubrukelige venninner, rent sportslig. De har ikke peiling på fotball. “Herregud, det er bare fotball”, sier de. Det er ikke det, vøtt. Fotball er følelser. Det vet alle som elsker sporten. Og det kan godt de som ikke bryr seg gjøre en liten innsats for å skjønne. Eller i det minste godta. Ubrukelige kjerringer.

Kampen begynner og følelsene sitrer. Forventninger. Det ligger tjukt i lufta. De første minuttene, når du sitter der og følger hvert spark på ballen, mens du prøver å få følelsen av hvordan laget funker i dag. Man ser det ganske kjapt. Puster litt lettere, for det sitter. Eller drar skuldra enda noen hakk opp, for det sitter faen ikke i dag heller.

1-0. Herregud, jeg takler ikke 1-0. Alt å tape, fallhøyden er enorm. Pustestans ved enhver form for aktivitet innenfor sekstenmeter’n. Jeg er verdens største pessimist på 1-0. Veit at det ikke går. Banner og bærer meg, og angrer på at jeg slutta å røyke. Nå dør jeg jo uansett. Bare gi dem fem minutter, så har dem sluppet inn utlikninga. Det holder aldri inn! Akkurat da passer “Det er jo bare fotball” veldig veldig dårlig. Det er liv eller død, for pokker!

Seier er go’følelsen! Da er vi der. Litt glad i hverandre, for det blei jo noen øl, og dette visste vi hele veien. Vi sa det jo. Kunne ikke tape dette, vøtt. 1-0 er gull! Ubrukelige spillere er glemt og tilgitt. (Akkurat her er det en del som sliter, men for oss som veit å nyte en seier, går denne biten helt smooth..) Seiersfølelsen sitter hele kvelden. Fort gjort å bli litt glad i alle man møter det neste døgnet, faktisk.

Tap er nitrist. Og den følelsen er heller ikke forenlig med “bare” fotball. Selv om vi står foran tv’en, mens vi gnager oss ned mot håndleddet, hjelper det ikke en dritt. Gutta yter ikke. Ingen blør. Vi tviler på om de i det hele tatt svetter. Ræva fotball, ræva lag, ræva manager. Alkoholen funker ikke, og vi hater alle. Det skulle bare mangle. Her har vi gjort alt for å dra dette i land, og så svikter laget. The nerve!

Det er høyst synlig at fotball er følelser, når supportere prater sammen. Det er aldri nøytalt. Det er elsk eller hat. Topp eller bånn. Ekte supportere tåler heftige diskusjoner. Fordi det ligger følelser, lidenskap og engasjement i hver uttalelse. Uansett om det er egne eller andres supportere man havner utpå med, så er det greit. Det føles litt som å krangle med broren din. For du veit at det er greit. I morgen er det greit. Det er deilig da, hæ? Ha en hel gjeng med brødre å krangle med. Juble med. Og nesten kaste ølglasset i trynet på. Av og til kaster enkelte ølen, men stort sett er folk flinke til å holde igjen glasset. Da er det greit.

Det ligger så sykt mye følelser i fotball. Den første trøya. Første kampen. Første spillerforelskelsen. Jada, kom igjen, dere skjønner hva jeg mener. Alle har den ene spilleren de bare elsker. Trenger ikke være homo for det, vøtt. Mitt aller mest følelsesladede øyeblikk som involverte Liverpool, var da jeg gifta meg. Venninna mi sang You’ll never walk alone i kirken, og jeg visste at han nesten gråt. Min nybakte ektemann. Som hatet Liverpool og elsket Man United. Oh well, love hurts. Suck it up.

I 2010 skal jeg, om jeg så skal selge meg kroppsdel for kroppsdel hele veien dit, få min supporterdebut i Liverpool. Det er på høy tid. Jeg skal grine hele matchen. Og ikke en kjeft skal be meg ta meg sammen, og si at det er bare fotball. For fotball er følelser!

Jeg har skrevet et innlegg før her i denne vårt lands vakreste blogg. Om mine barndomsminner fra storhetstiden på 70 og 80 tallet. En svunnen tid.
Idag er det andre tider, og å mimre kan være koselig, men det hjelper ikke på tabellposisjonen idag. Her må det brettes opp skjorteermer til godt over albuen, om noe nytt storlag skal tre frem. Men hva kan gjøres? Hva er nødvendig i dagens fotball? Kan vi lære noe av vårt “gamle” storlag? Mange spørsmål, og sikkert mange tusen svar. Men jeg skal dra frem noe som jeg tror er riktig, så kan dere rive dere i håret etterpå over denne gamle halvtomsingen som mimrer om gamle dager.

Først og fremst må Rafa fredes for de neste fem år. Idag er fotballen så hard, at en manager som ikke har råd til å bruke all verdens av kroner på å kjøpe spillere, må få tid på seg til å bygge sitt eget lag. Om en vil se hva som skjer med et lag som bytter manager for ofte, så er det nok å henvise til Real Madrid de senere år.
Rafa er en av verdens fremste taktikere, det er de aller fleste managere enige om, om en ser bort fra en kollik-plaget skotte i Manchester.
Han har klart å heve verdien på laget ganske formidabelt, og jeg mener også at han er flink til å beskytte spillerne sine, ved å rotere ofte. Over tid betaler det seg, men på kort sikt vil det ikke lønne seg. På sikt vil det bety at flere spillere kjenner hverandres rutiner og metoder, hvilket reduserer antall feilpasninger og hever lagets evne til å kontre raskt, samt at lagets kollektive forsvar blir bedre.
Om det jeg hevder er riktig, hvorfor er lagets kollektive forsvar og angrep så elendig i år, samt at årets feilpasninger allerede er til å gremme seg over? Det er ikke Rafael Benitez`sin feil. Ifjor fikk han med nesten det samme laget Lierpool`s høyeste poengsum i PL, og det ville i mange av de foregående år vært nok til å hente trofeèt. Vi slo Chelsea på Stamford Bridge, bare det var en bragd. Vi knuste United på Trafford. Vi herjet med Real Madrid, osv osv.
Men alikevel var kritikkens røst hørbar, i og med at vi ikke hentet et enese trofè.
Jeg snakket med en United supporter, som gladelig ville gitt oss trofeèt, om bare United ikke hadde blit knust så ettertrykkelig. Så hva er grunnen til at Liverpool spiller som fulle speiderpiker igjen? Svaret er skader. Stallen vår er ikke som Uniteds stall, og da en spiller som Torres blir skadet, blir hele laget skadelidende. Vi har hatt skader over hele rekka, og jeg kan til fulle forstå Rafael`s fortvilelse da stjerne etter stjerne blir skadet, og han må ty til spillere som Eccleston og Spearing. På en måte er det bra, disse trenger virkelig førstelagserfaring, som Pacheco for eksempel. I tillegg har vi en liten prins, men med skader som han har hatt, trenger han tid. Og jeg forstår at en kan ikke slippe inn ham, når de står 1-1 eller 1-0 og kampen bølger som et hav i full storm. Det gjør du bare om du har kontroll. På en annen side, har du kontroll, når en spiller som Kyrgiakos står i forsvar? På hodet er han bra, men mot raske søreuropeere er han ikke brukbar nok. Men hva gjør du, når alle andre alternativer er brukt opp? Da kan du ikke styre laget selv, da er de skjebnen som tar valgene for deg.
I tillegg har Steven Gerrard skuffet i hele år. Når en spiller som han, vår kaptein, virker som en desillusjonert pokerspiller som deler ut baller i hytt og pine, blir det hele komplett. Hvilken av oss ville vel i det hele tatt tenkt tanken på å sette Gerrard på benken? Ingen. Han er liksom en garantist, om laget taper, så innfrir ihvertfall helten vår, Captain Fantastic. Ikke i år. Har lufta gått ut av ham? Tar han et sabbatsår? Selv ikke når vi måtte vinne, så gjorde han noe mer enn å lunte rundt. En og annen glimrende finte, et og annet fantastiskt mål, men løpene, pasningene og fremforalt GLØDEN er borte. Jeg har ikke svarene, Benitez har dem ikke. Dem har bare Gerrard, og jeg er sikker på at han vet hvorfor selv. Det har ikke bare med skader å gjøre. Vi får bare håpe på at han etterhvert vil finne tilbake til seg selv igjen, hva det nå måtte være som plager fyren.

Det er altså ikke Rafael Benitez sin feil, men skader og spillere som ikke er på banen med hodet som er årsaken til sesongens nedtur, etter min mening. Overgangsmarkedet kunne  vært benyttet annerledes, ser det ut til i fra min stue i Norge. Jeg tipper at finansene ikke er som de skal være. Grunnen til at Owen (Judas nr 1) dro til United, kan være lønnsvilkårene, det kan være at Rafa ikke liker fyren pga av at han lot Rafa i stikken rett etter sesongstart 2004, eller det kan være at Rafa ikke kunne gitt ham nok spilletid. Der er jeg uenig med Benitez. Jeg tror at vi med hel kunne lagt om til en 4-1-2-1-2 formasjon, med Gerrard bak Owen og Torres. Nok om det, Owen viste godt hvem han var da han tok et så ukristelig valg. Jeg forstår det absolutt ikke. Chelsea eller Arsenal, helt greit, men United??

Kan vi hente noe lærdom fra gammel tid da? Det kan vi helt klar. United har gjort det. De har på en måte adoptert Liverpools 70 talls stil, og tilpasset den vår tid. Mye one-touch, med høyt press, og en midtbane og angrepsrekke som flytter seg mye mer enn Liverpools. Det er mye bytting av plasser, pasning bakover, løp på tvers, ball tilbake, ny one touch, flick igjennom. Veldig likt Liverpools gamle stil, som brakte så mye sølv. Så hva kan vi lære? Vel, jeg tror at Rafa Benitez vet best. Han kjenner laget, han vet at han ikke besitter kvaliteten som f.eks. Barcelona, men han ser at han har et lag i emning. Hvorfor valgte han ellers å bli?  Vi kan ikke spille som United, men mye one-touch, vi han en del spillere som ikke passer til det. Gerrard, Benayoun og Torres er kjappe nok til det, men ikke Kuyt og N`gog ennå, så Rafa velger nok sin spyd-spiss taktikk isteden, og satser tungt på at Torres fortsetter med å putte

I dagens fotball styrer penger mye av hvor sølvet havner, men ikke alltid. Fiorentina har vel ikke all verden av penger, men slo til og tok førsteplassen i vår Champions League-gruppe. De var sultne, de ville noe. Det ville ikke Liverpool. Men vi må sikre kontinuitet. Vi så hva fem år kunne utrette ifjor, at vi tapte gullet var et skjebnens lune. Vi vet alle hva kontinuitet har gjort for United. Vi så hva det gjorde med Rosenborg, og vi vet så altfor godt at Real Madrid hadde stjernene, men ikke kontinuitet på trenersiden, og det vil aldri fungere. Vi må ikke gå i samme fellen. Vel blir det ikke gull i år, og jeg tror heller ikke at vi henter hjem noen FA bøtte. Muligens Europa. Men poenget er at Rafa får ro til å gjøre jobben sin, og håpe på at skadene kom samlet i år, slik at neste år kan vi ha et skadefritt lag som feier motstandere av banen. For det tror nemlig jeg kommer til å skje. Ikke fordi jeg så desperat vil ha gull, men fordi jeg tror at laget da har satt seg. Og da vil vår tid komme. Igjen. Med eller uten Mascherano. Bare vent…

tv2sporten

«So I say, I must be on my way (…) I’m off with all the lads to follow Liverpool FC”

For meg er bortekamper i Europa helt klart de beste turene jeg reiser på. Det er alltid spesielt å gå i en gate i ett fremmed land og møte på mennesker som du aldri har møtt før, men som du allikevel har så mye til felles med, og som du kommer i prat med som om du alltid har kjent dem. Disse turene byr som regel på god stemning både kampdagen og dagen før, og synging av gamle og nye supportersanger. Jeg hadde gledet meg enormt til å reise til Budapest i lang tid, og jeg ble ikke skuffet.

Budapest!

Turen startet tidlig søndag morgen, og etter innkjøp av Underberg på Gardermoen var vi på vei til Budapest. Den første dagen bodde jeg med Trond og Jørgen i en leilighet i Pest. Jeg ble litt skeptisk da jeg så den falleferdige oppgangen, men ble tilsvarende imponert da jeg så standarden på selve leiligheten. Jeg og Trond kom oss kjapt av gårde til butikken der vi fylte opp to handlekurver med Carlsberg og lokal øl, der i blant øl med sitronsmak(!!). Vi fikk så vidt plass til et brød og litt pålegg. Her fikk jeg også mitt første inntrykk av prisnivået i landet, da vi betalte kun 239 NOK for 8 liter øl, 4,5 liter vann, 3 red bull, brød og pålegg. Vi startet kvelden i leiligheten med øl, litt opplæring i ungarsk og selvsagt Liverpoolsanger. N’gog sangen skulle vise seg å bli en gjenganger på turen.

N’gog, N’gog, N’gog, N’gog, N’gog,
he tucks his cock into his sock
N’gog, N’gog, N’gog, N’gog…

Etter å ha tatt noen øl i leiligheten dro vi på den middelalderskinspirerte restauranten Sir Lancelot. Her ble vi servert øl i 1 liters krus og et gigantisk fat med mat som man forsynte seg av med fingrene. Det var underholdning hele veien, og mens guttene kunne kose seg med halvnakne servitriser og magedanserinner, ble jeg sjekket opp av en halvfet, tyrkisk flammesluker godt oppi årene. Etter middagen dro vi på en pub der vi ble kjent med både amerikanere, scousere, nordmenn og et ungarsk par. Etter mange øl og den ungarske shoten Palinka, bestemte vi oss for å ta kvelden. På vei ut av puben spør mannen i det ungarske paret meg rett ut foran alle sammen om jeg vil være med ham og kjæresten hjem og ha trekant. Jeg lo forsiktig, men steinansiktet hans og kjæresten som nikket bedende fikk meg til å innse at det ikke var en spøk. Jeg takket da høflig nei, men de sluttet ikke å spørre meg av den grunn. Jeg fortalte at jeg så på det som et stort kompliment, men at jeg ikke hadde mulighet. De tuslet da etter hvert av gårde, og vi dro hjem for å få oss litt søvn før mandagen. I mine øyne er dagen før kampdagen på mange måter bedre enn selve kampdagen, og slik skulle det vise seg å bli på denne turen også..

Da jeg våknet mandag dro jeg til Carlton hotell, der jeg skulle dele rom med noen venner som kom fra Bergen den dagen. Erlend hadde selvsagt allerede pyntet hele veggen med et stort Liverpoolflagg, og klart å ødelegge en skuff i prosessen med å henge det opp. Vi dro rett fra hotellet og til den irske puben Becketts, der dagens eneste måltid ble inntatt. Becketts var forholdsvis dyrt med sine 16,85 NOK for halvliteren, så vi gikk til en pub der ølet kostet 5,62 NOK. Vi fant imidlertid ut at Becketts var bedre egnet for synging og stemning, så vi gikk tilbake og tilbrakte kvelden der i stedet. Becketts fyltes etter hvert opp med Liverpoolbannere og supportere, deriblant en del venner av meg som jeg ble kjent med i Madrid. Det dukket også opp noen som kom og hilste på meg, men som jeg ikke ante hvem var. Hyggelig som jeg er latet jeg som om jeg visste hvem de var, og takket for sist. Det var først da en annen person kom og sa at han husket meg fra bortekampen mot Fiorentina, at jeg skjønte at det var der jeg hadde møtt de andre før også. Ikke alltid like lett å møte så mange nye mennesker på én gang.

På borteturer i Europa er det stor feststemning dagen før kampen og det meste av Liverpoolsanger blir sunget. Vi sang alt fra ”Torres’ Armband” og sanger fra 70-tallet, til sanger som ”A horse with no name”. Ett av høydepunktene var da vi sang Gerrardsangen i bortimot én time i strekk, inkludert bouncing og analtog.

Etter flere timer med synging bar det av gårde på jakt etter en strippeklubb for Heidi og gutta. Med hver vår halvliters flaske med sitronøl, var det jeg som hadde i oppgave å spørre folk på gaten om hvor man kunne finne: ”strip club – naked ladies”. Jeg fikk en del rare blikk, men noen strippeklubb fant vi ikke, så vi endte opp på en lokal pub i stedet. Det var kanskje like greit, ettersom strippeklubbene der har god erfaring i å lure penger ut av turister. To av bergenserne hadde dratt på strippeklubb og glemt å lese det som stod med liten skrift nederst på menyen: ”560 NOK for den første drinken”. Med andre ord kostet deres to øl dem 1120 NOK.

Kamp!

Kampdagen våknet jeg uten stemme, og særlig søvn hadde det ikke blitt. Men humøret var selvsagt upåklagelig og en flaske med tyrkisk pepper ble åpnet mens vi gjorde oss klare til å hente kampbillettene. Etter å ha fått billettene endte vi opp på Becketts. Der skjedde det imidlertid ikke så mye på den tiden, og jeg dro videre til en annen pub. Her møtte jeg blant annet flere norske venner av meg, gjengen fra Madrid, og andre venner av meg. Det virket som om stedet vanligvis var en heller rolig plass, og bartenderne ante tydeligvis ikke hvordan de skulle håndtere at stedet var fylt opp med feststemte scousere. At hele puben sang fotballsanger virket ikke til å være en beroligende faktor for dem. Vi ble etter hvert nødt til å ta med glassene våre hver gang vi skulle kjøpe en øl, ettersom de ikke klarte å vaske glassene raskt nok. Etter å ha vært igjennom mang en sang, beveget vi oss mot stadion. Denne dagen fikk jeg i meg hele to måltider. Det første var en dobbel cheeseburger meny til frokost, mens det andre var en dobbel cheeseburger på vei til stadion. På fotballtur er mat og søvn overflødig.

Fotballaget Debrecen tilhører en by med samme navn, som ligger to timer med tog utenfor BudapestDeres hjemmebane heter Stadion Olah Gabor Ut og rommer 10 000 tilskuere. På grunn av det lave tilskuertallet ble kampen mot Liverpool spilt på den nasjonale stadion i Budapest, Puskás Ferenc Stadion. Denne stadion rommer i utgangspunktet 70 000 tilskuere, men siden stadion var i en veldig. dårlig forfatning, hadde de kun lov til å fylle den opp med 40 000 personer. Vi skulle raskt legge merke til at dette var en stadion der de ikke var vant med store folkemengder.

Taxisjåføren satte oss av på feil side av stadion, og ikke bare var vi nødt til å gå langs hele stadion for å komme oss til borteseksjonen, men vi måtte gå langt forbi stadion før vi kunne gå inn gjennom portene. Mellom stadion og gjerdet som skilte oss, var det ett stort grøntareale som ikke virket å ha noen funksjon i seg selv, men som gjorde at vi måtte gå en liten evighet fra portene og til selve inngangen på stadion. Hele opplegget rundt stadion var elendig, og de med ansvaret for sikkerheten kan prise seg lykkelig for at det var godlynte scousere som var på besøk. Det var tydelig at verken inngangene, selve stadion eller de fleste vaktene var særlig vant med slike storkamper. Det var heller ingen skilt som viste veien til borteseksjonen, og mange ble derfor virrende utenfor langsiden av stadion en god stund. Det ble litt knuffing og utveksling av sinte ord i portene, men alt tatt i betraktning gikk det veldig bra. Det som ikke var like bra var at alt dette førte til at veldig mange ikke kom seg til plassene i tide og dermed gikk glipp av at N’gog scoret kampens eneste mål, undertegnede inkludert.

Kampen var ikke særlig underholdende i seg selv, og yr og kulde gjennom hele kampen gjorde det ikke særlig bedre. Man merket også på stemningen både før og etter kampen at hvorvidt Liverpool skulle ha mulighet til å komme seg videre fra gruppespillet etter kveldens kamp, ikke kun var opp til oss. Vi ble oppdatert på kampen mellom Lyon og Fiorentina over høytaleranlegget, men dessverre kom det kun én oppdatering, og det var da Fiorentina scoret kampens eneste mål. Liverpool hadde røket ut av Europacupen..

Men Liverpoolsupporterne gikk ut av Europacupen med hevet hode. Vi klappet både for Fiorentina og Debrecen og vi tok det med stoisk ro at vi måtte stå igjen i en halvtime etter kampen. Den artigste delen av kampen var faktisk halvtimen etter at dommeren hadde blåst av selve kampen. Da kom det ett stort oppbud med overvektige vakter som stod nedenfor tribunen og skulle avverge bråk blant Liverpoolfansen. Men Liverpoolfansen var som vanlig mer opptatt med å gjøre det beste ut av halvtimen enn av å stelle i stand problemer. Liverpoolfansen klappet for de andre lagene, sang sanger for spillerne mens de jogget ned, og sanger som Scouser Tommy slik at det fylte stadion.

Derimot brøt det ut en slåsskamp blant Debrecenfans i den motsatte svingen av der vi stod. Alle vaktene som stod og passet på oss begynte å løpe bortover, men det gikk heller tregt ettersom de alle var relativt overvektige. De fikk heller ikke lov til å løpe over banen, så de måtte ta den lange veien rundt langs løpebanen. I det de begynner å løpe, begynner Liverpoolfansen å synge på refrenget på Ring of Fire og kjenningsmelodien til Rockyfilmene, og når de kommer tilbake etter å ha ryddet opp i bråket begynner vi å klappe for dem mens vi synger på de samme melodiene. I tillegg roper vi ut «you fat bastards! you fat bastards!(…)» Scouse humor på det beste, og heldigvis virket det som om vaktene også tok humoren. De begynte i hvertfall å le, og klappet mot oss.

Noen hadde tatt med seg en badeball(naturligvis), noe som bidro til ytterligere forbrødring da denne ble kastet frem og tilbake mellom oss og vaktene. Noen av vaktene var litt sjenerte i starten, og turte ikke å ta den i mot. Ballen ble da liggende ved siden av dem helt til Liverpoolsupporterne begynte med det klassiske, forventningsfulle ropet mange lags supportere roper ut når keeperen skal spille ut en ball. Ballen kom i gang igjen og ble holdt i gang helt til vi fikk forlate stadion. Vaktene hadde tydeligvis satt pris på oppførselen vår og den scouse humoren, og begynte å klappe for oss i det vi skulle gå. Vi klappet selvsagt tilbake, mens vi så frem til å komme oss til en varm pub. De fleste hadde ett mål for resten av kvelden: «to get smashed». Målet ble nådd, og Becketts ble farget rødt av bannere og var fylt med syngende fans helt til de tidlige morgentimene.

Tur til Debrecen

Onsdagen reiste jeg med noen av guttene til Debrecen. Vegard hadde bodd i Ungarn i 8 år, Trond hadde vært der rundt 10 ganger og Jørgen hadde også være flere turer til Ungarn. Jeg stolte dermed på dem da de fortalte at det var langt billigere i Debrecen enn i Budapest, og at det er ett yrende folkeliv ute i Debrecen på onsdager. De hadde selvsagt helt rett.

Etter å ha sjekket inn på hotellet i Debrecen, dro vi rett på et termalbad. Et termalbad består av flere basseng med vann fra jordens varme kilder, og er blant annet kjent for å lindre muskellidelser og hudsykdommer. Vannet blir tatt rett fra jordens indre og blir blandet ut med kaldt vann slik at det får den riktige temperaturen. Hvert enkelt basseng på termalbadet vi besøkte holdt en bestemt temperatur på mellom 35 og 40 grader. De to bassengene i midten av lokalet var derimot på henholdsvis 20 og 40 grader. Vegard hadde på forhånd utfordret meg til å gå fra det varme vannet over til det kalde, tilbake til det varme og deretter tilbake til det kalde vannet. Jeg tok selvsagt utfordringen, gjennomførte det og kan dermed takke Vegard for å betale inngangspengene til badet for meg.

Badet gjorde utrolig godt for slitne kropper, og vi dro rett på en flott restaurant for å få i oss litt mat og drikke. Vin, øl og drinker kom fort på bordet da vi kom til restauranten. Ungarske forretter og biff stekt med strykejern var ikke bare godt, men la også ett godt grunnlag for resten av natten. Jeg la raskt merke til prisforskjellen mellom Debrecen og Budapest, og jeg hadde ikke noe i mot at man kunne kjøpe både whisky, drinker og øl til 7 NOK på puben vi dro til etter å ha fått i oss middagen. På puben stod en lokal gruppe for underholdningen, og sang internasjonale slagere og ungarske sanger om hverandre. Da var det hæla i taket en sang, mens neste sang ikke ga noen mening i det hele tatt. Vi dro videre på en stor studentfest, der jeg klarte å komme inn til studentpris. Vi ble imidlertid ikke veldig lenge her før vi dro tilbake til hotellet. Mens de andre la seg dro jeg og Jørgen på en brun pub like ved, hvor vi slo oss ned sammen med en gruppe lokale folk. Vi kommuniserte så godt vi klarte, og ble til og med spandert på en lokal drikk av den eldste av dem. Hvor sent det ble er uvisst, men da jeg våknet torsdagen virket det ikke som om det hadde blitt så mange timer med søvn. Jeg tok meg en dusj før jeg bega meg på den 9 timer lange turen jeg skulle ta alene hjem til Oslo.

Vel hjemme igjen kan jeg konkludere med at det var en veldig vellykket tur, helt klart en av de aller beste jeg har vært på. Jeg gleder meg til trekningen i Europaligaen, og håper neste tur blir like bra som denne!

«We’re on our way to Hamburg, we shall not be moved!»

Den gang jeg vokste opp, på 70-tallet, var alt så mye bedre. Jada..om sommeren var det varmere enn det er nå, himmelen var mer blå enn nå. Vannet var jammen våtere også. Det er noe som sier at vi skiller ut de gode minnene fra fortiden, mens de vonde legger vi lokk på. Så alt var kanskje ikke bedre før? Eller..?

En ting er sikkert iallefall, og det er at den gang jeg vokste opp, bøttet det inn sølvtøy til et visst lag fra havnebyen nordvest på fotballøya. Liverpool spilte fletta av alle lag. Anført av en liten magiker med høye krøller og skremmende store koteletter, spilte de one-touch og korte pasninger langs bakken, som gjorde store tunge forsvarere svimle. Liverpool var klubbfotballens svar på Brasils lekne underholdningsfotball. Brasil var veldig ekstreme på den tiden, med mer hælspark en spill mot mål. Det virket som målet var å underholde, å vinne var ikke så viktig. Slik så det ut, iallefall.

På 70-tallet var det fotball på TV hver lørdag kl 4. Fra august til mai. Tippekampen, som den het på folkemunne dengang. Og vi som hadde fått solid oppdragelse og visste at Liverpool var det laget som eide sjel og hjerte, vi visste at vi hadde noe godt i vente nesten hver lørdag. For på syttitallet, da var Liverpool FRYKTLIG gode. De herjet. Alle lag som gjestet Anfield, enten de het Manchester United, Chelsea eller Arsenal, dro dit med et håp om ikke å tape altfor mye. Dengang skremte brølet fra The Kop alle som kom dit. Når Ray Clemence, Alan Hansen, Phil Neal, Ray Kennedy, John Toshack og Kevin Keegan var i form, så var det rett og slett gøy å se på. Clemence kunne stå som en vegg, ikke bare èn gang, men uke etter uke. Alan Hansen tok seg som regel av det som kom, men gjorde han ikke det, var det greit å ha Clemence rett bak der. Kevin Keegan kunne finne på å gå selv fra midtbanen, drible seg gjennom forsvaret og lempe ballen opp i krysset. De gangene Liverpool tapte, var det nesten greit, så det ikke ble kjedelig i lengden.

Jeg hadde en “sengehest” den gangen, så jeg ikke skulle falle ut av senga. På den hadde jeg skrevet ned hele førstelveren til Liverpool, reserver, trenere og manager. Synd jeg ikke tok var på den. Jeg gikk til sengs med rød drakt, med en rød fotball under armen. Det var min første tanke om morgenen, min siste om kvelden. Jeg skulle til Anfield og spille midtbane når jeg ble voksen.

Det ble med drømmen.

Med tiden ble Kevin Keegan byttet ut med en skotte. En som hadde spilt for Celtic. Jeg gråt nesten en hel dag, og til slutt var det broren min måtte trøste meg. Han sa at Bob Paisley garantert ville finne en god erstatter, sånt hadde Liverpool erfaring med. Og han fikk rett. Idag er denne skotten elsket av alle fans som husker ham, og han fikk navnet King. King Kenny. Jeg skal ikke gå gjennom merittene hans her, det gjør andre bedre enn meg. Jeg husker ikke alle. Men jeg husker Keegan, og jeg husker Kenny. Jeg vokste opp under Keegan, og derfor var han helten min den gang. Men i ærlighetens navn, så tror jeg at Kenny Dalglish slår Kevin Keegan, og også Steven Gerrard. Grunnen er der som Kevin var en magiker, han gjorde morsomme, kreative, uventede ting med ballen, så var Kenny en spiller med et overblikk og en fingerspitzgefühl for spillet, som måtte være medfødt. Han var den naturlige lederen, diregenten som scoret, la opp til mål, tok kommandoen, og var en høflig og vennlig person utenfor. Og som helt naturlig måtte bli manager, og gjorde den vel enda bedre der, både som spillende og på benken.

Kevin Keegan var en bedre individualist. Kenny var en større lagspiller. Dette er selvfølgelig helt subjektivt, og yngre fans kan nok bli såret når en olding på 40 år kommer og sier at noen var bedre enn Steven Gerrard. Men jeg tror at ingen noengang har vært viktigere for laget, enn akkurat Steven Gerrard. Punkt 1, er han er en fantastisk midtbanespiller for Liverpool. Kanskje en av verdens fem beste for sitt lag. Med det mener jeg at han er god for Liverpool, fordi han elsker laget sitt. Han har aldri briljert på landslaget, og jeg mistenker ham for uansett hvor stolt han er av det, så er det ikke Liverpool. Rent teknisk er han ikke så god som Kevin, men han kan sammenlignes med Kenny når det gjelder overblikket. Men han slår både Kenny og Kevin når det gjelder skuddbein. Der er han i verdensklasse. Torres holder vi utenfor diskusjonen her, han holder ikke mål. Men han er nok den beste spissen som Liverpool noen gang har hatt, etter min mening.

På sytti- og åttitallet, da var Liverpool verdens beste lag, etter min mening. De vant iallefall ligaen veldig ofte. FA cupen nå og da. UEFA cupen, Liga cupen også videre. De vant alt, det som nå kalles Champions League hentet de hjem ofte. Jeg husker ikke, men var det ikke 4 ganger på 70 og 80 tallet? Ligaen ble ofte hentet hjem et par ganger på rad, og vant de ikke, så var det rett bak, på andreplass som regel. Hvert år måtte sølvpusserstaben jobbe overtid med tanke på alt det de kom hjem med. Liverpool bare vant og vant og vant. De var ustoppelige. De var uslåelige. De var det. DEN GANG.

Nå er det andre tider. Jeg vokste opp med følelsen av vi ville vinne noe i år også. Supportere som ble født for 20 år siden, vet ikke åssen det føles. Og det er synd. For Liverpool er laget med hjerte og sjel, men de spiller ikke lenger fotball som var fremtiden den gangen. De spiller fremdeles possession, men de spiller feigt. Clemence fikk veldig sjelden ballen tilbake fra midtbanen. Nå kan det se ut som om Reina spiller forsvar, for hvor ofte blir ikke ballen spilt tilbake fra forsvaret, selv uten særlig press?
Den gang ble spissene mye tidligere involvert. Nå kan det gå nesten halve kampen uten at Torres er nær ballen, fordi den blir spillt frem og tilbake på midtbanen.

Ifjor så vi alle hvordan Liverpool herjet med Real Madrid på hjemmebane. Slik kunne vi minnes hvordan de spilte før: Djervt, kreativt, hurtig og angrepskåte. Før så de alltid etter et hurtig gjennomspill, nå er overgangene altfor trege. Eller kanskje det bare er de andre som er kommet i kapp.

Dette var et lite tilbakeblikk, hvordan det var å “vokse opp under Keegan” som Pondus sier det. Det var følelsen av å være en del av verdens beste fotballspillere. Vi får bare håpe at Rafael Benitez blir fredet. En manager som sitter i fem år kan utrette en del. En som sitter i ti år kan utrette mirakler. Og da får kanskje også dagens unge supportere oppleve hvordan det føles å vinne år etter år. Vi får bare håpe. Og be. Så vil det skje. Det må det..

Forfatteren av dette innlegget heter Bea, og trenger du flere bevis på at hun kan skrive annet enn dette innlegget, kan du klikke deg inn på bloggen hennes.

Jeg så rødt i det herrens år 1997. Fotball hadde lenge vært en av interessene, men engelsk fotball hadde ikke kommet helt under huden på meg enda.

Nå kunne jeg selvsagt kommet med en hvit løgn om hvorfor jeg så akkurat rødt, da jeg først skulle se, men jeg har aldri klart å holde styr på løgner, så jeg er like gjerne ærlig med en gang. Grunnen til at nettopp jeg falt for Liverpool het Thomas og jobbet i ferskvaredisken på ICA. Han var blodfan. Jeg trengte noe å snakke med ham om i lunsjen, og bestemte meg for å se en kamp. Den gang gikk kampene på TV2. Helt gratis. Så gammel er jeg, faktisk. Nå håper dere selvsagt at jeg skal si at den kampen var så god at jeg aldri kan heie på noe annet enn Pool. Beklager. Jeg husker ikke engang hvem de spilte mot. Men jeg husker Macca. Han brilljerte i den kampen. Jeg var solgt. Resten av laget snek seg på meg etterhvert. Og tjue år senere heier jeg, som alle dere andre, på drakta og ikke spillerene.

Jeg minnes at jeg var dritskeptisk til Owen. Herliget, man kan jo ikke annet enn å gremmes. Der satt jeg i sofaen og bitcha om den lille knotten som liksom skulle funke samme med den andre lille knotten (les: Fowler). At de ikke skjønte at de trengte en spiss med litt høyde da. Litt tyngde innenfor 16-meter’n. Jeg mener bestemt å huske at jeg var på grensa til opprørt der jeg satt. Med munnen full av potetgull og dip. Mens jeg så mitt livs andre Liverpoolkamp, fortsatt delvis til ære for fyren i ferskvaredisken. Akkurat det ønsket om tyngde fikk jeg jo oppfyllt tre år senere, da Emilie Heskey kom dundende inn. Men selv om jeg altså hadde null tiltro til Owen i 1997, gikk det kjapt over i nesegrus beundring. Og i alle fall i god tid før våren 2000 da nevnte Heskey gjorde sitt inntog i klubben.

Husker dere sisteskansen i 1997? David James, ja. Mannen som ga uttrykket “alene med keeper” en helt ny mening. Nydelig karamellfarget stod han bakerst. Ikke en krøll ute av posisjon. Ikke en svettedråpe annet enn de som var bestilt og betalt av Armani. Jeg kunne ikke fatte og begripe at noen kunne mene Schmeichel var en bedre keeper. Han var jo dansk. Og likblek! Nei, han kunne ikke måle seg med vår billedskjønne lekkerbisken. James var god også, vet dere. Jeg husker det, jeg! På strek. I feltet var han vel ikke like solid, men han ga alt. Og det ble en slags sjarm det også, at jeg nesten kasta opp når vi fikk corner i mot, fordi jeg visste hva som ville skje. James ut i hundre, fomle fomle, James i bakken, redning på strek av hektisk forsvarspiller. Jeg bruker fortsatt uttrykket “ta en James” når keepere hopper som gale på corner. Og det er da du skjønner at du er fan. Når du blir skikkelig kvalm lenge før målsjansene i det hele tatt oppstår. Det er da du virkelig er solgt.

Ulempen med denne slags mimring, er gjerne at den ikke har et sluttpoeng. Men jeg tror faktisk jeg skal dra til med ett i dette tilfelle. For hvis vi legge mine kriterier til grunn, er jo Casillas klart verdens beste keeper. Nå aner det meg dog at de fleste leserne her ikke er så veldig opptatt av lårmuskler, smilehull og sprettrumper, så vi legger meg og mitt til side en stund: Hvis du kunne fått hvilken som helst keeper inn på dagens Liverpool, hvem ville du valgt?