….vel jeg trenger hjelp til en overskrift, for etter en slik tur så blir rett og slett ord overflødige og jeg vurderte lenge droppe hele reisebrevet, men her er det nå iallefall…

Mandag mottok vi et nydelig reisebrev fra Lene, som jobber og studerer i Liverpool hvor henne på nydelig vis formidlet hvordan stemningen, uka, helgen og det hele har vært i Liverpool.

Jeg har nå holdt med Liverpool i relativt mange år, føler jeg, tidligere opplevelser mot Man U hjemme, Barcelona hjemme i CL, Arsenal borte, Champions Leaguefinale i 2007 er kamper jeg aldri vil glemme, men jeg kan ganske så greit innrømme det med en gang, dette er by far den beste turen jeg noen gang har hatt i min Liverpool”karriere”… Det skulle bli noen uforglemmelige dager i Liverpool, noen smeller, men aller mest bare O´Lykke

Det hele startet da jeg fant flybilletter til rundt 450,- tur retur og hotell for 780,- (for to) og når man i tillegg ender opp med og kjøpe billetter til Citykampen gjennom lfc.tv til £ 45 så ville det blitt for dumt å bli hjemme rett og slett

Det hele startet som vanlig med våkennatt for undertegnede, jeg KLARER jo ikke sove når jeg vet jeg skal på tur…
Mitt reisefølge valgte og crashe på sofaen da vi skule tidlig av gårde onsdag morgen.

Klokka 0630 stod undertegnede nydusjet og klar og ventet på Tim med 4 minutter igjen til avgang på trikkens linje 17 ned til bussterminalen.. “Slapp av, god tid” og rett hadde han også, hele 21 sekunder ventet vi før trikken suste ned mot Sinsenterrassen – turen var i gang!

Bussen ned til Rygge gikk som en lek og flyturen til Manchester like så. Eneste drawbacket ved turen – landing i Manchester.

Etter tre sigg og ti min i Manchester så satt vi plutselig på toget til Liverpool og Lime Street, £ 13.50 var overraskende billig, sikkert fordi det var så tidlig på dagen, vi stilte jo klokka en time tilbake også så det var nydelig å titte på klokken å se at den kun var 1130
Noen kosepils på toget og en liten time senere planter vi våre føtter på Lime Street – FREMME, at last (Og jeg som alltid har børna ££ på taxi, toget gikk jo lekende lett

Vi sjekket inn på gamle og ærverdige Britannia Adelphi Hotel, 14.5 meter fra Lime Street Station, nydelig sentralt. Du får det du betaler for på The Aldelphi, men I like it og det er det som betyr noe.

Tradisjonen tro så måtte undertegnede ha sin første Pint på “Beehive”, av en eller annen grunn så har jeg alltid tatt min første pint på Beehive – litt merkelig, det er jo en helt ordinær pub, ikke noe spes, men jeg trives der og betjeningen er fantastisk høflig og koselige.

Etter beehive-besøket så gikk det slag i salg utover formiddagen og ettermiddagen, besøk på White Star i Mathew Street hører også med og i tråd med formen så nærmet det seg også avspark. Etter “draktbytte” på hotellet så tok vi turen opp på Anfield. Etter en burger og innkjøp av skjerf så ble det oppmøte på The Park hvor det som vanlig var en helt fantastisk stemning.

Kampen ja, ja hva skal man si, jeg har vel aldri opplevd makan til trøkk på Anfield noen gang og det var perioder der jeg trodde taket skulle lette. Vi hadde nydelige plasser midt på Main Stand, mot The Kop så vi fikk virkelig kjenne trykket!
For første gang i mitt supporterliv så “fokuserte jeg”, prøvde iallefall, litt på og filme det siste minuttet av kampen, nettopp for dette formålet – reisebrev på bloggen (så selv på reise så tenker jeg på “dere”)

Jeg kan bare “beklage” på forhånd, fra synging med halvmistet stemme som ett esel fra undertegnede, Tims “pene” dommer beskrivelse rett før dommer blåser av og “grinetrynet” mitt på slutten der. (JA, jeg sipper til rare tidspunkt under kamper) Fotball ER bare så fantastisk!!!

Det er 1 minutt før dommer blåser av kampen i klippet samt tre minutter med “just let go” følelser – igjen, beklager på forhånd, men det beskriver litt av stemningen denne ufattelig deilige kvelden på Anfield And yes, I was there!!

Etter kampen dro vi tilbake på The Park og der møtte vi tvillingbroren til Alonso, jeg er HEEELT sikker på, om han hadde “forsøkt ordentlig” og dratt på besøk på Melwood så hadde noen av spillerne blitt lurt. Bildet “lyver mye” faktisk, han var KLISS lik:

Vi ble også greit “fornøyde” utover kvelden som man kanskje kan se ut fra dette bildet, men stemningen, formen og “alt” var bare helt fantastisk denne kvelden.

Kvelden videre bestod i det det skal når man kommer til finale på Wembley, feiring og du VET du har hatt en bra kveld og natt når du rekker frokosten klokka 0700 på hotellet dagen derpå

Torsdag og fredag gikk med på mye av det som jeg hater, øl, god mat, pokerspill, blackjack-spill (eller sot-jack som vi døpte det til) og man koste seg kanskje gløgg ihjel – for vi skulle jo hjem allerede fredagen….. (!!??)

Natt til lørdag havnet vi på Casino igjen, men uten spesiell vinnerlykke. Tim hadde en liten kjellern-dag og kveld på Leo der mens undertegnede gikk ut av døra rundt klokka 0730 ish.
LITE tenker man på at det er tidligkamp dagen derpå når man spiller sot-jack og poker

Nok en morgen rakk jeg frokosten på hotellet, denne gangen rundt 0830, for rakettforskeren Brynje valgte faktisk GÅ fra Leo Casino (som nok engang har fått nye “bestevenner” i dealerne der:-) og opp til Adelphi, en times rolig gange der altså og rett inn til frokosten.
Dog så har jeg en følelse at brorparten, evt alle sammen rundt bordene hadde fått seg noen timer på øyet.

Småsliten står man i kø før man lasser på 4 speilegg, 57321 skiver bacon OG et tårn med eggehakk samt glad-engelske pølser. Legger man til en fire fem glass med melk så er frokosten i boks tenker jeg……

Da Tim vekker meg, etter sine pene 8-9 timer på øyet å sier til meg at “klokka er 1121, nå MÅ du stå opp” – 1 time og 15 min til kamp mot Man U der altså……
Med mine “gode” 2-3 timer på øyet så var det en “relativt” sliten Brynje som tvang seg opp og ut i en taxi.

Møtte Tage, for han hadde nemlig skaffet billetter til oss til Man U-kampen (nok engang, tusen tusen takk Tage), som vi i utg ikke engang skulle se, for vi skulle reise hjem fredagen egentlig, men kanskje skjebnen ville det annerledes, Gud veit.

For returbilletten vår fredag var nemlig fra “Oslo – Liverpool” og ikke omvendt som det skulle være og med £ 480 per billett hjem med RyanAir fredag så hadde vi rett og slett ikke råd til det. (Hei hei Mr S, husker du, nå har jeg en på min kappe også med feilbestilling:-) *Flaaaaaaaaut*.

Med litt billett-rot (notert feil radplass på billettene) så var kampen endelig i gang. Kunne stemningen overgås onsdagen? Mnja, mnjei, tjo, kanskje det, kanskje ikke, men stemningen var iallefall heeelt fantastisk og da Kuyt satt inn 2-1 nesten på overtid der så trodde jeg faktisk at Anfield skulle lette littegrann og kanskje det gjorde det også – hva vet vi?

Etter den DEILIGE seieren (herregud, City OG Man U skalper på tre dager, hva gir dere meg?!) begynte vi spasere nedover og etterhvert hoppet vi på en buss(!!), historisk tur for meg, jeg som ALDRI hverken går, tar tog eller buss har altså både gått meg ihjel og kjørt både tog og buss på denne turen. Jeg er en taximann, men med fastwalker Tim så var ikke det lett og selge inn…

Tilbake på hotellet så måtte vi faktisk “næppe” noen timer og utover kvelden så fant vi veien til Hard Days Hotel (ja, vi hadde fått nytt hotell, Premier Inn midt i sentrum) hvor vi nippet til fancy smansy drinker. I tråd med formstigningen så forlot vi hotellbaren da den stengte og ned til Mathew Street det bar. Grapes måtte selvsagt få besøk også denne turen, det samme med “Boggie Nights”, rart hvor vanedyr man blir på tur.

Vi hadde en fantastisk kveld og natt som vi avsluttet med en liten time på Leo Casino hvor vi i utg kun ville si ha det til våre nye bestevenner (som selvsagt ikke jobba:-) så bar det tilbake til hotellet og natta.

Tim hadde gladplanen på lur da han kom med forslaget om at vi bare skulle sove og slappe av frem til vi ble kastet ut av rommet (1100 egentlig), det holdt helt frem til 1530 og da vaskedama purra for 6. gang, da forlot Tim rommet og jeg stod opp………..
2 minutter og 38 sekunder senere gjorde jeg det samme, forlot rommet altså, mannfolk trege?? Me thinks not…!!

På flyplassen ble kortholderen til undertegnede “swipet” med sånn narkotester, jeg trodde jeg skulle dø der jeg stod, vært våken i to tre timer, så nok ut som en narkoman tenker jeg i tillegg. Intet utslag selvsagt og vi fikk forlate Liverpool, kanskje ikke helt i den standen som da vi ankom i kanskje, men vi slapp da iallefall ut igjen så så mye galt kan vi da ikke ha gjort.

Flyturen hjem gikk med til mer poker, kjøpte et fantastisk mini-kit og vi spilte poker og sot-jack frem til flyet landa på Rygge. Bussturen hjem var jo “fantastisk”, trikken opp og tilbake til Sinsenterrassen likeså og man låser seg inn døra og kommer på at man fyra sentralfyren ganske tett før avgang og skrudde selvsagt ikke ned før avreise.
(men hey, 35 grader ER jo bedre enn 10 minus tross alt)

En tur jeg aldri aldri aldri vil glemme og en tur som skal vanskelig toppes, kanskje helt frem til 24/27 februar??

- Walk on

Verden er liten, og en kollega av meg har en niese, Lene, som studerer journalistikk i Liverpool, og er så rød det er mulig å være tror jeg, noe bildet av ryggen hennes her helt klart viser! Min kollega sendte henne kontaktinfo og link til bloggen, dagen etter hadde jeg et ferdig innlegg i innboksen, herlig. Vi håper dette ikke er det siste vi hører fra Lene, og satser på at vi får “betalt” for innlegget med en pils eller to på bloggturen om en snau måned. Take it away, Lene!

Uka som gikk er selve beviset på hvorfor jeg valgte å følge fotballhjertet mitt når jeg måtte velge universitet og by for tre år siden. En avgjørelse som jeg ikke har angret ett sekund på siden, til tross for hjemlengsel og savn etter familie.

Hvorfor?
Jeg står på Anfield Stadium hver gang The Reds tar imot besøk.

På vei opp Anfield Road på onsdag var det usedvanlig mye politifolk ute og gikk, mange måtte ut med henda og godta at lommene deres ble undersøkt. Det var ingenting mot hvor mange jeg mistenker ble stoppa før kampen på lørdag, men sånn er det når mancs kommer på besøk.

Før kamp er jeg alltid å finne på min favorittpub; The Park. En konstant fullstappa pub med mye liv. Et sted man alltid kan regne med å høre klassikere som Fields of Anfield Road, Poor Scouser Tommy og Liverbird Upon My Chest, i tillegg til mange andre både nye og gamle. Man hører til og med sanger i ferd med å bli laget, der noen ender opp på the Kop etterhvert.

På onsdag var puben igjen fullpakket, jeg måtte skyve, snike og dytte meg frem til min vanlige plass, borte ved scena sammen med de lokale sjelene. Jeg har vært heldig å bli akseptert av de lokale, der i blant den høyt profilerte ”The Badge Man”, så hver kamp består av mye banter og ett høyt lydnivå fra oss borti hjørnet. Denne gangen var lydnivået så høyt at jeg er sikker på at spillerne hørte oss inne på Anfield. En gjenganger denne kvelden var så klart: ”We’re not racist, we only hate mancs” og ”I just can’t get enough”, to sanger som man hørte dobbelt, nei, tredobbelt så mange ganger på lørdag!

Da tiden endelig var inne for kick off var nervene i spenn og stemninga på topp. Faktisk, atmosfæren på Anfield denne kvelden var som en ”European night” i Champions league, the Kop var øredøvende og City-fansen på andre siden hadde ikke sjanse til å komme i nærheten. For en fantastisk kveld! Jeg håper alle røde får oppleve en sånn stemning en gang i livet sitt, det er noe en aldri glemmer!

Jeg trodde ikke noe kunne toppe følelsen av å vite at vi skal til Wembley! Men, der tok jeg feil.

Jeg har vært så heldig og vært på utplassering hos BBC Radio Merseyside i to uker, og på torsdag ble jeg spurt av fotballkommentator og sports journalist Mike Hughes om jeg ville bli med til Melwood morgenen etter når han skulle intervjue King Kenny. Jeg trodde jeg skulle svime av der og da, var det i det hele tatt et spørsmål?

Så fredag morgen tok vi turen ut til Melwood, utrolig nok første gangen jeg har vært der til tross for att jeg har bodd i denne fantastiske byen i to og ett halvt år. Melwood, et nydelig sted med veggene fulle av bilder av supportere som synger og sitater fra diverse legender om hvor fantastiske supportere klubben har. Det vet vi jo alle!

Jeg var utrolig nervøs, spesielt fordi Kenny er kjent for sitt forhold til media. Dvs, jeg sto der med Mike, en reporter fra 5live og en fra Radio City, alle med 10-25 års erfaring med å intervjue sportsfolk og idrettsutøvere, alle tre var fryktelig nervøs. ”Hva slags humør er han i dag tro, kjem han til å svare på spørsmålene mine eller bare gå derifra, kjem han til å have a go” eller bare spøke?”. Som supporter elsker jeg måten Kenny behandler media, han holder seg til the Liverpool Way og holder kortene tett til brystet, han er heller ikke redd for å ta en spøk eller to som journalisten ikke helt vet om er spøk eller ikke. Fantastisk! MEN, som journalist er dette veldig nervepirrende og fordi jeg sto der sammen med journalistene var jeg litt redd.

Jeg hadde jo selvsagt ingenting å være nervøs for, Kenny var fantastisk som alltid! Han var i godt humør, håndhilste på alle og smilte stort til meg. Jeg smelta!! Han småprata litt med oss, også sa han til meg: ”You should replace Mike here and do these interviews”, da hoppa hjertet mitt nærmest ut av brystet. King Kenny sa det til meg….. jeg kan nå dø lykkelig!

Etter intervjuet ønska jeg Kenny lykke til i kampen mot united. Jeg ville ikke gå derifra, jeg ville bare fortsette å prate med denne utrolige mannen med en uforståelig skotsk dialekt.

Gående ut av Melwood klarte jeg ikke å tenke på annet enn at jeg hadde møtt Kenny.  Jeg har aldri vært en person som ønsker å treffe spillerne, etter min mening er dem bare et redskap, det er klubben og laget jeg elsker, ikke individuelle spillere. Men å møte King Kenny det er en annen sak!

Så kom lørdag, manchester united i fjerde runde, i FA-cupen, heldigvis på Anfield. Jeg kom meg raskt opp av senga og dro opp til Anfield og the Park. Igjen var det høyt liv, og selv om jeg var tidlig ute måtte jeg fortsatt nærmest dytte folk overende for å komme meg til hjørnet mitt. Folk sto tett sammen og sang av full hals. Dette er det man lever for det kan jeg love deg.

”His name is Patrice, it’s patrice, it’s  patrice, his second name is Evra, is Evra, is Evra. And he’s a fucking liar, a liar, a liar and now we fucking hate him, we hate him, we hate him.. oooooooh, Luis SUAREZ!!!! Ooooooh Luis SUAREZ“

Evra var som forventa ingen populær mann på lørdag, hver gang idioten var borti ballen så hørte man det laaang vei. Pipekonserten var eksepsjonell, men hva kan man forvente når en er så dum?

Jeg er glad jeg har et sterkt hjerte og et bra blodtrykk, for den kampen i likhet med onsdag var nervepirrende som fy. Hver gang the fucking mancs var i nærheten av boksen vår var hjerte i halsen, dette var en kamp vi ikke kunne tape, ikke mot those dirty bastards.

Etter kampen måtte bortefansen stå til alle røde var borte fra banen. Dette er vanlig skikk når mancs er på besøk, i motsetning til City som kan gå ut samtidig med våre og ingenting skjer, så er saken en annen når det er United som står i andre enden. Så der sto de, mens Liverpoolsupporterne naturligvis tok seg selvsagt godt tid med å komme seg ut av stadion og så klart ikke en stille utgang. Mancsa måtte tåle mye abuse på slutten, men sånn er det i fotball, spesielt mellom disse to fan-skarene.

En fantastisk uke å være rød på! Nyt det folkens….
YNWA

Vi har fått et fantastisk reisebrev i diktform fra Sigve Meling.

En herlig skildring av tur og kamp i helgen, nydelig lesing, en stor takk til Sigve, og høres ut som han hadde det bra på tur også!

Take it away, Sigve!

Jeg, min søster og min nevø

skulle til Liverpool og se våre helter blø.

Med på lasset var mor og far på 64 år,

Far har nesten ikke hår.

Vi reiste fra Stavanger grytidlig fredag morgen,

en tidlig øl slukket fint den sorgen.

Via Amsterdam vi landet i Liverpool,

Jack, the taximan var ganske kul.

Edderkoppene tviholdt i nettene sine,

haglet gikk til angrep på brillene mine.

Vi ble innlosjert på Tages fotball suite,

I hver vår dobbelseng vi kunne sitte.

Soccer suite var bedre enn vi hadde trodd,

her skulle vi jo alltid ha bodd.

Med cooked breakfast og egen bar,

gikk pilsene glatt ned også for han far.

Til Anfield Road for å få the grand tour,

det varmer et hjerte selv om vinden er sur.

får avkreftet noe vi hørte før,

Balotelli ødela aldri noen dør.

Til byen på shopping ble det og,

vi valgte å ta taxi, ikke tog.

Flott at salget starter allerede i desember,

min søster fikk en shopping to remember.

Ut å spise på Carragher restauranten.

Litt høy lyd, sikkert også for Fantorangen.

Ingen kjente personer og skue,

Vi reiser tilbake med sekk og lue.

Sovner stille inn allerede klokken ti,

i forventning om hvordan morgendagen skal bli.

Ute fortsetter det å pøse,

her har værgudene en oppgave å løse.

Tidlig morgen etter en god natts hvil,

spiser frokost til 20 i stil.

Jeg og far går ut på jakt,

for å finne Tage, mannen med makt.

Vi ringer på mobilen og får omsider svar,

“Å faen , komme dokke no”, eg e ikkje klar.

Vi går til adressen likevel,

blir møtt av en kone midt i klesvask og stell.

Oppe fra andre etasje , hører vi splash, splash, splash

Tage er på do, etter å ha vært på konsert med The Clash.

Omsider kommer Tage ned,

Litt rusten, men han har billettene med.

Vi velger å sitte i paddock og centenary stand,

Ikke noe  å si på det, those tickets were grand.

Så gikk turen tilbake til baren,

Noen prematch øl og lette for litlekaren.

Så viser uret klar til kamp,

Skulle ønske setet var en glovarm stamp.

Men smarte som vi er har vi ull på oss,

Dommeren er klar vi kaster loss.

Sjanse på sjanse i første omgang,

litt dårlig stemning, litt lite sang.

Qpr fansen overrasker meg,

høres bedre enn oss, synes nå jeg.

Kø på dass i pausen,

må gjøre nummer to, det var nok den brune sausen.

Inne tidsnok til å få med,

Suarez netter igjen, det var det vi kom for å se.

Adam spiller en kjempekamp,

Suarez var ikke lenger en ramp.

Unner snart at Downing scorer,

Sånn ikke pressen han til årets flopp kårer.

Spenningen varte ut overtiden,

vi skulle ha avgjort for lenge siden.

Men kampen ender i seier,

min mor feirer med en bayer.

Tidlig i seng også denne kvelden,

med smil om munnen, vi unngikk skrellen.

Reiser hjem nok en gang med full pott,

aldri opplevd noe annet, det er helt rått.

Hjem igjen på søndag tidlig på dagen,

En fantastisk tur , god følelse i magen.

Takk til Soccer suite og Tage,

for en perfekt tur, vi kan ikke klage.

- Sigve

Da er det igjen tid for et reisebrev her på bloggen, synes det er litt lenge siden forrige (kom igjen, folkens, si ifra når dere skal/har vært på tur!). Denne gangen er det debuttur det er snakk om, for 16 år gamle Jan Terje Solgård, som skulle ut og fly for første gang. Take it away, Jan Terje!

Jeg har lenge hatt et stort ønske om å reise til England for å se Liverpool spille. Dessverre for min del så har min mor veldig flyskrekk og det har hindret meg i å ta fly. Dette har hindret drømmen om å reise til Liverpool i nærmere 6 år. Det er spesielt de siste årene jeg har hatt et veldig stort ønske om å se heltene på Anfield. 16. Mars som er bursdagen min fikk jeg en meget spesiell gave til bursdagen min. Jeg fikk én konvolutt med et brev i. Jeg leste brevet og kjente en fantastisk følelse i kroppen. Det som stod i brevet var følgende: «Liverpool-kamp på Anfield!!» Min fantastiske familie kunne endelig bekrefte at det ble en Liverpool tur på meg til høsten. Endelig var det min tur til å reise over for å se Liverpool kamp. Jeg fikk ikke vite hvilken kamp det var med det første. Jeg trodde det skulle bli Norwich helt til min kjære søster ringte og fortalte det ble mot Manchester United. For en kamp det ville bli – Liverpool mot Manchester United!

Dag 1 – turen over og første kveld i London

Jeg sov dårlig natten før jeg skulle reise. Det var én stykk veldig spent 16 åring som skulle på sin første tur til England. Det var ikke bare min første tur til England som var spesielt for meg, men det var også min første tur med fly. Tida på flyplassen og i flyet gikk relativt fort og det var ikke mange timene før jeg endelig kunne sette mine første skritt i England. Det var et fantastisk øyeblikk for meg. Jeg og Vegard (som jeg reiste med) tok toget inn til London og sjekket inn på hotellet vi skulle ligge på den første dagen.  Resten av dagen i London gikk vi en tur på Oxford Street og fikk i oss litt mat på McDonalds før vi tok kvelden. Vi var relativt slitne etter en flytur, togtur og en del trasking rundt på Oxford Street. Neste dagen skulle bli spesiell: først gang jeg var i Liverpool!

Dag 2 – første skritt i Liverpool!

Vi skulle rekke åpningen Madame Tussaudse denne dagen så vi måtte veldig tidlig opp. Etter å fått i oss engelsk frokost så tok vi turen til Madame Tussaudse. Det var en tur en jeg aldri vil glemme. Masse utrolig fete voksfiguren sammen med mye morsomme ting underveis og et fantastisk 4D show i slutten så var det virkelig verdt pengene. En opplevelse jeg aldri vil glemme.

Etter turen på Madame Tussauds tok vi toget til Liverpool fra London. Det tok rundt 2-3 timer før vi endelig hadde kommet til Liverpool. Vi sjekket raskt inn på hotellet før vi utforsket byen. På forhånd så hadde jeg inntrykk av at Liverpool ikke var noen fin by, men det var feil. Kjempe fine by! Vi tok en tur innom Liverpool Supporter Shop og Carragher’s café. I det vi skulle ta kvelden etter en lang dag så møtte vi på en Everton fans som anbefalte oss en tur innom Liverpool-musical(?). Vi var litt skeptiske, men det var uten tvil verdt det. Kjempeshow som jeg anbefaler alle som skal til Liverpool innen de neste ukene å gå på.

Dag 3 – Kampdag!

Vi merket tidlig at det var kampdag. I matsalen satt det mange i Liverpool drakter, gensere o.l. Hvorav en del av de var norske – det var utrolig mye nordmenn der! Etter frokosten tok vi første buss til Anfield. Allerede 3 timer før kampstart var det kjempemye folk der og jeg er nesten sikker på at det var flere nordmenn enn engelske.  Øyeblikket når jeg gikk ut av bussen vil jeg aldri glemme. Synet av Anfield foran meg var magisk. De 3 timene vi måtte vente på kampen gikk relativt fort, og kampen gikk dessverre altfor fort. Jeg storkoste meg de 5 timene jeg var utenfor og på Anfield. 6 år med venting var endelig over for min del.

Det var en god kamp av Liverpool og et ufortjent resultat. Vi hadde fortjent å vinne over scum! Uansett resultat så var det en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg kommer aldri til å glemme denne turen. Jeg sitter igjen med noen fantastiske minner om min første tur til England og Liverpool kamp. Jeg hadde min beste ferie noengang og dette er ikke siste gang jeg kommer til å reise til Liverpool – det er sikkert! Gleder meg til neste tur til Liverpool.

You’ll Never Walk Alone.

Reisebrev er en moro sak, både å skrive og å lese. Til sesongåpninga var jeg lovet et reisebrev i god tid før. Har aldri vært i tvil om at det skulle komme, men det har tatt litt tid. Men som dere alle vet; den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, eller noe slikt.. Dette blir debuten til Øyvind M. Skrivervik her hos oss, og for en debut. Take it away, Øyvind!

En kamerat av meg, Tor, ringte meg en gang i juni. Han satt på bussen på vei hjem fra et nachspiel. Vi hadde prata om å ta en Liverpooltur denne sesongen, og blitt enige om å finne en kamp som passet etter at terminlisten hadde blitt offentliggjort. Nå var den altså ute, og han og noen kompiser hadde bestemt seg for å dra og se åpningskampen for sesongen, Liverpool – Sunderland. Jeg forhørte meg med min bedre halvdel om vi hadde noen planer helgen 12-14 august. Etter å ha fått et hoderistende nei, svarte jeg kontant ja. Endelig skulle jeg få min Anfield-dåp. Et sted jeg lenge har drømt om å besøke.

Ukene som gjensto virket uendelig lange, men etter hvert som planleggingen skred frem, gikk ukene faktisk relativt fort. Få dager før avreise startet et opprør i London, som etter hvert spredte seg til bl.a. Liverpool. Man kunne kjenne at nervøsiteten rykka i fletta. Skulle dette opprøret sette en stopper for kampen? Skulle jeg måtte reise til Liverpool en helg, uten å få se noen kamp? Tottenham – Everton skulle utsettes, og FA skulle komme med en offentlig uttalelse torsdag 11.august. Som boende i Halden måtte jeg starte min reise denne dagen, siden flyet gikk fra Gardermoen så tidlig som 07.20. Jeg hadde ikke rukket flyet selv om jeg hadde tatt det tidligste toget fra Halden kl 04.00, så da gikk turen til mitt barndomshjem på Raufoss. Smånervøs fulgte jeg nyhetene tett på min android-telefon, helt til den endelige meldingen kom: ingen flere utsatte Premier League-kamper.

Man sto opp tidlig, 04.30. Lillebroren min hadde vært umenneskelig snill og sagt seg villig til å kjøre meg og Tor til Gardermoen så tidlig. Etter å ha slengt noe tøy på kroppen og kastet i seg noe føde, satte man seg i bilen.

Når man ankom Gardermoen 06.30, ringte Tor til resten av gutta. De var allerede på plass på restaurant Kon Tiki på Gardermoen, med halvliterne klare.

Fra venstre: Meg, Sagen, Martin, Tor, Ans og Larsern

Etter en kort flytur og en pils eller to til, ankom vi Gatwick i London. Undertegnede kjente det var godt å ha med noen rutinerte travere på laget, siden det er lett å gå seg vill i Londons infrastruktur. En lengre pause på Victoria Station, med burger og pils, før siste etappe – toget til Liverpool.

Jeg og Tor, hadde på forhånd bestilt Stadium Tour og billett på Museet på Anfield. Mens vi ventet, ble det selvfølgelig en runde på Kop Shop, hvor jeg kjøpte fullt kit til mine to små, drakt med Carragher på ryggen, skjerf og øl-krus. Museet var virkelig en opplevelse. Det var en fantastisk følelse å gå rundt i fotsporene til våre helter.

Vi skulle egentlig bo på Premier Inn på Albert Dock, men de hadde overbooket, så derfor endte vi opp på Radisson – noe som visstnok skal være et noe finere hotell. Dette var også det samme hotellet som Sunderland bodde på – og noen av gutta observerte Steve ”Big Head” Bruce fredagen vi ankom hotellet. Han skal angivelig ha sittet i baren sammen med 3-4 individer av det motsatte kjønn. Disse var verken i samme klasse mht. alder eller utseende som Big Head, om dere skjønner hva jeg mener. Noe sier meg at det har noe med andre ting enn kropp eller personlighet å gjøre.

Jeg og Tor tok en liten cowboy-strekk på rommet, mens resten av gutta gikk ut og tok seg noen pints. Vi møttes etterpå og reiste til The Philharmonic Pub, kalt ”The Phil”, for å spise en bedre biff-middag. Dette stedet skulle visstnok være John Lennon’s favorittrestaurant, og det skuffet gutta stort at de hadde pusset opp og forandret stil totalt. Maten, pilsen og brennevinet var uansett meget bra – og vi gikk alle derfra småfulle og stappmette. Gutta staket ut kursen mot Flanagan’s Apple hvor det ventet live musikk og ekstra god stemning.

Goood stemning

Fantastisk 2-mannsband

Utallige pints, ”dansing” og diskusjoner med en svoren Sunderland-supporter, satte sitt preg på kvelden. Det fortsatte ut i de sene nattetimer, før man på et forunderlig vis, klarte å finne tilbake til hotellet. Man kan jo nevne at min roomie, Tor, klarte å legge igjen sin iPhone i en taxi, men bortsett fra det gikk alt knirkefritt denne kvelden.

Kampdag

Jeg og Tor våknet rundt 11 lørdag morgen. Man kjente både hodepinen og fylleangsten melde seg, men de forsvant som dugg for solen etter en større hotell-frokost og etterfølgende kaffe. Tanken på at jeg skulle få oppleve min første forestilling på Anfield denne dagen, var mildt sagt berusende nok i seg selv. Adrenalinet pumpet i årene med tanken på at vi hadde fått billetter på The Kop.

Billett på The Kop

 Vi gikk opp igjen til hotellrommet, iførte oss våre røde klær, før vi satte oss i en taxi. ”Anfield road”. Gåsehud.  Under taxituren ringte vi de andre gutta, som var på plass allerede. Vi fikk beskjed om å melde oss på en pub ved navn ”The Park”, som ligger rett over veien i forhold til Anfield. Der var det midt sagt god stemning. Temperaturen steg til rundt 30°C der inne, og mens svetten rant nedover kroppene våre, rant det utallige pints inn. Etter flere timer med synging og hopping, noe man kan se i videosnutten under, ble stedet ganske raskt tømt, når det nærmet seg kampstart.

 Et kvarter igjen, så fikk vi ”rævva i gir” og satte kursen inn på stadion. Mens jeg var innom toalettet, begynte jubelen å øke, mens jeg hørte at spillerne ble ropt opp ute på banen. Stemningen var mildt sagt elektrisk, ikke minst når man satte i gang ”You’ll Never Walk Alone”

Kampen i seg selv ble en ganske frustrerende affære. Straffemiss, store sjanser og skudd i tverrligger.

Men, Suarez putta på Adam’s dødball, og stemningen gikk i taket. I tillegg fikk jeg gleden av å skrike skjellsord til Sunderlands keeper akkompagnert av obskøne håndbevegelser.  I pausa, gikk vi alle for å ta en pils i ”pils-området” på stadion. Vi var alle nervøse, men vi hadde jo feid over Sunderland de første 45. Ut av det blå sier en blek Ans: ”Det blir 1-1. Seriøst, jeg føler det på meg.” Vi ba han holde kjeft, og snakket han til fornuft. 2. omgang trenger jeg ikke si så mye om – annet enn at skuffelsen var enorm. Larson’s hadde sin debutkamp, og scoret et vanvittig flott mål. Hele Anfield så på i vantro, mens Sunderland kjørte over våre gutter. Når fløyta blåste sin siste blås for kvelden, var man nesten glad at man ikke hadde mistet alle poengene.

Etter turen tilbake til hotellet, satte man seg og tok en pils i lobbyen, før man skulle skifte og gjøre seg klar til nok en kveld på byen i Liverpool. Vi skulle møtes i lobbyen, før vi skulle ta en taxi til Tapas Tapas og spise middag. Mens noen av oss ventet, kom det en busslast med noe som ikke kan ha vært noe annet enn escorte-piker. De var alle kledd ut som flyvertinner, med ekstremt korte skjørt, gikk på rekke og rad til en lukket del av hotell-baren. Det var tydelig at disse var hyret inn for å underholde guttene fra Sunderland, som vi delte hotell med. De hadde jo tross alt mer å feire enn oss…  Tvilen om de var escorte-piker forsvant da den ene jenta gikk bort til det ene vinduet vendt mot oss som var ute og tok en blås i frisk luft, og dro opp skjørtet sitt  – til hennes venninners (og våre for øvrig) store fornøyelse. På baksiden av trusen hennes sto det ”Shaggin’ Crew”. Er i grunn ikke så rart at mange fotball-stjerner roter seg oppi det ene og det andre… (Les: Giggs?)

Etter nok en fartsfylt kveld på byen i Liverpool, fant vi senga rundt 07-tida på morgenen. Det ble noen få timers søvn, før man måtte finne frem i Londons infrastruktur-jungel. Etter et par bomturer i zombie-tilstand, fant man riktig vei og kom oss hjem til fedrelandet. Det var en fantastisk debut-tur for min del, på tross av det triste resultatet. Det er et minne for livet, og dette ble langt ifra min siste tur til Liverpool.

Da har vi fått et nytt reisebrev tilsendt. Denne gangen er det fra Krister, som stadig vekk kommenterer og diskuterer på bloggen. Dette er en aldri så liten overraskelsestur, les videre for å høre om en flott tur til Liverpool!

Sesongens andre tur skulle komme nokså bardus på meg. Jeg hadde med gode kamerater overvært Liverpool-Everton (2-2) en kald januardag, og var godt fornøyd med denne fangsten. Jeg har som uttalt mål å komme meg over til Liverpool for kamp minst en gang per sesong, og regnet med Merseyside derby med the return of the King som årets. Fridagen (16 mai) var booket inn for lenge siden og min kjære hadde proklamert at utvidet 17 mai feiring skulle tilbringes på nord-vestlandet med svigerfamilie. Det hadde jeg slått meg til ro med. I anledning min 30 års dag hadde vi tilbrakt en uke på Palma, så utenlandsreising på privaten regnet jeg meg som ferdig med for en liten stund. Overraskelsen var dermed stor da hun avslørte for at tur til Liverpool var booket som gave, og ikke nok med det. Hun skulle selv være med som reisefølge. Hun hadde ikke sett en hel fotballkamp før vi møttes, og var selvutnevnt fotballhater. Denne sesongen har hun sett nesten alle kampene til Liverpool og har til og med egen drakt (Gerrard, siden han er kjekkest). Turen var booket med god hjelp av en kompis av meg, bak min rygg. MAKAN!

Reisen startet tidlig søndags morgen. Fly med Ryanair fra Rygge går smertefritt og vi ankommer Mekka i god tid før kampstart. Liverpool viser seg ikke værmessig fra sin beste side, og det er rett og slett et drittvær. Taxi-turen inn til byen med en særdeles pratsom taxisjåfør som bidrar med litt guiding og ikke minst masse fotballsnakk. Her får vi blant annet vite at restauranten vi skal spise på i kveld er en gammel ombygd Polsk kirke (Alma de Cuba) og at ordet Scouser stammer fra, hold deg fast, LAPSKAUS. Jeg vil egentlig ikke gå ut av taxien når vi endelig kommer fram, mens min kjære gir meg ett “hva-i-alle-verden-skjedde-nettopp-de-siste-20-minuttene” blikk.

Vi ankommer noe tidlig for innsjekk og tilbringer tiden fram til vi kan sjekke inn med byvandring i Liverpool. I nevnte vær ble det nokså kjølig, og det hjalp ikke at reisefølget hadde pådratt seg en bihulebetennelse. Vi rakk innom supporterbutikken i Liverpool One for innkjøp av ny bortedrakt, og litt andre effekter som blir med tilbake til gamlelandet i tillegg til en liten matbit. Etter innsjekk haster vi ut igjen. Destination Anfield.

Trafikken opp er ganske heavy og vi ankommer ikke før 45 minutter før kampstart. Vi bestemmer oss for å kjøpe hvert sitt skjerf, og rusler inn på stadion. Ute i gangen blir det tid til en liten styrkedrikk før vi finner plassene på tribunen. Her blir vi raskt oppmerksom på at vi ikke er de eneste Skandianaviere på tur. Det er fint lite engelsk å høre rundt oss, men til gjengjeld sitter det to svenske pappagutter bak oss som konstant klager på våre spillere. Noe irriterende, men vi nyter kampen likevel. Resultatet kjenner vel de fleste, og det er jo selvfølgelig litt kjedelig.

Ut av stadion finner vi raskt (!!) en taxi ned til byen. Deretter er det en kjapp tur innom hotellet for å få varmen i kroppen igjen. Turen bærer videre til Alma de Cuba for mat og drikke. Det er sikkert mange av dere som har besøkt restauranten, men for de av dere som ikke har det vil jeg på det varmeste anbefale det. Det kan dog være smart å booke bord før man drar (Alma de Cuba).

Vi våkner mandag og Liverpool viser seg fra en noe bedre side rent værmessig. Vi vandrer i byen før vi vender nesen mot London. Her er det jo rene sydlansk stemning hva vær angår. Min kjære kaster til og med sin nyinnkjøpte boblejakke fra Liverpool og dagen tilbringes i stor grad med å tråle Oxford Street. Ikke helt min favorittaktivetet, men you get some and give some. Middag inntas i London og vi finner etterhvert hotellrommet (som de mente var “a large room” når vi sjekket inn). Hotellrommet kunne jeg ha skrevet et helt brev om, men det skal dere få slippe lese om. Jeg kan bare nevne at badet var halvparten av størrelsen du får i en lugar under dekk på danskebåten. Resten av rommet sto i stil med badet.

Vi våkner tidlig 17. mai og setter kursen mot Gatwick for retur.

Det er et par uker siden, men her kommer det et fantastisk reisebrev fra Praha fra min gamle lagkamerat i Hasle-Løren Jens-Fredrik Bergli Nygaard. Gutta har en tradisjon på å bruke vinterferien til fotballtur, og her kommer en herlig skildring fra Praha!

Vinterferie betyr selvfølgelig fotballtur, spesielt når Liverpool FC samtidig har bortekamp i Europa-ligaen. At motstander denne gang var Sparta fra det svært interessante reisemålet Praha i Tsjekkia gjorde det enkelt å samle crewet fra den svært suksessfulle Amsterdam-turen i fjor høst.

De som reiste var dermed:
Kaj ”The Jack” Eigeland
Tidligere Høkenkeeper/trener Jens ”Jay” Nygaard
Benjamin ”Big Ben” Lassesen fra Karmøy
Andreas ”Andy” Fagerli fra Hurum

Samtlige 4 er selvfølgelig dedikerte Liverpool-supportere og også glade i kortspill, terningspill, god mat & drikke samt en og annen allsang og røverhistorie.

Tsjekkia ligger egentlig ganske midt i Europa i overgangen mellom øst og vest. Hovedstaden Praha er faktisk bare 1time45min unna Gardermoen, altså omtrent det samme som Tromsø, og Norwegian fløy oss gladelig dit for 1400 kr tur/retur.

Som vanlig fikk vi morran med oss på reisedagen onsdag og ankom Praha før lunch hvor vi ble hentet av sjåfør og kjørt rett til leiligheten som lå i gamlebyen. Ben hadde igjen gjort en superjobb med bestillingsdelen etter innertieren han scoret i Amsterdam med husbåten. Ettersom februar er skikkelig off-season i Praha fikk vi en luksøriøs leilighet med 3 soverom, 2 bad, stor stue/kjøkken, inkludert henting på flyplassen til 3000kr totalt. Med 4 stk og 4 overnattinger ble altså døgnprisen under 200kr, noe som må sies å være langt ”innaforr”.

God stemning på kjøkkenet..

..og i stua!

Romfordelingen var som vanlig spilt om på forhånd og denne gangen var det Jay som fikk Master Bedroom, TJ flyttet inn i Captains Corner, mens Ben og Andy ”vant” dobbeltrommet.

Andy nyter romfreden…..

Før roommate Ben flytter inn

For øvrig gikk onsdagen med til å handle inn mat & drikke samt gjøre seg kjent i nærområdet. Vi skjønte fort at leilighetens location også denne gangen var helt perfekt med 5-10min gåavstand til både torget og hovedgaten samt alle de severdighetene vi hadde tenkt å få med oss i denne vakre byen som ble grunnlagt på 900-tallet og som oser historie i alle bauger og kanter.

Praha er kjent som “byen med de 100 tårn” og her er 2 av de vakreste!

Torsdag var som vanlig matchday og Sparta Praha-Liverpool i den prestisjefylte Europa-ligaen sto på programmet. Første kamp i 16dels-finalen med retur på Anfield uken etter.

Flagget heises utenfor leiligheten – It’s Matchday again!

Kampstart var først 2100, så vi hadde god tid til oppladning. Ca kl 1400 var vi på plass på den største irske puben nær torget med navn Flanagan’s og heldigvis fikk vi oss et bord før det begynte å ramle inn med Liverpool-supportere. En stor del av dem var en gjeng med Scousere som snart begynte å henge opp flagg og lage go-stemning. Ekstra hyggelig var det med gjenhør av et par gamle favorittsanger om tidligere europacup-helter som Gary McAllister (he’s got no hair, but we don’t care) og Luis Garcia (he drinks Sangria…). Også Oh Campione var det skikkelig trøkk i.

Servitøren ville selvfølgelig være med på bilde sammen med vikingene fra nord:-)

Vi var dog fullt klar over at det kom til å bli svært vanskelig å få billetter til selve kampen. Billettene var forlengst utsolgt (selv om billettprisene var de høyeste i Sparta Praha’s historie) og vi ønsker jo å stå i Liverpool-seksjonen for å oppleve stemningen. Ben var på hugget kvelden før og klarte å skaffe seg en billett til innkjøpspris på rundt 500kr fra en svenske, men for oss 3 andre så det mørkt ut. (Svensken sa forresten dagen etter at han lett kunne solgt billetten 20 ganger til, så det sier litt om interessen). Utallige forespørsler utover ettermiddagen ga ikke noe tellende resultat og Andy & Jay valgte derfor å stå over kampen og bruke kvelden på annen type kvalitetstid. TJ ble med Ben til stadion og som vanlig var det god stemning på T-banen bortover til Generali Arena som er Sparta Prahas nye toppmoderne stadion med kapasitet på rundt 20 000.

Bring on the Spartans!

Sparta Praha er kjent som Tsjekkias største og mest populære klubb og har vunnet 25 seriemesterskap siden den ble grunnlagt i 1893 (et år etter Liverpool). Sparta er en forstavelse som er mye benyttet på idrettsklubber i hele Europa (Sparta Sarpsborg, Spartak Moskva osv), og er en hyllest til den fighting spirit og det mot som de gamle spartanere utviste i diverse krigere mot tallmessig overlegne motstandere (eksempelvis mot perserne i filmen 300).

Rett etter ankomst stadion kom TJ i kontakt med noen slovaker som visstnok hadde fått noen billetter av bestekameraten sin som var Liverpool-midtstopper Martin Skrtel og hadde 1 stk til overs. Prisen var akkurat dobbelt pålydende, altså i underkant av 1000kr og TJ slo til umiddelbart. Billetten var bra den og heldigvis i samme seksjon som Ben var plassert slik at kampen kunne bivånes sammen, noe som alltid er hyggelig.

Lua og skjerfet på snei, men klar for kamp!:-)

Selve kampen var som vanlig relativt elendig. Liverpool var svekket offensivt med skader på Gerrard/Carroll og en Suarez som ikke kan spille E-cup denne sesongen slik at man var fornøyd med 0-0 og kunne gjøre avansementsjobben på hjemmebane i returkampen.

Kapteinen trenger ikke å spille for å bli hyllet!

Det som var litt mer overraskende var at også Sparta virket fornøyde med 0-0 og både deres spillere og supportere feiret resultatet som en seier etter kampslutt.

Noen røykbomber var det mest spennende som skjedde på banen:-)

Stemningen i Liverpool-svingen var dog god hele kampen og betydelig bedre enn i Utrecht-kampen i høst. Det er tydelig at omgivelsene har fått seg et skikkelig løft med gjeninntredenen av King Kenny Dalgliesh som manager.

The Travelling Kop laget god stemning hele kampen.

Den mest populære Liverpool-sangen på stadion de siste årene har vært ”Fields of Anfield Road” og den har fått et ytteligere løft nå ettersom refrenget går slik:

All around the Fields of Anny Road

Where once we watched the King Kenny play

(OH COULD HE PLAY) – synges ekstra høyt

Stevie Heighway on the wing (beste Liverpool-vingen på 70-tallet)

We had Dreams and Songs to sing

Of the Glory on the Fields of Anny Road!

Always loyal in support!

Fredag formiddag var satt av til sightseeing. Egentlig får man sett det man trenger bare med å traske litt i de rette gatene, men en tur over Karlsbrua som krysser elven Moldau som deler Praha i to er naturligvis obligatorisk. Bruen blir stadig nevnt som en av Europas vakreste og er over 500meter lang med over 30 svære statuer og gedigne inngangstårn.

“Mote-ikonet” Jay og TJ på historisk grunn.

Pretty impressive inngangsport til Karlsbrua!

Fredag er selvfølgelig også Casinokveld. Praha har over 20 casinoer hvorav 6-7 i hovedgaten så det er mye å velge i. Vi bestemte oss for å prøve Casino Ambassador som har et godt rykte i spillemiljøet og kunne tilby turneringer hver dag. På med dressene og av gårde bar det med friskt mot.

Form is temporary, Class is permanent:-)

Det viste seg fort at februar også Casino-messig var ganske off-season, men man klarte å samle 10 stk til en turnering denne kvelden. Vi 4 og for øvrig spillere fra Frankrike, Polen og lokale tsjekkere. Buy-in var behagelige 300kr, så sånn sett var det ikke noe stress og god stemning rundt bordet.

Jay var en ”loose gun” og røk ut på 9ende plass, Andy klarte å tighte seg til og endte på 7.plass, Ben kom aldri skikkelig i gang og endte på 5te plass. TJ fikk en god start og ledet lenge, men klarte ikke helt å holde momentumet gående og gikk akkurat glipp av de 2 pengepremiene med sin tredje plass – men ble i hvert fall beste norsken og var fornøyd med det. God trening fikk samtlige 4 og Ben rakk også å vinne tilbake sin Buy-in på litt Cash-games. For øvrig kunne Casino Ambassador by på Rulett, BlackJack, gratis fingermat og svært hyggelig betjening, så det kan anbefales på det varmeste for dem som har slike interesser. Kvelden ble avsluttet med pub-til-pub runde og irsk livemusikk.

Ettersom vi egentlig hadde fått gjort alt vi skulle allerede ble lørdagen en bonusdag. Sen pizzafrokost og mye in-house gambling (hvor Andy vant det interne Praha-mesterskapet) før det var på tide med den obligatoriske bankettmiddagen. Som vanlige ønsket vi biff på menyen og dermed falt valget på en japansk Kobe-restaurant. De skuffet naturligvis ikke og leverte en svær mixed grill tallerken med masse forskjellige kjøttvarianter og delikat tilbehør. Selve høydepunktet var kanskje dog desserten med utsøkt Irish Coffee og tidenes beste sjokoladekake til dessert. Mmmmmm

Er det bankett, så er det bankett!

En annen ting vi hadde gjemt til slutt og som naturligvis hører med på en Praha-tur er et besøk i en av de gamle ølhallene. Vi valgte oss en av de største og mest kjente som heter U Fleko. De startet opp i 1499 og har holdt det gående siden den gang med samme konseptet. Drikkemenyen består av deres selvbryggede mørke øl i store glass og den lokale nellik-likøren i små glass. Serveringen skjer fortløpende når glassene nærmer seg å bli tomme og det forventes at man drikker kontinuerlig så lenge man sitter ved bordet. Trekkspill og allsang er en del av pakken.

U Fleko har levert varene siden 1499 og klarte det også denne kvelden:-)

Etter banketten og ølhallen måtte selvfølgelig kidsa ut å danse litt til slutt og takket være god research kvelden før var det lett å finne frem til byens hotteste diskotek med full fart i 5 etasjer.

Shake dat Azz, Baby:-)

Søndag var det som vanlig bare å få i seg en kjapp omelett-frokost før avreise hjemlandet igjen.

Ikke vanskelig å rekke flyet hjem med hjelp fra denne klokka:-)

Alt gikk på skinner logistikkmessig og det var en fornøyd gjeng som ankom Gardermoen ut på ettermiddagen.

De 4 store verdensvalutaene, Euro, Dollar, Pund og Norske OljeKroner!:-)

Vi trodde det skulle bli vanskelig å overgå Amsterdam-turen, men jeg synes sannelig vi klarte det i Praha – TAKK FOR TUREN!

ANDY

BEN

JAY

THE JACK

HEIA HØKEN & PRAHA!

Da har vi fått nok et reisebrev! Denne gangen er det vårt første familiereisebrev, fra min (Stig Magnus) mammas venninne Anitra Fossum, som har tatt med sønnen på 10 år, som endelig fikk sin tur til Anfield, selv om det måtte to forsøk til etter utsatt kamp i desember! Anitra har også sagt at man gjerne kan kontakte henne om man lurer på tips hvis man skal over med familie/barn, så bare ta kontakt på stigmagnus@liverpoolblogg.no, så skal jeg videreformidle. Så til reisebrevet, take it away, Anitra!

Sist høst sa 10-åringen at han hadde lyst til å ha alenetid med mamma. Vi hadde flere ganger snakket om at det hadde vært moro å dra på Liverpool-kamp sammen. Og hvorfor utsette det når et så rørende ønske blir fremsatt? Og mor i tillegg er reiseglad. Jeg googlet litt og postet et spørsmål på Facebook for å få råd om hvilket selskap jeg burde velg blant dem som solgte turer. Raskt kom jeg i kontakt med Stig Magnus og Liverpoolblogg og ble anbefalt å bruke Liverpoolreiser. Turen ble bestilt, og jeg vet nesten ikke hva Stein og jeg gledet oss mest til: kampen eller den fantastiske leiligheten som ventet oss. Kampen var satt opp lørdag 18. desember, så for å ta høyde for utsettelser, bestilte vi tre overnattinger.

TUR 1 – DAG OG NATT 1

Allerede ved flyavgang sent om kvelden på Torp begynte ting å gå galt. Når vintervær her hjemme er utfordrende, er det lammende andre steder. Flyet kom derfor sent inn til Torp og det ble langdryg venting med Yatzy før vi omsider kunne ta av. Vi lettet rundt midnatt og var glade for endelig å være underveis. Overraskelsen var derfor stor da kapteinen snakket til oss rett før vi skulle lande: ”Sorry to say – flyplassen i Liverpool er stengt på grunn av snøen. Vi er blitt omdirigert til Manchester”. Den natten lærte jeg mye om hva som skjer under omdirigeringer – og spesielt omdirigeringer av Ryanair. En hel time ble vi sittende inne i flyet i påvente av flyplasspersonell. Klokka ble 01:30. Bagasjen så ut til aldri å komme. Klokka ble 02. Underveis i dette hadde jeg en utslitt sønn som sovnet på tvers i flysetet, på langs i shuttlebussen og på stolene ved bagasjebåndet. Det var fullstendig kaos på flyplassen. Ryaniar fikset én buss. Den ble full på noen sekunder. Vi var ikke om bord. Etter mye om og men og trygling om å få dele drosje med noen som sto helt foran i den lange køen, fikk vi plass i en bil. Da var klokken 02:30 og guttungen helt i svime. Det eneste som holdt ham oppe, var forventningen til kampen dagen etter. Drosjeturen var et sant mareritt – to timer med sommerdekk på såpeglatte veier til den nette sum av 1000 kr. Da var det godt å bli tatt i mot av en omsorgsfull kar i resepsjonen på Casartelli. Klokka var blitt 04:30.

Leiligheten var helt fantastisk. Det var jo midt på natten, men vi tok oss tid til å gjøre oss kjent. Stein var helt over seg av leiligheten og har et uvisst antall bilder på kameraet sitt. Klokka 05 var den strevsomme reisen slutt og vi sovnet med forventning til opplevelsen på kampdag dagen etter.

TUR 1 – DAG 2 og 3

Neste formiddag var det ut å handle mat og bestille drosje til Anfield i resepsjonen. ”Haven’t you heard…?” Vi hadde sett på MTV og ikke nyheter og ikke fått det med oss: Kampen var utsatt. Ord kan knapt beskrive hvordan det sved i morshjertet å se skuffelsen hos guttungen. Han trodde ikke det var mulig. Også all den tiden som plutselig ikke var til noe. Tre hele dager. Nå var gode råd dyre for å holde motet sånn noenlunde oppe. En klok venninne hjemme i Norge ba meg ta frem kortet og la ham velge på øverste hylle i hvilken som helst butikk for å døyve skuffelsen.

Både vi og andre reisende på hotellet, var litt i villrede frem til vi fikk kontakt med Liverpoolreiser. De sjekket mulighetene for å dra til en annen kamp. Men også den ble avlyst. Oppi alt dette så vi tv-bilder av ”kaoset”. De viste folk som kostet 3 cm med snø vekk fra fortauer. Litt absurd og svært vanskelig å gi en troverdig forklaring til Stein på hvorfor ikke en kamp kunne gjennomføres. Men vi gjorde det beste ut av situasjonen. Og det neste døgnet viste meg at også unge menn glemmer virkeligheten under shopping. Stein hadde tømt sparegrisen og var klar for alt i Liverpool-butikken. Og det var jammen meg kortet mitt også! ”Ja, den kan vi kjøpe. Klart vi kan kjøpe den andre også”.

Fra Lasse i Liverpoolreiser hadde vi fått anbefalt flere spisesteder, blant annet den argentinske restauranten Meet. Stein er glad i skikkelige biffer, så det ble to kraftige middager der. Café Sports var også spennende for ham. Noe tid fikk vi brukt på Yellow Duckmarine, Beatles Story og the Wheel of Liverpool. Søndagen var vi på omvisning på Anfield. Det var en stor opplevelse for Stein å sitte på Torres sin plass i garderoben. ”Tenk at han skal ha på seg den drakta jeg har tatt på!” Morsomt også å se bortelagets langt enklere garderobe. Da vi var vel inne på stadion, og guiden fortalte om stemningen under kamper, tenkte jeg: ”Dette må vi bare oppleve sammen. Vi gir oss ikke nå!”

TUR 2 – DAG 1

Ny dato for kampen ble 26. januar. Ingen selvfølge at det ordner seg med fri fra jobben midt i uka, men det hjelper å ha en sjef som selv er far til sportsinteresserte sønner. Vi hadde faktisk i høst en skikkelig nedtur i Roma også der vi etter mye strev for å komme på kamp, ble nektet ved billettluken fordi vi ikke hadde med pass! Jeg delte denne historien med Lasse i Liverpoolreiser og min bekymring for at vi nok en gang skulle oppleve utsettelse eller avlysning i Liverpool. Lasse slo til og ordnet flotte VIP-billetter til oss og sendte meg beroligende ord og forsikringer om at denne gangen ville alt gå bra. Dagene før avreise gikk det mange bekymret-mamma-mailer mellom Norge og Casartelli der vi skulle plukke opp billettene. Folka på Casartelli var enestående. ”I’ll putt hem in the safe for you. I’ll be here when you come to pick them up tomorrow night”. Så vi reiste over igjen. Vi tok ingen sjanser og overnattet to netter – denne gangen på Holiday Inn Express i Albert Dock. Og jeg må tilstå at jeg ikke slappet av før jeg holdt billettene i den ene hånda og et glass vin i den andre kvelden før kampen. ”Nå mamma, nå tviler vel ikke du en gang lenger?!”.

Så da feiret vi på Meet! Og det er litt av et hyggelig sted som jeg anbefaler på det varmeste. God mat og veldig fin stemning. De kjente de oss igjen fra desember. Og kanskje forsto de at vi feiret, for restauranten spanderte drikkevarene våre. Tenk å ha en så blid, ung herremann til bords!

Og det må jeg si etter å ha vært i Liverpool, at vi ble tatt utrolig godt vare på av folk vi møtte. De var åpne og interesserte, spurte Stein om det var hans første reise, stoppet oss på gaten for å høre om vi trengte hjelp, var blide og hyggelige.

TUR 2 – DAG 2

Kampdagen reiste vi opp til Anfield et par timer før kamp etter råd fra Stig Magnus og Lasse. Var det opp stil Stein, hadde vi dratt flere timer i forveien! Han var så yr og utålmodig. Så den dagen ble timene i byen før avreise lange. Ved VIP-inngangen ble vi tatt i mot av staselig menn i mørke dresser. Bare det er en spesiell opplevelse for en 10-åring. Så fikk vi oss litt å spise og drikke i loungen og kikket litt på folk før vi fant plassene våre på tribunen. Dette er jo en ukjent verden for meg. Heldigvis hadde vi fått tips om å gå inn tidlig nok til å se stadion fylles opp og spillerne varme opp. Og jeg skal hilse og si at praten gikk jevnt hos Stein. Tenk å se heltene live… Det var så jeg skulle ønske jeg var 10 år selv. Jeg var jo der først og fremst som mamma, men syntes selv det var helt fantastisk å høre 40 000 mannsstemmer stemme i You’ll never walk alone. Så det gikk noen glade meldinger over Nordsjøen til venner, familie og hjelperne våre, Lasse og Stig. Vi fikk oppleve 1-0 til Liverpool, riktignok var det selvmål, men det ble seier. Og det var jo ekstra moro for oss. På vei fra stadion spurte jeg Stein: ”Hvor lenge tror du vi kommer til å huske denne opplevelsen?”. ”Hele livet, mamma”. Og det tror jeg også!

Da har vi fått nok et reisebrev, denne gangen fra Geir Vatne Røsland, og han har skrevet noe jeg ikke vil kalle noe mindre enn et legendarisk reisebrev, der gutta har fått skviset inn 3 kamper på et par dager, togturer, latterlig korte taxiturer, osv osv. Jeg trenger ikke å fjase mer her jeg, Geir; take it away!

Espen og Geir på pilgrimsreise i England

Det hele starter en uke før kampstart på Moleniux. Jeg og Espen, som er Wolves fan, holder en facebook samtale.

- Ser ut som eg når Wolverhampton – Liverpool kampen. E du klar for å se Liverpool bli ydmyket på Moleniux?

- Konge! Eg e klar, riktignok ikkje for å se Liverpool tape, men… Bestiller billetter med en gang.

- Ehhh… mente egentlig å se ann på tv..

- Ohh… dødboksen ja… jaja, det kan bli bra det og. Trodde du mente at vi skulle reise over.

- Faen, no fikk eg lyst å reise på kamp… hang on to sec, skal høre med fruen om eg får reise

- Konge! Eg e klar til å trykke på ”bekreft knappen”!

Etter intens mekling, viser det seg at at fruen har gitt amnesti, og jeg er kjapp med å trykke på bekreft knappen. 2 glade naust er klar for å fotballtur til Kjempers Fødeland. Flybilletter til London er bestilt, kontakt med wolves-travel er etablert. Resten blir besluttet at vi tar på sparket, da Espen jobber 12-timers skift i Helvete (Hell), og selv er jeg også relativt opptatt på jobben.

Kamp-billettene er i boks ca 12 timer før avreise, og et raskt søk på google tilsier at vi skal ta toget fra Euston. Med passet trygt plassert i baklommen settes vekkerklokken på ca jævlig tidlig (aka 05:00). Flyturen går med til en power-nap, kun avbrutt av en milllion meldinger fra piloten om hvor høyt vi flyr, hva som er på venstre side av flyet, hva som er på høyre og fly-servitøser som på død og liv MÅ kjøre vognen med snacks inn i kneet HVER gang de kjører forbi. Vel fremme i London gjør vi en sjefsbeslutning om å innta tradisjonell engelsk frokost før vi gjør unna litt London-kultur. Buckingham Palace er tilfeldigvis på traseen mellom returanten og hotellet, og blir et naturlig kultur-valg. Buckingham Palace kan by på engelskmenn på hest med rart kostyme og en shitload med italienere med kamera. Vi går videre forbi en fontene med maple leafes og får tilslutt øye på et vannhull. Årets første englands-pils skulle konsumeres. Det ble visst 1-2 og 3 før vi tilslutt blir kastet ut da visstnok finere folk har reservert bordet. Servitøren sier hun kunne flytte oss til et annet bord, men vi takker høflig nei, og beslutter  å gå til hotellet for innsjekk og ny, uavbrutt, power nap.

Etter endt nap er det på ny ut i londons gater. Vi smetter innom ladbrokes for å donnere noen pund. Begge er optimister, og han setter 2-1 til ulvene (til latter og hoderisting fra de to relativt triste sjelene bak skranken), jeg setter 3-1 til L’pool og begrunner det med The Return of the King. Videre går ferden innom en pub før Espen kommer på at han har lovet å kjøpe noe kles-greier til fruen. Motvillig river vi oss løs fra pint’en og går på butikkjakt. Selvsagt var det ikke en hvilkensomhelst sjappe vi skulle i. Husker ikke hva butikken heter, men vi klarte iallefall å navigere oss frem ved hjelp av lokal hjelp. I inngangsdøren blir vi møtt av 2 menn med lite klær, noe som gjør meg meeeeeget skeptisk iom at det er minusgrader ute. Men dette var butikken vi skulle i, så vi manner oss opp og går inn. Her blir vi møtt av en intens parfymeduft, og jeg kjenner en snikende følelse av gardin-koma. Espen, som utolig nok har vært å handlet hos denne butikkjeden før, kan fortelle at det er et image, og at de sprayer alle klærene sine med denne parfymen. Oppsiden er selvsagt at de vissnok kun ansetter modeller her, og jentene her er meget lett for øyet. I en tilstand et sted mellom panikk og gardin-koma, klarer vi (ved hjelp av en meget detaljert huskelapp) å få tak i det han skal ha. Vel ute, føles selv luften i London frisk. Vi er skjønt enige om at vi nå virkelig har fortjent en øl, og begynner sporenstraks å se etter en pub. Det går ikke lenge før vi finner en pub, men den er så full av mennesker at selv ”lommemannen” ville funnet ubehag av å oppholde seg der. Jakten fortsetter, kun for å bli skuffet igjen og igjen. Det viser seg selvsagt at hele London er ute å har lønningspils, og vi blir anbefalt å komme igjen litt utpå kvelden. Siden det er grisekaldt ute, og ballene har krøpet opp fra pungen for å søke ly, kapitulerer vi tilbake til hotellet. Ingen av oss er spesielt glade i store, kompakte folkemasser, så vi tenker at hotellbaren er en god idè. Selvsagt viser det seg at hotellet vi bor på er vertskap for et større Geneva-Convention møte, og det kryr av pingviner i lobbyen. Vi klarer, som ved et mirakel, å finne et bord i et hjørne, og får tyllet i oss et par pils. Resten av kvelden er ”blury”, men vi gir oss relativt tidlig, da vi vil være opplagt til Fotballkampen.

Dag 2: Wolverhampton og Birmingham

Vi kommer oss opp relativt tidlig på lørdagen, i en bemerkelsesverdig god form. Vi priser oss lykkelig for at fristelsen for Soho ble neglisjert kvelden før, og vender nesen mot Euston. Togturen går med til å finne ut hvor stadion i Wolverhampton ligger i forhold til togstasjonen og hvilke norske spillere som har spilt i Wolves. Håvard Flo kommer fort, og vi er begge relativt sikre på at Iversen besøkte klubblegen i ca en sesong. Vi lager et ”side-bet” på hva gavene som vi skal få sammen med billettene vi har kjøpt er. Jeg går for det nøytrale skjerfet med både wolves og liverpool på, mens han går får pin eller refleks. Han får 2 til 1 av meg på at det er en refleks med bildet av Steve Bull på.

Ingen av oss har vært i Wolverhampton før, og vi forventer egentlig en stusselig bydel med mye uteliggere. Latteren tar oss begge når vi triller inn på stasjonen og blir møtt av tønner med bål og fraflyttede boligblokker med knuste vinduer. Men skinnet bedrar, og når vi kommer ut av togstasjonen viser det seg at Wolverhampton er en ganske fin by. Vi spør noen lokale om veien, og tusler mot stadion. Siden vi sjekket ut av hotellet i London har vi med oss bagasje, så vi går innom et hotell for å spørre om vi kan sette fra oss bagasjen der. Det kunne vi selvsagt ikke, siden det nærmest var sikkert at vi var terrorister og hadde bomber i bag’ene. Vi prøver å bortforklare med at vi er nordmenn, men etter å ha huset Mullah Krekar i 20 år, så er det nytteløst. Vi hiver bag’ene på ryggen, og vandrer mot stadion igjen, og er enige om at det ordner seg. Stadion åpenbarer seg og, og jeg ser kameratene min gli inn i en lett religøs tilstand. Jeg hyller det med et kontrolet ”ett-hånds hyll”. Vi finner resepsjonen etter en runde rundt stadion. Det viser seg at resepsjonen på Moleniux også inneholder pokalhyllen. Jeg ler inni meg når jeg ser den relativt patetiske samlingen med pokaler, men tar likevel et bilde av gliset til Espen forran hyllen. Når vi henter billettene forklarer vi til den trivelige resepsjonisten om bag-situasjonen vår. Hun setter umiddelbart i gang med å løse problemet vårt, og innen et minutt har markedsjefen på molineux hentet bagene våre, og gitt oss et visitkort med beskjeden at vi bare skulle ringe henne når kampen var ferdig. Vi er begge enige om at slik service ville man aldri fått på Emirates og dens like.

Endelig skal spenningen utløses, vi har fått billettene, og sammen med dem, en lapp som gir oss rett på en gave i supportbutikken. Spente som beina til A. Cole før møte med Razor Ruddock setter vi kursen mot supporterbutikken. Her får vi utlevert en diskrè lukket pose som ikke umiddelbart avslører hva som er oppi. Vi tusler ut og er begge meget skuffet når vi åpner og finner en Wolves-vimpel. Den er riktignok signert, og Espen mener bestemt han ser Steve Bull sin autograf og mener han har rett på 2-1 side-beten. For å være sikker, spør vi en gammel dame i wolves drakt (hun hadde faktisk 0 tenner – engelskmenn er fantastiske). Hun kan hverken bekrefte eller avkrefte om det er Steve Bull, så vi legger side-bet’en død. Vi finner inngangen vår og setter kursen for nærmeste øl-bod. Ingen øl er så god som den du får inne på en engelsk stadion, og denne var heller intet unntak. Vi oppdager at ene veggen ved siden av øl-boden er dekket med murstein med signeringer på. Espen leiter frem en murstein signert ”Wolves Scandinavian Supporter Club” og får et nydelig bilde av denne. Vi kommer i prat med to oldtimere som kan fortelle at ”alle” kan kjøpe en murstein for ca 100 pund. Espen finner fort ut at han ønsker seg en stein til 30-årsdagen, og vi diskuterer et par forslag til hva som skal stå på denne.

Det nærmer seg avspark, og vi entrer arenaen for å se på oppvarming og peke gjenkjennende på spillerne. Espen glir igjen inn i en religiøs tilstand, som på ny blir behørig hyllet av undertegnede. De obligatoriske bildene blir tatt. Jeg oppdager at ene linjedommeren er en liten jente og prøver leite i husken om småpiker tidligere har dømt i Premier League før. Jeg kommer frem til at dette er første gang, og at vi er vitne til en historisk begivenhet.

Avspark blir tatt, og jeg ser med en gang at Torres har noe på gang. De første 20 minuttene går med på å diskutere om linjedommeren er fin. Vi sitter på motsatt side av streken hennes (krittstreken), og det er uhyre vannskelig å se, selvom Espen har 12x optisk zoom. Vi konkluderer med at hun er britisk og mest sannsyling ”fin langt ifra, men langt ifra fin”. Kampen bølger litt frem og tilbake, der Liverpool stort sett er best, og har ballen klart mest, mens Wolves kjemper som noen lø… ulver. Plutselig sender Poulsen en passning fremover på banen, og Meireles er aleine igjennom. Vår venninde med flagget velger å ikke vinke, selvom det ser ut som en kjempeoffside og ¾ av stadion roooper på offside. Raul er iskald og sender ballen til Torres som enkelt putter ballen i gållen. Jeg må holde meg igjen i stolen for ikke å hoppe opp juble (ja, vi sitter på hjemmetribunen), men klarer ikke skjule et stort dollarglis. Rundt meg ropes det u-diskrè ukjemsord om linjedommeren, mens jeg konkluderer med at hun må ha gjort rett. Resten av omgangen skjer det lite.

Vi sjekker ladbrokes-kuppongen våre, og konstaterer at vi begge fortsatt har sjansen til å vinne. Den obligatoriske pause-ølen blir konsumert og vi diskuterer lett første omgangens begivenheter. Eneste vi er enige om, er at Alex ”bedwetter” Ferguson har hatt rett en gang i sitt liv, og det var når han kom med uttalelsen at Kuyt sitt andre touch alltid er en takling. Selv Ruddock hadde bedre teknikk en Dirkemann. 2. omgang starter med at Kuyt blir spilt igjennom og får en for lang touch og prøver å takle ballen igjennom Hannesey. Det klarer han ikke. Ut av intet kommer det en lang ball fra Agger som blir stusset ut i det som ser ut som ufarlig område. Der står derimot Raul og måker til på volley. Hele, _HELE_, stadion er knusk stille i det som virker som 10 sekunder, fra ballen forlater Rauls høyrefot, til den ligger klistret i hjørnet. Årets mål er et faktum, og vi har bevitnet det. Liverpool-fansen på motstatt side tar hèlt av og jeg jubler så høyt jeg kan uten å lage en lyd. Espen er såpass stor at han hyller det fantastiske målet, mens jeg er såpass stor at jeg hyller at Hennesey blir stående dønn i ro når han innser at han er sjanseløs. Gåsehuden er på plass. The Kenny Effect er på plass. Alle røde hjerter gleder seg.

Resten av omgangen er egentlig ganske kjedelig, hvor wolves-supporterne er mest opptatt av å fortelle Pepe Reina at han er en ”Runker” (uvisst av hvilken grunn), og Liverpool-supporterne hyller Daglish med diverse hymner. På slutten av kampen kommenterer jeg til Espen at ”endelig sitter pass and move” spillet som vi er så glade i. Det hele kuliminerer i en gjennombruddspasning til Kuyt, hvor han får en for lang touch og må takle på neste touchet, og som ved et mirakel havner ballen hos Torres som takker for det med å banke den i nettaket. 3-0! Jeg tar en sjekk i baklommen og ser på oddskuppongen og finner ut at jeg er Wolves supporter de siste 3 minuttene. Wolves klarer derimot ikke å utnytte dette og det ebber ut i 3-0. Min 100% statestikk når jeg ser Liverpool live opprettholdes. EPISK.

Etter kampen finner vi bag’ene hos markedssjefen, og takke så meget for hjelpen, og begynner vandringen inn mot sentrum. Plutselig kommer det en rozzers-bil trillende baklengs mot oss. Heldigvis svinger den til siden og inn i en mur før den når oss. Se bilde. Visstnok hadde snuten glemt håndbrekken, og det eneste som reddet oss (og pølseboden bak oss) var en local hero som hoppet inn og svingte den inn i muren. Jeg konkluderer igjen med at det må være The Kenny Effect. Vi fortsetter inn mot sentrum på jakt etter en resturant som vi har fått matkuponger på (var inkludert med kampbilletten). Vi finner resturanten, som selvsagt er smikkfull. Vi velger å drite i matkupongene og heller gå til togstasjonen for å ta toget til Birmingham. Seinkamp i Premier League er Villa mot ManCity og vi akter å befinne oss ringside. Ikke vet vi om vi har tid, ikke vet vi hvor stadion ligger, men vi vet at vi skal være der. På ferden mot togstasjonen går vi forbi hotellet som var redd for bag’ene våre, og velger og gå inn og bruke deres toaletter…. fortjent!

Det skjer ingenting på toget før Espen plutselig sier ”Another brick in the wall”. Selvsagt skal det stå det på mursteinen hans på Molineux.

Toget tar oss til et kjøpesenter i Birmingham. Heldigvis ikke langt fra hotellet (vi tenkte at å oppsøke hotellet først var en god idè, da vi ikke tok sjangsen på at Villa park var likebehjelpelig med bagasjen vår). På hotellet kan de fortelle at det nok er umulig å få billetter hvis Villa spiller mot City, men vi lar ikke det knekke oss. Bagasjen blir plassert på rommet, og taxi’en står klar utenfor. Sett kurs mot Villa Park! Taxisjåføren kan betrygge oss med at det skal gå greit å få billetter, og at resepsjonisten på hotellet nok trodde City var Birmingham City. Plutselig dukker Villa Park opp forran oss. En relativt stor stadion sammenlignet med Molle. Vi går til den største og styggeste mannen som står å selger kampprogram i håp om at han vet hvor vi kan få billetter. Litt snurt svarer han at han ikke vet det, men at billettluken er rett bak oss. Vi finner en ledig billettluke og billettene er plutselig i boks. 10 minutter før kampstart. Timingen er god, nesten like god som øllet som de serverer på Villa Park.

Plassene våre er rett forran Villa-kjernen ca 20 centimeter fra dødlinjnen. Stemningen er helt fantastisk, kan nesten sammenliknes med Anfield stemningen. Det tar HELT av når Darren Bent velger å pinne i debuten sin. Resten av kampen bruker Villa-fansen på å fortelle Barry at han er en kødd, at Tevez er bitt av en hai og at Birmingham er deres by. City-fansen kan fortelle at dette er en drittby, og at de vil hjem.  Banens beste var forøvrig Kolarov. Hvor var vi når City hentet han? Klasse-venstreback. Etter kampen skal hjemmeseieren feires på nærmeste pub, og vi tar apostlenes hester fatt. Espen benytter anledningen til å pisse på Villa Park (noe man selsvsagt skal få kred for). For dere som ikke har vært i Aston; det finnes faen ikke puber der. Etter å ha gått leeeenge, og passert MINST 4 moskeer (?) gir vi opp. Vi hopper på første og beste buss i håp om at den skal kjøre forbi en pub. Det gjør den, og vi hopper av. Scruffy Murphy it is. Vi bestemmer oss for at i kveld skal pub til pub skoen på, og vi skal prøve å få med oss flest mulige puber (1 pint på hver pub regel). 2. puben vi kommer inn på kjører ”Fairytale” med han med felen over musikkanlegget, og vi er egentlig i ferd med å snu. Men vi skal være tro til planen, så vi bestemmer oss for å tvinge ned en pils. Heldigvis har de en syk musikksmak i england, og neste låt er My Girl med Nirvana. Etter endt øl, går vi på leit etter ny pub. Vi finner ingen umiddelbart, dermed endrer planen seg til å ta taxi inn til birmingham by, og fortsette pubvandringen der. Vi prayer en taxi;

- Take us to Birmingham City

- Eeehhh… you’re already in Birmingham city

- Ohh fuck, we thought we were in Aston. Well take us to the closest pub

Han kjører i ca 20 sekunder, før han stopper utenfor det kipeste bygget jeg har sett siden eg sist var i Oslo.

- Ehh.. Take us to the next

Han kjører nye 10 meter og snur seg med et blikk som kun kan tolkes som “get the fuck out of my car”. Vi velger å tipse rikelig og flyr inn på puben. Den snille taxi-sjåføren har stoppet utenfor togstasjon-puben, der alle byens kremtopper befinner seg… Puben har en deilig lukt av pissoar-såpe og klientellet er ikke en dag under 70. Vi velger selvsagt å ta en pils her også.

Resten av kveld går med på mer eller mindre vellykkede pubbesøk, kun avbrutt av at vi rotet oss inn på en studentfest. Birmingham er, selvom det er et høl, en helt greit plass å gå ut i.

Dag 3: Låndån beibi!

Dag 3 starter med frokost på hotellet. Formen er ca rett under middels. Planen for dagen er å komme seg til London og videre på Loftus Road. Eneste sønsdagskampen i london er QPR vs Coventry. Ikkje akkurat en høydare, men vi har øvd på Petter Vaaaaagan Moen i ca 5 år på Brann Stadion, og det akter vi å vise til QPR-fansen.

Togturen blir benyttet til å pleie fyllasjuken. Ingen oss har begrep om hvor lang tid toget tar ned, men vi antar at vi skal nå QPR kampen som begynner 13:15. Det viser seg fort at toget ikke ankommer Euston før 13:10. ”Euston we have a problem”. Formen tilsier at vi ikke lar oss stresse, så med baggene på ryggen begynner jakten på taxi. Vi aner ikke hvor langt det er til Loftus, men har slått oss til ro med at vi ikke rekker førsteomgangen. Vi finner en taxisjåfør med Arsenal-vimpel i speilet (usj), og han forstår alvoret i situasjonen. I en fart som kun kan beskrives som ganske sakte (taxiene i London har en forsvinnende liten motor), kjører han slalom gjennom byen, stort sett utelukkende på rødt lys. Vi når Loftus Road bare 10 minutter etter kampstart. Loftus Road er utvilsomt den styggeste stadion jeg har sett. Overgår selv Krohnsminde i Bergen. Vi finner et billettkontor for å få billetter og tips på hva vi kan gjøre med bag’ene. Han henviser oss til resepsjonen. I resepsjonen blir vi hjulpet av en mann som kun kan beskrives som KEVIN GALLEN. Han gir oss en rask ”tour” rundt ca 1/10-del av stadion. Vi får parkert bagasjen etter at den er gjennomsøkt for atomvåpen, og det bærer inn på stadion. Loftus Road er en betydelig finere stadion innvending enn utvending, og vi sitter nok en gang mitt blandt hjemmefansen (tror igrunnen det bare var hjemmefans på denne kampen…) Vi kommer inn på 0-0, og det går ca 30 sekunder før Marlon King gjør 1-0 til gjestene. QPR våkner derimot rett før pause og får inn et flott mål etter soloprestasjon av en kis fra Egypt. Petter er ikke på banen. Øllet i pausen er godt. Andre omgang er egentlig ganske kjedelig, frem til Routledge tapper inn vinnermålet like før slutt. Jubelen står i taket, og Wayne Routledge-sanger runger på erverdige Loftus. Vår plan om å synge Petter Vaagan Moen sangen blir brutalt ødelagt av noen andre nordmenn som sang ann før oss. Skuff…

Etter kampen får vi en mikrofon trykt i trynet av en lokal journalist. Hverken jeg eller Espen kan mye om lag i ”wankership”, så vi lirer av oss noe tull. Resten av dagen går egentlig med på å ta seg gjennom det ukompliserte subwaysystemet i london, og videre ut på flyplassen. Turen avsluttes, som den startet, med power-nap på flyet, kun avbrutt 1 million ganger av kapteinen som skal fortelle hva som er under flyet, og traller som oppsøker knær.

Alt i alt en knall tur, og jeg anbefaler alle som er over gjennomsnittlig opptatt av engelsk fotball å ta en slik tur.