Med en så fantastisk start på reisebrevet, turte ikke jeg (Stig Magnus) å skrive en innledning først. Årets første PL-kamp betyr såklart årets første reisebrev her på Liverpoolblogg.no, og denne gangen er det Terje Målsnes som står for reisebrevet. Det høres ut som det var litt av en tur, og vi håper på flere reisebrev fra den kanten. Bl a “noe på ryggen” er fantastisk å se. Det er bare å sette seg godt til rette og nyte et fantastisk reisebrev stappa fult av bilder og snacks. Take it away, Terje!

Eg og tre kameratar reiste til Liverpool på fredag ved hjelp av Red Hospitality, som eg forresten fann gjennom Liverpoolblogg, så takk for det!

Eg og to av dei andre starta tidleg på fredag og køyrte frå Vik (i Sogn) til Torp, Sandefjord, der me møtte fjerdemann, som hadde flydd inn frå Bergen.  Herifrå gjekk  turen vidare til London, Stansted.  Her stod Andy (grunnleggjar av Red Hospitality) og venta på oss.

Frå London køyrte me opp til Liverpool, med ein veldig nødvendig pissepause på vegen.  Andy hadde nemleg med ein kjølebag med pils i bilen, berre ein til kvar vel og merka.
Turen til Liverpool tok ikkje lenger enn 3,5 timar, men det kjendes ut som ein evigheit.

Me kom oss fram til slutt og tok ein veldig roleg kveld i huset til Andy (weil he stayed at his mom’s) med eit kjøleskap fult av øl og pes på Playstation.  På trass av ein del øl blei det ein roleg kveld og forholdsvis tidleg i seng.

På laurdagen hadde me reservert bord på Cafe’s Sport England (Carragher sin restaurant)  Der eg berre måtte bestilla ”Penne Carragher” som var sjukt mektig og absolutt kan anbefalast.  Medan me koste oss med god mat og ”a pint”  såg me Man City – Spurs spela uavgjort i opningskampen, noko som passar oss veldig bra :D

Etter mat og kamp tok me ein liten shoppingrunde i området rundt Liverpool One (the City Senter)  Og me fekk kjøpt oss både drakter og skjerf.  Eg skal innrømma at eg har brukt litt tid på å bli vant med den nye drakten, men no syns eg den er heilt nydeleg.

(Her er heile gjengen på Carragher’s, mannen i svart er ein heilt genial tryllekunstnar, WOW)

Men etter shoppinga reiste me tilbake til huset der me spelte litt ps3,  drakk øl og leikte litt:P

Ut over kvelden blei det til at me tok oss ein runde nede i Matthew’s Street og litt andre puber.  Der blei eg for første gang at eg likna på Mark Wahlberg frå ikkje berre ein Scouser men tre.  Og så fekk me nokre nye venner…

Det var ein kjekke kveld, med altfor mykje alkohol.

KAMPDAG!!!!

Endeleg er dagen her;  Me skal sjå Liverpool mot Arsenal på Anfield i sesongens aller første kamp.  Klar til å ta av :D

Før kampen blei det eit par ”pints” på ein av dei mange pubane som ligg vegg i vegg nesten med Anfield, men denne kampen skal nytast til det fulle så her er det viktig å vera klar i hovudet :D

Me såg til vår store skuffelse at Arsenal var det beste laget i 1. omgang, og då Cole blei utvist for første gong i karrieren 2 minutt før pause frykta eg at me måtte gå heim veldig skuffa.  Men som alle veit er det noko heilt spesielt med denne klubben og medan You’ll Never Walk Alone fortsatte å rule over Anfield sa Hodgsen nokon velvalgte ord til gjengen i garderoben.

Ngog gjorde det han er betalt for og knuste ballen i krysse berre eit minutt inn i andreomgang.  ANFIELD var i ekstase!!.  (synd for to av mine reisevenner at dei ikkje hadde greidd å komma seg tilbake til tribuna då det skjedde)  Eit magisk mål :D

SO CLOSE…
Dessverre skulle det ikkje halda heilt inn.  Ein tabbe av Reina (verdens beste målvakt) gav Arsenal utligninga dei leie etter i det 90ENDE MINUTT!!!  Reina var heilt sett ut av den låge sommarsola i Liverpool og tomla ballen i mål etter at ein Arsenal spelar hadde heada i stolpen.  Men Reina var tilgitt før jubelen hadde lagt seg frå Arsenal spelarane for min del.  Han hadde tidlegare i kampen varta opp med redningar ingen andre i verda hadde teke.

Men det hadde vore ein fantastisk kamp med ein fantastisk atmosfære.  Og for meg utmerka spesielt Carragher, Skrtel, Macherano og Gerrard seg.  Det betyr ikkje at resten av laget ikkje gjorde ein god innsats.  Alle var nemleg gode  og då Torres entra bana etter ca. 75 minutt fekk The Kop og resten av Anfield endå meir og synga om.

Eg skal innrømma at viss nokon hadde seg til meg i pausen at det kjem til å bli 1-1 hadde eg sagt ja takk, men når det kjem etter 90 minutt på den måten går ein frå stadion med ein litt sur smak i munnen.  Men ein fantastisk forstilling var det heilt klart.

Etter kampen gjekk me tilbake til huset der det blei ein roleg filmkveld med eit par pils, og godt var det.  Eg hadde ikkje energi igjen til noko meir i vertfall.

Måndag var det opp igjen til Anfield for omvisning (min andre) og litt meir shopping. Litt artig var det og at han som var guiden vår var same mann eg spurte om å ta bilde for meg på kampen i går,  fin liten tilfeldigheit.

Eg fekk dessutan moglegheit til å stilla Steven Gerrard eit spørsmål i det som tidlegare hadde vore ”the boot room” som no er presse rommet.

Resten av omvisninga inkluderte; the directers box, heimegarderoben, This is Anfield skiltet, legend lounge, museumet og sjølvsagt The Kop.

(Klar til å entre bana)

Resten av dagen brukte me på shopping, chillin og eting hjå Carragher.  Pluss ein liten ting eg fekk festa til ryggen..

(på tide)

(Diego hang litt med oss og)

(Carragher’s med Andy og nokon jente som fulgte etter oss)

(er ikkje alltid like godt å vera supportar)

(Justice for the 96)

Da har hun jammen meg vært på tur igjen – vår trofaste reisebrevskribent, Heidi Sparem. Hun tok “bråturen” over igjen, denne gangen ble Blackburn slått 2-1 på Anfield. Da har vi for første gang i bloggens historie to reisebrev fra samme kamp. The floor is yours Heidi:

I reisebrevet fra boltonkampen i januar, skrev jeg at jeg skulle vente med neste fotballtur til jeg hadde fått meg jobb… Slik gikk det ikke helt.. Kanskje ikke så veldig overraskende for de som kjenner meg..

Ideén om en ny Liverpooltur kom på bordet da Steinar fikk tak i en billett til blackburnkampen for et par uker siden. På grunn av diverse omstendigheter ble det vanskelig å få dratt fredag, og på grunn av jobb mandag var hjemreisen nødt til å være på søndagen. Det er jo også om å gjøre å få turen billigst mulig når man ønsker å reise såpass ofte som vi gjør i løpet av sesongen, og da var reiseruten vi fant midt i blinken, ettersom det ikke kostet oss stort mer enn 1000 kroner per person for å komme oss frem og tilbake.

Turen gikk fra Rygge flyplass til London Stansted kl 10.30 lørdag morgen. Med tanke på at ryggeekspressen gikk fra bussterminalen kl 07.40, var vi ikke rent lite imponert og fornøyd med at vi klarte å avslutte kvelden på byen dagen før forholdsvis tidlig. Vi kjørte med Terravision fra flyplassen og inn til London der vi skulle kjøre med Megabus videre til Liverpool. Megabus er en lavpris buss, og man kan få billetter helt ned i £1. Vi var litt sent ute og måtte ut med £10 per person. Megabus kjører fra samme plass som Terravisionbussene stopper ved, og det er flere spisemuligheter rett ved busstasjonen, noe som også taler til megabus sin fordel. Bussturen tok fem og en halv time og etter tretten timer på reise var vi endelig fremme i Liverpool klokken åtte lørdag kveld.

Vi sjekket inn på Sir Thomas Hotel og tok en forfriskende dusj før turen bar videre til La Viña for middag og etterlengtet god drikke. La Viña er et populært spisested med veldig god tapasmat, god atmosfære og hyggelige og dyktige servitører.

Etter middagen dro vi til Hard Days Night Hotel der blant andre Per-Arild, Roger, Einar og Tom var kommet godt i farta. Dit kom også Tilly, min beste venninne i Liverpool, og alt lå til rette for at det skulle bli en bra kveld! Vegard Heggem var også med, og jeg må si at det alltid er godt å høre hvordan spillere har opplevd det å spille for klubben og hvordan mange ser det sånn at selv om man forlater Liverpool, så forlater Liverpool aldri dem. Det er de aspektene ved klubben, supporterne og byen som ligger til grunn for nettopp en slik tankegang som gjorde at jeg falt for Liverpool i utgangspunktet, og som gjør at jeg alltid vil ha Liverpool i mitt hjerte.

Vi hadde en kjempekveld på Hard Days Night, Flanagans og Grapes, noe jeg også merket veldig godt dagen derpå… På et eller annet merkelig vis klarte jeg å komme meg ned til frokosten søndag morgen etter å ha våknet med kun èn tanke i hodet.. ”why?!”.. angret litt på de siste drinkene og shoten jeg selvsagt ikke klarte si nei til rett før man tok turen hjem natten før.. Men frokosten gikk ned.. og frokosten kom opp.. Men heldigvis er det ikke mye den friske Liverpoolluften ikke greier å kurere, og det tok ikke lang tid før formen steg og Heidi hoppet syngende rundt i gatene ved Anfield..

Jeg hadde ikke billett da vi reiste over, men billettene hadde vært lagt ut for general sale, så jeg regnet med det ikke ville være noe problem å få tak i billett kampdagen og allerede da vi tok steget ut av taxien ved The Albert, var de første over oss for å selge oss billetter. Inne på The Albert møtte vi noen venner av meg som stod ved sin faste plass inne ved baren. Det tok to minutter fra jeg spurte om de visste om en ekstra billett, til jeg så Tommy gi meg tommelen opp fra den andre siden av baren. Han hadde da snakket med Tom i Hillsboroughbutikken, som ikke hadde nølt med å gi bort sin billett da han hørte at jeg trengte en. Fantastiske folk hele gjengen, og jeg setter utrolig stor pris på å ha venner som dem J Før vi reiste hadde Steinar tilbudt å ordne meg billett på cenetenary eller main stand, men jeg ønsket å vente og heller forsøke å få en billett på The Kop. Idet vi kom inn på The Albert, før jeg hadde ordnet meg billetten, sa han da tørt at jeg helt sikkert kom til å få en krembillett på 305 eller 306.. typisk Heidi liksom.. Rart han ikke ble overrasket da jeg litt senere viste ham Kopbilletten med plass på rad 73, block 305.

Med en drøy time igjen til kampstart ruslet jeg bort til resten av gutta som befant seg på The Park. Jeg hadde for lengst innsett at væskeinntaket måtte holdes ved like om jeg skulle klare å komme meg gjennom dagen, så nok en strongbow ble kjøpt(dagen derpå er ingen god øldag for meg for å si det slik) og et par sanger ble sunget. Det ble da ingen reprise fra forrige turen da jeg visstnok hadde sunget Garry Macca sangen, og hver gang vi kom til ”oh we love yer baldy head!” hadde jeg stryket på Einars hode..

På The Park blir jeg da tilbudt gratis billett til corporate lounge, som ikke bare inkluderer bra billett på langsiden, men også gratis tre-retters middag og drikke. Setter igjen utrolig stor pris på å ha venner som tilbyr slikt! Nå har det seg sånn at når jeg først hadde 305 billetten i hånden, så ville jeg ikke gi slipp på den, så jeg tok turen mot inngangene til The Kop.

På stadion blir en steak/kidney pie og en halvliter fortært før jeg fant plassen min i tide til å få med meg You’ll never walk alone. De tre siste kampene jeg har vært på (Arsenal, Bolton og nå på Blackburn) har jeg stått på omtrent akkurat den samme plassen. Det som er bra ved å stå så høyt oppe midt på The Kop er at det alltid synges sanger, og taket bærer lyden slik at det alltid er noe stemning. Denne gangen opplevde jeg da for første gang å være på en kamp der det var to andre damer like ved siden av meg som også klarte å synge med på alle sangene, inkludert sanger som ”We’ll fight for no surrender”. Jeg ble

Ettersom flyet vårt fra JLA gikk klokken 18.35 og kampen var ferdig nærmere klokken 17, var jeg for aller første gang nødt til å forlate setet mitt før kampen var ferdig. Da det var igjen to minutter av tilleggstiden gikk jeg nedover mot utgangen, og jeg så det siste av kampen nederst i trappen. Da dommeren blåste i fløyten løp jeg til Albert for å hente tingene våre som de hadde vært så snille og passet på for oss under kampen, og utenfor møtte vi ham som skulle kjøre oss til flyplassen.

Vi bestemte oss for å kjøpe oss billett til fast lane når vi kom oss til sikkerhetskontrollen, og vi gikk så å si rett fra bilen og inn på flyet. Vi rakk så vidt å komme oss innom Boots for en meal deal å ha med på veien, før vi kom oss på flyet.

Dette er første gangen jeg har opplevd å være på norsk jord kun tre timer etter å vært på Anfield og sett kamp. Var en smule surrealistisk å traske rundt i snø og kulde noen få timer etter å ha stått på The Kop og sett Torres banke inn vinnermålet mot Blackburn. Må jo nevnes at Steinar var på do da Torres scoret… 20 timer med reise for å oppleve 22 timer i Liverpool, og han presterer da å gå glipp av vinnermålet.. Var fornøyd med den ja..

Det er uansett lett å konkludere med at det var en fantastisk helg! Å oppleve Liverpool en lørdags kveld med gode venner, samt å stå på The Kop og se Liverpool vinne, er vel verd å reise litt for. Når man da ikke betaler mer enn 1000 kroner for å komme seg frem og tilbake og man også har noen å reise sammen med, så er ikke valget vanskelig å ta for meg i hvertfall!

Det ble avreise tidlig fredag morgen fra Trondheim, via Amsterdam, og vi var i Liverpool klokka 11. Som vanlig var det kaldt i England, men det ble en tur på shopen og noen pubturer, blant annet på Aldos pub og Carras restaurant.

Et nytt bekjentskap ble også stiftet i Stadium Pub som var meget bra, ligger på baksiden av Stanley Park. En omvisning på Anfield fikk vi også tid til, og en klapp på det klassiske skiltet i spillertunnelen var en selvsagt opplevelse.

På lørdag og søndag samlet vi oss også en gjeng på Carras restaurant for å se OL. De innfødte trodde vi var gale slik vi tok av når Norge hanket inn medalje etter medalje! Stemningen var god på lørdag når Marit Bjørgen tok sølv på tremila, og desto bedre på søndag kveld når Petter Northug jr. tok gull på femmila noen timer etter at våre kjære røde hadde sikra 3 viktige poeng på Anfield.

På Anfield hadde vi flotte plasser på the Kop, og stemninga var ganske bra. La merke til at Lucas og Kuyt fikk endel kjeft fra noen på tribunene, virker som ikke alle er like glad i dem.

Som alltid er Liverpool en by å bli glad i også utennom fotballen, og vi hadde en tur til John Lennons barndomshjem, samt Penny Lane og Abbey Road, men der var det tomt for batteri, og ble ikke noen bilder derfra dessverre denne gang.

Et godt tips til de som skal reise privat er Premier Inn Apartment, det er absolutt å anbefale, vi betalte 2100 kr for 2 i 3 netter. Her hadde vi tilgang på 2 soverom, 2 bad, kjøkken, stue og vaskemaskin, alt med bra standard. Her har man også muligheten til å spare noen kroner ved å lage litt mat selv, spise i leiligheten, samt at man har et strålende sted å sitte før man tar turen ut på pubene, det er litt bedre enn å sitte på senga bare på et vanlig hotellrom.

Gleder oss stor til neste tur! YNWA!
Rød hilsen, Arnt Tanem

Ingenting er som en kosetur over, det kan alle som har vært i Liverpool skrive under på.

Dette virker som en fuktig og morsom guttetur, videre gir vi ordet til Thomas:

Dag 1.

Vi lander i Liverpool ca 2245 lokal tid. Blide og fornøyde med et par pils i magen, hiver vi oss i en taxi for å komme oss til Travel Lodge i sentrum av Liverpool.

Vi ble møtt av et forferdelig uvær med en blanding av regn og snø, men dette var ingen demping på stemningen.

Når vi ankommer Travel Lodge vet vi ikke helt hva vi skal forvente oss, siden det kostet bare 25 pund natten. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Vi blir møtt av to søte jenter i resepsjonen som er veldig service orienterte, og vil hjelpe oss med hva enn vi trenger hjelp til.

Videre tar vi turen ut på byen og ender opp (som de fleste Nordmenn) på Flannigans. Her møter vi en gjeng vi så på flyet fra Torp, så praten går lett om alt fra forventninger til Europa Liga til engelske damer.

Stemningen er god, og øl’en går nesten for lett ned!

Vi bestemmer oss for å prøve et annet sted som ligger tvers over gaten i forhold til Matthew street. Hvor det er et utested som banker techno musikk som er nesten FOR høy.
Her møter vi en gjeng unge scousere, som syns det er imponerende at så mange Nordmenn reiser over hver eneste kamp. Jeg får en kommentar at jeg ligner på Torres(?!?!!) som jeg syns var meget spesielt, siden vi ikke ligner i hele tatt. Men når jeg ser rundt meg, så er det jo ikke en gutt med litt lengde på håret, så kan for så vidt skjønne det.

Etter en sånn kommentar er selvfølgelig selvtilliten og motivasjonen på topp, så vi banker nedpå Vodka Redbull til £2,80, som resulterer i at mesteparten av den kvelden går i glemmeboken.

Dag 2.

Jeg våkner opp ved siden av min reisepartner Peder i en koselig dobbeltseng på Travel Lodge, og skjønner ikke helt hvor vi var, hvordan vi kom dit, og hva som skjedde etter de drinkene.
Peder hadde litt bedre hukommelse og fortalte at jeg hadde sovnet på gulvet, halvveis inne på badet.

Vi kommer oss opp av sengen og ut til et frokost sted som heter Shiraz, rett ved siden av Queens Pub.

Her satser jeg stort og bestiller en Full English breakfast. Som jeg kommer omtrent halvveis ned i, før jeg må veive det hvite flagget og erklære meg selv for stappmett.
Maten var forresten veldig god. Men for noen sinnsyke porsjoner man får!

Etter litt tråkking i Liverpool sentrum så bestemmer vi oss for at det er dags å ”suit up”. Vi reiser tilbake til Travel Lodge og kler oss i Liverpool utstyr. Vi tar en Taxi opp til Anfield, for å komme inn til The Park, som er en pub som ligger vis a vis The Albert, som kanskje flere kjenner til.

Det var ikke så mange der når vi først kom, men åkke som, begynte vi å banke nedpå Pints, som at det var den siste ølen i verden.
Et par timer før kamp var stedet smekkfullt, og stemningen stiger.
Et par Locals får øyne på Peder, som har på seg knallgul Pepe Reina drakt. Han er slående lik når han får på seg drakten, så sangene starter med en Pepe Reina sang
En sang blir til fler. Nå er det helt fantastisk stemning.
Sangene går jevnt og trutt, og brått er det dags for å plassere seg på The Kop.

Vi visste ikke helt hva vi skulle tro, om hvordan stemningen skulle være, ettersom det ”bare” var en Europa Liga match. Men jeg må si at jeg ble positivt overrasket.
Fra våre plasser øverst på The Kop, var det bare å synge seg hes, og føle på den gode stemningen som var på stadion. Det var ikke noe helt vanvittig. Men kan sammenlignes da jeg sist var over på Liverpool – Manchester United. Med andre ord. Bra stemning.

Det var ikke noen særlig spennende kamp, men stemningen var det ikke til å klage på, det ble sunget gjennom stort sett hele kampen, før det eksploderte i en sen scoring av David N’Gog.

Vi så ikke så mye til Unirea Supporterne før kamp, men jeg må si, at de lagde bra lyd til å være så få supportere tilstede.
Etter kampen var det noe helt annet. Unirea supporterne var til tross for at de tapte blide og glade. Og mixet bra inn med Liverpool supportere på The Albert. Her var det draktebytte, og mye synging. Selv byttet jeg skjerf med en Unirea supporter. Som først ville bytte drakter. Men følte ikke for å bytte bort drakta mi, som det sto ”Bergli” ”21” på ryggen.

Etter et par timer på The Albert, møter vi Tage Herstad, som tar oss med på The Salisbury pub(som vi skal bo på senere) Hvor vi møter masse engasjerte Locals, som er ivrige på å prate med Nordmenn. Her begynner også hukommelsen å svikte litt etter hvert. Så hva som skjedde etter the Salisbury, må du nesten spørre noen andre om.

Dag 3

Ikke kamp i dag. Hva skal vi så gjøre? Vel. Det er faktisk nok av ting å gjøre i Liverpool, supre shoppingmuligheter, gode spisesteder, mange turistattraksjoner, og er generelt en veldig spennende by!

Vi begynner dagen med å sjekke ut av Travel Lodge, for å flytte oss til The Salisbury. Hvor vi skal bo i 3.etasje, over Puben. Vi møter Robbie, litt halvslitene utenfor puben, med lua i hånda klare for å få slengt av oss bagene for å begynne på dagens aktiviteter.
Vi reiser nok en gang på Shiraz, og jeg bestiller nok en English breakfast. Men lenger kommer jeg ikke. Her møter jeg veggen totalt, og må bare komme meg hjem til The Salisbury for å få meg en mid-day nap.

Etter nap’en føler jeg meg helt i 100, og er klar for nok en dag på grisefylla i Liverpool.
Vi møter en gjeng nyankomne Nordmenn nede på The Salisbury. Her blir det mye Liverpool snakk, Super G hvor Aksel tar gull, og litervis på litervis med øl.
Jeg og Peder reiser ned til byen, for å spise middag på et sted vi speidet før på dagen. En meksikansk resturant som heter Tavern(noe umeksikansk navn) men veldig god mat!

Vi drar ut på byen for å teste utestedene på Concert Square. Her var det veldig mye bra å velge mellom, og jeg må si at på disse stedene var det mye pene jenter! (Trodde england bare hadde stygge damer, men der tok vi skammelig feil)

Vi møter en gjeng jenter, som antageligvis aldri har sett en gutt med langt hår live før. Og jeg får fort klengenavnet Basshunter. En jente gjeng nektet å tro på at jeg IKKE var han, så nå går de vel rundt og skryter av at de møtte Basshunter på byn i Liverpool.

Dag 4.

Nok en ”fridag” Denne dagen går bort i Shopping, tusling i byen, pub til pub, og en helvetes bytur med noen Nordmenn fra hamar, og Hallingdal. En epic kveld, som vil huskes for alltid.

Dag 5
Matchday! Man City Away.

Denne dagen er vel den jeg gledet meg mest til. Jeg var spent på hvordan stemningen er på bortekamp, og for en opplevelse jeg skal få.

Vi har nå fått besøk av 3 gutter fra Hamar. En sinnsykt kul gjeng, som lærte meg et nytt ordtak : Å være ren, det er rent. Som rett og slett er et negativt ladet ord, som kan oversettes til idiot, teit, dustete osv.

Jeg setter meg nedi puben med en av hamargutta og bestiller en halvliter. Vi sliter litt med å få i oss den, syter litt sådan. Men så.. kommer en av de andre gutta, som heter Aksel. Han bestiller en dobbel vodka Redbull. Og satte standarden for dagen. Vi kunne ikke være noe dårligere og til slutt satt hele gjengen der med hver sin vodka redbull.

klokken begynner å nærme seg 12, og vi har en minibuss som venter på oss, ved en pub på den andre siden av anfield.
På veien kjøper vi med oss en liten flaske smirnoff vodka hver, samt noen redbull, for å ha noe å slukke tørsten med på den drøye timen det tar å kjøre til Manchester. Jeg og min reisepartner Peder begynner tidlig å varme opp stemmen med sanger, og rekker vel omtrent gjennom 30-40 sanger før vi kjører inn i Manchester. Etter mye klabb og babb, kommer vi oss til slutt ut av minibussen og inn på stadion.
Her var det rett bort til nærmeste ølkran, inne på stadion.
Det som møter meg når jeg går opp der er stort. En stor gjeng locals begynner å samle seg. Så hører jeg en kjent sang runge. Fields of Anfield Road. Det blir høyere, og høyere. Og til slutt står alle i gangen og synger av full hals.
Det er vel omtrente en 8-10 sanger som varierer på den halvtimen vi sto der, men nå er stemningen virkelig på topp!
Noe som var veldig stort for meg, var at to gamle Locals med grått hår, kom bort og dro meg med inn i gjengen der de sto. De ville ha meg til å dra i gang flere sanger, som jeg selvfølgelig gjør. Dette betrakter jeg som en stor ære, at de inkluderer meg som nordmann i noe sånt. Stemningen for nordmenn på kamper er ganske variert. Men de setter virkelig pris på de som kan de fleste sanger, og er med på å dra opp stemningen. Dette var kanskje mitt personlige høydepunkt med kampen.

Vi tråkker ut til tribunen. Jeg og peder står på rad 5, og kan nærmest lukte gresset. For den enkelte veldig gode plasser. Men vi ble veldig bekymret for at vi sto noe usentralt i forhold til syngingen.

MEN. Dette var ikke noe problem over hode. I begynnelsen av kampen runger You’ll Never Walk Alone utover City of Manchester Stadium. Og jeg kunne ikke høre et pip av hva Man City Supporterne sang. Dette satte standarden. Og jeg må si at de drøye 2600 Liverpool supporterne som var der, ga Man City en lekse på hvordan man skal synge på kamp.

I begynnelsen og godt ut i 1.omgang, var det konstant synging, og jeg sto med gåsehud hele tiden. Var bekymringsverdig hes når det ble blåst til pause. Men dette var ingen demping på følelsen, og stemningen.

Selve kampen var ikke så veldig spennende. Selv om jeg følte vi hadde veldig god kontroll, og styrte kampen, så kom vi aldri til de store sjansene. Og en elendig dommer blåste i stykker kampen. Hørte jeg Championship next?

I pausen begynnte det å snø(!) jevnt og trutt gjennom store deler av 2.omgang.
I begynnelsen av 2.omgang tok City over styringen i en 15 min. Det var mange selvmords passninger fra Daniel Agger spesielt, og det var en litt nervøs stemning.
etter hvert var sangen virkelig i gang igjen. Og med mye sang, løftet liverpool laget seg. Så kom det. Comeback, Fernando Torres. Stemningen når klimaks, og Torres-Bounce går noen runder, for å ønske han velkommen tilbake.

Noe jeg også satte veldig pris på, var at Lucas Leiva sangen gikk en 3-4 ganger. Meget fortjent, om jeg får si det selv!

Kampen ble kjedelig, men Liverpool fansen sang det de maktet, og jeg koste meg veldig!

Etter kamp var det en sliten gjeng som satt seg i minibussen hjem til Liverpool.
det var ekstremt hardt å komme i gang på puben igjen. Men jeg ga det et krampeaktig forsøk for å komme oss ut på byen den siste dagen.

Jeg og gutta fra hamar var sultene etter kamp, og vi dro på Tavern, for å hive i oss noe meksikansk. Det her ble en latterlig opplevelse.
Peter, en av hamargutta, utfordra kompisen Eirik til å ta en kaktus som sto på bordet, og døtte den i ræva. Full som han var, så gjorde han det. Men tenkte ikke over konsekvensen, av at disse piggene faktisk setter seg fast i huden, noe han bittert fikk erfare.
jeg holdt på å le meg ihjel, og vi fant ut at det lureste var å betale for maten, og komme oss ut derfra, iom. At dette var ganske ”rent” gjort.

Vi dro videre ut på byen, og prøvde å drikke oss i form. Men for meg og Aksel var det bare å ta taxi hjem, for vi orket rett og slett ikke mer. Hva Peter og Eirik gjorde, er vanskelig å si, siden jeg ikke var tilstede. Men de var sikkert veldig ”rene”.

Jeg kommer meg opp på rommet, og får akkurat sovnet så banker det på døren.
Tragedien har intruffet. Etter en jevn håndbak kamp nede på the salisbury, ha min reisemakker Peder brukket overarmen. Beinet var brekt tvers av, og han var på vei til sykehuset, med følge. Jeg kledde på meg, og var på vei til å reise, men ble fortalt at det ikke var nødvendig.

Dag 6

Opp og stå, pakke bagen, ned til Shiraz, spise frokost, og rett på sykehuset. Her møter jeg en slagen mann. Peder var ikke i noe særlig form, og det var forferdelig å se han sånn.
Det var ikke rare besøket vi fikk tid til, for vi måtte komme oss av gårde til John Lennon Airport, og fly hjem.

Tilbake i norge var det kaldt, men det var samtidig godt å komme seg hjem!

Nå avslutter jeg med å ønske Peder alt det beste, han er pt. Alene i Liverpool, skal opereres Torsdag, og får ikke kommet hjem før fredag/lørdag. Get well mate ! YNWA!

/Thomas.

Denne gangen er det nok et nytt reisebrev fra vår mest trofaste gjesteskribent, Heidi Sparem.

Nok en en “low budget-tur” ettersom jeg klarte å lese ut fra reisebrevet, som bare beviser at man kan komme seg til Mekka for “småkroner” (hint hint alle som sitter på gjerde:-)

Denne gangen gikk turen tilbake til Mekka igjen og Anfield for Liverpool-Bolton og tre nydelige poeng.

Yet again, take it away Heidi:

I likhet med den forrige turen jeg var på, Arsenal i desember, hadde jeg heller ikke denne gangen særlig med penger på kontoen. Ettersom jobb fremdeles ikke er på plass, og jeg heller ikke har tjent nok i Norge de tre siste årene til å få støtte fra NAV mens jeg går arbeidsledig (bodd i Liverpool én sesong, studert i Norge to år), blir det selvsagt tynt med penger etter hvert. Heldigvis kom jeg over billige flybilletter, NOK 900 tur/retur, og det har seg nå sånn at man alltids får til det man virkelig har lyst til..

Jeg fikk heldigvis skyss med Øyvind og Micke ned til Torp torsdag kveld. I likhet med da jeg skulle over på Arsenalkampen, kom det nå opp beskjed på skjermen om at boardingen stengte allerede 40 min før avgang, men vi rakk allikevel å få i oss litt øl før vi kom oss ombord. På flyet kom jeg i prat med Reno som reiste alene, og som hadde bestilt flybilletten dagen før og derfor manglet et sted å sove første natten. Micke og Øyvind hadde da selvsagt ikke noe i mot å la ham få bo med dem, vi Liverpoolsupportere stiller jo selvsagt opp for hverandre når det trengs. I taxien på vei fra flyplassen fant vi da ut at Reno kjenner en kompis av oss, og når han nevnte pokernavnet sitt innså guttene at de kjenner hverandre gjennom den verdenen også. Må innrømme at jeg personlig ikke er såpass inne i pokermiljøet at det ga meg så veldig mye da han viste meg en drakt hvor det stod ”Sopp” på ryggen

Klokken var allerede 22.45 da vi kom oss ut fra John Lennon Airport og vi tok taxi til hotellene for å hive fra oss tingene våre, før vi skulle komme oss fortest mulig videre til Mathew Street. Mens guttene sjekket inn på Jury’s Inn, kom jeg meg til Formule 1. Dette er ”hotellet” man tyr til når reiselysten er en del større en summen på bankkontoen din. Det er et lavbudsjetthotell med køyesenger og vask på rommet, mens man finner do og dusj ute i gangen. Hvert tremannsrom koster kun £35 så dette er et hotell som stort sett tiltrekker seg festglade mennesker på tur. Dette igjen gjør jo også sitt med renheten på doene innimellom, men stort sett har ikke dette vært til særlig brydderi for meg de gangen jeg har bodd der. Etter et par øl (som det fort blir en del av på en sånn tur) har man nå uansett en vane av å overse en del ”detaljer” allikevel.

Det var en man u supporter som jobbet i resepsjonen da jeg skulle sjekke inn. Han og dørvakten kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde reist helt fra Norge for å se kamp, og at jeg i det hele tatt reiste alene for å se fotball. Jeg fortalte også at jeg ikke hadde sett cupkampen mellom man u og man city dagen før og fortalte videre om mitt syn på begge manchesterlagene og alt annet som kommer fra den byen. Resepsjonisten virket ikke å ta dette særlig tungt, og fortalte videre at han hadde ordnet meg gratis frokost hele oppholdet(koster vanligvis €7,83 per døgn). Dagen etter fant jeg også ut at han har ordnet meg overnatting der siste natten, fra lørdag til søndag. I utgangspunktet var det fullt der da, og jeg hadde planlagt å holde meg våken hele natten og dra rett på flyplassen morgenen etter. Tiden får nå vise om jeg får regning på siste natten eller om også det er gode penger spart på grunn av en behjelpelig manc.. Med andre ord finnes det et visst håp også for mancs, men jeg mottar vel ikke for mange kritiske kommentarer her inne om jeg sier at dette var ett unntak som bekreftet regelen.

Jeg hadde gitt guttene beskjed om at jeg skulle holde meg til øl på byen den kvelden, men det tok ikke mer enn tre minutter fra vi kom inn dørene på Flanagans, til jeg stod med en guinness og en drink i hånden.. Men er man på tur så er man på tur, og er man i Liverpool, så er man tross alt i Liverpool.. Ettersom Grapes stengte samtidig med Flanagans, bar det videre til Flares i stedet da Flanagans stengte. Vi var vel totalt 15 nordmenn som tok turen, men bortsett fra oss var det ikke så mange der inne. Det gjorde oss lite, og det ble mye dansing og mer alkohol også der. Kvelden ble avsluttet på kasino, før man tok turen til hotellet i de tidlige morgentimer.

Fredag stod jeg tidlig opp for å få med meg frokosten (jepp, jeg ble selv imponert over meg selv, men kan jo ikke gå glipp av en gratis frokost.. Nok et par kroner spart) og fikk gjort unna litt essensiell shopping. Når også en dusj var unnagjort før kl 11 tenkte jeg at jeg godt kunne legge meg nedpå litt for å forsøke å roe ned hodet mitt som tydeligvis ikke var helt fornøyd med det jeg hadde utsatt kroppen for dagen før. Men det har seg nå slik at man ikke kan sove bort for mye av tiden når man er i Liverpool heller, så jeg kom meg raskt opp igjen og dro for å møte Micke, Øyvind og Reno som var på de obligatoriske besøkene i supporterbutikken og HMW. Min sedvanlige store shopping bestod da av noen Liverpooleffekter jeg skulle kjøpe med for en venn, samt DVD’en ”Fifteen minutes that shock the world.

Guttene var i likhet med meg ikke interessert i å bruke for mye tid på shopping, og vi hoppet inn i en taxi og tok en tur til The Albert for å ta oss noen øl. Der møtte vi blant annet den ene gjengen vi hadde blitt kjent med på Flanagans torsdagen, og vi kan vel i hvertfall konkludere med at de ikke så ut til å være helt upreget av kvelden før de heller.

Her møtte vi da også en venn av meg som kom fra Trondheim sammen med tre kompiser fredag morgen. Jeg tok etter hvert taxi til byen sammen med disse guttene og vi dro for å spise middag på La Viña sammen med noen av de som var over på forumturen til supporterklubben. La Viña er en tapasrestaurant ikke langt unna Mathew Street som serverer veldig god mat. Men vi hadde tydeligvis overdreven tro på vår egen evne til å spise, ettersom det fremdeles stod igjen nok mat på bordet til å brødfø halve Liverpool da vi var forsynte.

Det var ingen tid å miste, og vi kom oss kjapt videre til Flanagans. Her opptok vi da hele langbordet ved inngangen, og mye god drikke kom på bordet. To av gutta hadde forsvunnet på veien fra La Viña til Flanagans, men de sendte da meldinger om at de hadde endt opp med å gå fra pub til pub i stedet. Ble vel en enighet i at den setningen ble mer troverdig om man byttet ut ordet ”pub” med ”strippeklubb.

Jeg pleier vanligvis å være på The Albert før kamp, men denne gangen slo jeg meg sammen med resten av gjengen som foretrekker The Park. Stemningen var heller dårlig der den dagen i forhold til hva det visstnok pleier å være, med kun noen runder med refrenget på We love you liverpool og Fields of Anfield Road, When the reds go marching in og et par sanger til.

På kampen var det litt bedre ettersom vi hadde fått billetter på 305 på The Kop. Dette området er da helt oppunder taket, og det er alltid noen rundt der som synger sanger, som gjør at en sangglad supporter som meg fikk synge gjennom hele kampen(selv om jeg for så vidt gjør dette uansett, spillerne skal jo få høre at jeg er tilstede). Selv om kampen var så som så, spesielt første omgang, endte det med en komfortabel 2-0 seier og livsviktige 3 poeng.

Det kan jo da også nevnes i forbindelse med kampen at en av gutta som var over på førstereis hadde vært nysgjerrig på teksten på We love you Liverpool, ettersom han ikke oppfattet at man sang ”Oh Liverpool we love you..” men trodde man sang ”Oh Liverpool redbull..” og lurte på om det hadde noe med de amerikanske eierne å gjøre… (Red Anm: Liverpoolbloggstaff ler seg i hjel – søtt:-)

Etter noen øl gikk turen tilbake til byen, og vi var klare for å feire seieren. Noen av guttene inviterte til vorspiel på Holiday Inn på Albert Dock, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kan huske å ha ledd så mye før i hele mitt liv som jeg gjorde den kvelden. Jeg lo så jeg gråt i flere timer i strekk, og folk lå på gulvet og vrei seg i latter. Ble da også veldig god trening for magemusklene. Det var en sånn type kveld som ikke kan forklares, man er nødt til å ha vært der. Vi fikk blant annet oppleve fantastisk trylling, både med og uten forklaring på hjemmemekket tegnspråk.. ”Tenk på et tall mellom 1 å 10. Da trur æ du ikke tænke på 12 å ikke på 11. Men no føle æ at æ nærme mæ”.. Da han faktisk klarte å tippe det tallet jeg tenkte på (jeg trodde jo ikke at en som trodde vi sang ”Oh Liverpool redbull..” var klar over tallet 7 sin posisjon i LFC sin historie, så jeg tenkte det var et trygt valg av et fantastisk tall) stod jubelen i taket og man ble blant annet vitne til homoerotiske feiringsmetoder. Det kom også frem at to av gutta hadde forsøkt å sjekke opp den ene resepsjonisten på hotellet tidligere på dagen. De hadde blant annet forsøkt å fortelle at de vurderte å ha på seg dress når de skulle ut den kvelden, en dress som da hadde i en slags rosa farge.. Det ble da til ”thinking of wearing a pink dress tonight…”(tenkt å ha på rosa kjole i kveld). Det tok lang tid før vi kom oss ut på byen, men vi kom oss ut av hotellet til slutt og havnet nok en gang på Flanagans der det var live musikk i alle tre etasjer.

Klokken 07.30 søndag morgen stod John Mac (Anytime Travel) utenfor hotellet med taxien og ventet på å få kjøre oss til flyplassen i Manchester. Dette var da første gangen på en del år (2. gangen totalt) at reiseruten gikk innom denne byen for min del, ettersom jeg vanligvis reiser direkte til Liverpool eller eventuelt reiser til London eller slikt for å unngå å måtte tilbringe tid i Manchester. Nå var derimot kontoen min såpass tømt at jeg ikke hadde særlig valg, spesielt da jeg fikk tilbud om billett til NOK 525 for direkte fly fra Manchester til Oslo. Mens vi var på vei til flyplassen begynte det å snø, noe som førte til at rullebanen var stengt da vi kom frem. Vi fikk da beskjed om at det bare var å smøre seg med tålmodighet ettersom det ville bli forsinkelser. Jeg var i hvertfall tidlig klar på at det her selvsagt aaaaaldri ville ha skjedd om vi hadde reist fra Liverpool… Gutta som skulle tilbake til Trondheim via København, kom seg av gårde ved tolvtiden, det vil si halvannen times tid forsinket. Mitt fly som i utgangspunktet skulle lette kl 13.05, lettet klokken… 13.05… med andre ord var det null klaging fra min side.

Jeg har nå kommet meg vel hjem igjen, sliten som få, uten stemme og jeg har tydeligvis tilbrakt mye tid med trøndere ettersom jeg har begynt å tenke på trøndersk.. Men kan i hvertfall konkludere med at det har vært nok en vellykket tur til Hovedstaden, så nå gjelder det bare å få seg en jobb sånn at jeg kan reise på tur igjen snart!

Da jeg var i Budapest for å se Debrecenkampen, møtte jeg på en kamerat av meg fra Irland. Han spurte om jeg skulle over på Arsenalkampen og dermed også på julefestene til On The Kop(OTK) og Spirit of Shankly(SOS), som skulle holdes samme helg. Som sant var sa jeg at jeg hadde dratt om jeg bare hadde hatt penger til flybilletten… og ikke mange dagene etterpå fikk jeg melding fra ham på facebook der han fortalte at han hadde bestilt flybillett til meg. Jeg var da litt skeptisk med tanke på hvordan jeg skulle ordne penger til transport til flyplasser og å overleve, samt ugunstige flytider(lørdag kveld til Liverpool, tirsdag kl 06.30 hjem fra Stansted), men har man billetter til ”Mekka” i hendene, er man overlykkelig uansett og finner måter å ordne ting på.

Den første gode nyheten var at jeg fikk skyss med tre venner fra Manglerud og ned til Torp lørdagen, og det ble jo ikke verre av at de samme tre spanderte både ett par øl og pizza på flyplassen. På flyplassen møtte vi også på en annen feststemt rød gjeng, og underholdning ved Liverpoolsanger på munnspill var ikke å komme unna. På flyet var jeg så heldig å få en drink og øl og stemningen var upåklagelig. På flyet ordnet jeg meg også ett sted å bo på turen, da jeg var så heldig å stå med hele tre overnattingstilbud. Det ble til at jeg snek meg inn på ett tomannsrom som allerede var gjort om til ett tremannsrom, men som med meg da ble til ett to/tremannsrom med 4 personer.. Luksus og komfort er ikke viktig på fotballturer heldigvis.

Etter ett kjapt klesskift på hotellet, dro jeg på SOS sin julefest på Static Gallery. Da var klokken allerede blitt 23.30, og live-underholdningen var ferdig, men jeg fikk med meg Peter Hooton som DJ og møtt mange gode venner av meg. Det er noe av det vanskeligste med å ha to hjem, savner alle vennene mine på den andre siden av dammen. Setter alltid stor pris på å møte venner som blir oppriktig glad over å se meg. Her fikk jeg heller ikke lov til å få kjøpe min egen øl, ettersom gutta satte pris på å få ta seg av det.

Frokosten på Subway søndagen var vel det første jeg betalte for med egne penger. Med andre ord hadde mine venner vært svært så snille og behjelpelige første dagen, og det var utrolig lovende for det siste døgnet også! Tiden før kampen ble tilbrakt på Albert, hvor det var overraskende lite liv før kampen. Jeg hadde som sagt tenkt å stå over kampen på grunn av pengesituasjonen, men jo nærmere kick-off vi kom, jo mer presset ønsket på om å komme seg inn på kampen. Det er vel unødvendig å si at jeg ble satt ut, men overmåte lykkelig når en av dem jeg kjente fra flyet la noen 20-pundlapper i hånden min og ba meg kjøpe meg selv en billett..(!!) Og en av de andre legger ett par lapper til i hånden min, som da skulle være ”lommepenger”. Tuuuusen takk!! Jeg fikk spredd ordet om at jeg var på jakt etter billett, og en time før avspark fikk jeg beskjed om at det var en gjeng utenfor Albert som hadde en billett til meg. Der stod da en gjeng som tidligere hadde tatt kontakt med meg inne på Albert, som hadde kjent meg igjen fra Canal+. De var jo da så fantastisk snille at de ville gi meg deres ekstra billett.. helt gratis! Jeg fikk gitt beskjed til de andre om at jeg hadde fått billett og gikk inn igjen for å feire med ett par øl. Jeg ble litt satt ut da en av gutta kom tilbake på Albert 20 min før kampstart og fortalte at de trengte billetten allikevel, ettersom han som skulle ha billetten i utgangspunktet hadde kommet seg til Anfield. Litt kjedelig at jeg ikke var klar over at dette kunne hende, ettersom jeg da ikke ville sagt til alle kontaktene mine at jeg hadde ordnet meg med billett. Men jeg hadde en siste mulighet, og skulle ikke det gå ville jeg i hvert fall ha nok ”lommepenger” resten av kvelden. En jeg kjenner hadde tilbudt meg en billett til 200 pund tidligere på dagen, og jeg tok kontakt med ham igjen. Han ordnet meg da en billett til 80 pund. Det er aller første gang jeg kjøper billett til overpris på Anfield, men når det er 20 minutter igjen til kamp mot Arsenal, billett på 305 seksjonen på The Kop, og pengene til billetten er skjenket meg av generøse medfans, så klager i hvertfall ikke jeg så mye!

I første omgang var det godt med liv på tribunen, og ”Bertie Mee” gikk selvsagt ofte igjen. Etter ett tidlig mål i mot oss i andre omgang, var det derimot labert både på banen og tribunen resten av kampen. Liverpool Echo oppsummerte det vel ganske bra med overskriften ”Sound of silence so telling”. I stedet for å støtte og pushe på gutta virket det som om man resignerte. I motsetning til for eksempel fjorårssesongen da vi gang på gang klarte å avgjøre kamper til vår fordel i sluttminuttene, opplever vi i år at mål og poeng stadig uteblir.

Stemningen på Albert etter kampen var følgelig preget av kampen. Puben tømtes relativt hurtig, men det var en del nordmenn som holdt ut en god stund, i tillegg til en vennegjeng av meg fra Liverpool som feiret en bursdag. Også min gode venninne Tilly, som jeg ikke har møtt på lenge var der, og kvelden på Albert ble veldig bra med mye øl, vodka og sang!

Mandag var det middag på Carra’s restaurant før den lange reisen hjem. Min reise startet da jeg gikk ut dørene på restauranten kl 16.30, og jeg var hjemme igjen i Oslo kl 13.00 dagen derpå. Første delen av reisen var en fem og en halv times lang bussreise til London Victoria, før bussturen på en og en halv time til Stansted, der jeg skulle vente i 6 timer på at jeg skulle få gå om bord i flyet som skulle ta meg til Torp. På Stansted ble jeg også matforgiftet, noe som gjorde resten av turen heller vond. Men etter langt og lengere enn langt så var jeg hjemme igjen på formiddagen tirsdag, men jeg kan trygt si at jeg ikke vil anbefale noen å ta den samme ruten hjem med 06.30 flyet fra Stansted! Nå har jeg ikke sovet på 36 timer, og har knasket ibux mens jeg har skrevet her. Og nå er det på tide å finne sengen. Jeg tror nok det er en idé å sette på vekkerklokken i morgen, slik at jeg ikke forsover meg til kampen mot Wigan i morgen.

Jeg kan lett konkludere med at tross en kjedelig hjemreise, så har det vært en vellykket tur og jeg klarte meg veldig bra til tross for en tom bankkonto! Men dette kan jeg da takke mine herlige kjente og ukjente røde venner for… Takk! J

«So I say, I must be on my way (…) I’m off with all the lads to follow Liverpool FC”

For meg er bortekamper i Europa helt klart de beste turene jeg reiser på. Det er alltid spesielt å gå i en gate i ett fremmed land og møte på mennesker som du aldri har møtt før, men som du allikevel har så mye til felles med, og som du kommer i prat med som om du alltid har kjent dem. Disse turene byr som regel på god stemning både kampdagen og dagen før, og synging av gamle og nye supportersanger. Jeg hadde gledet meg enormt til å reise til Budapest i lang tid, og jeg ble ikke skuffet.

Budapest!

Turen startet tidlig søndag morgen, og etter innkjøp av Underberg på Gardermoen var vi på vei til Budapest. Den første dagen bodde jeg med Trond og Jørgen i en leilighet i Pest. Jeg ble litt skeptisk da jeg så den falleferdige oppgangen, men ble tilsvarende imponert da jeg så standarden på selve leiligheten. Jeg og Trond kom oss kjapt av gårde til butikken der vi fylte opp to handlekurver med Carlsberg og lokal øl, der i blant øl med sitronsmak(!!). Vi fikk så vidt plass til et brød og litt pålegg. Her fikk jeg også mitt første inntrykk av prisnivået i landet, da vi betalte kun 239 NOK for 8 liter øl, 4,5 liter vann, 3 red bull, brød og pålegg. Vi startet kvelden i leiligheten med øl, litt opplæring i ungarsk og selvsagt Liverpoolsanger. N’gog sangen skulle vise seg å bli en gjenganger på turen.

N’gog, N’gog, N’gog, N’gog, N’gog,
he tucks his cock into his sock
N’gog, N’gog, N’gog, N’gog…

Etter å ha tatt noen øl i leiligheten dro vi på den middelalderskinspirerte restauranten Sir Lancelot. Her ble vi servert øl i 1 liters krus og et gigantisk fat med mat som man forsynte seg av med fingrene. Det var underholdning hele veien, og mens guttene kunne kose seg med halvnakne servitriser og magedanserinner, ble jeg sjekket opp av en halvfet, tyrkisk flammesluker godt oppi årene. Etter middagen dro vi på en pub der vi ble kjent med både amerikanere, scousere, nordmenn og et ungarsk par. Etter mange øl og den ungarske shoten Palinka, bestemte vi oss for å ta kvelden. På vei ut av puben spør mannen i det ungarske paret meg rett ut foran alle sammen om jeg vil være med ham og kjæresten hjem og ha trekant. Jeg lo forsiktig, men steinansiktet hans og kjæresten som nikket bedende fikk meg til å innse at det ikke var en spøk. Jeg takket da høflig nei, men de sluttet ikke å spørre meg av den grunn. Jeg fortalte at jeg så på det som et stort kompliment, men at jeg ikke hadde mulighet. De tuslet da etter hvert av gårde, og vi dro hjem for å få oss litt søvn før mandagen. I mine øyne er dagen før kampdagen på mange måter bedre enn selve kampdagen, og slik skulle det vise seg å bli på denne turen også..

Da jeg våknet mandag dro jeg til Carlton hotell, der jeg skulle dele rom med noen venner som kom fra Bergen den dagen. Erlend hadde selvsagt allerede pyntet hele veggen med et stort Liverpoolflagg, og klart å ødelegge en skuff i prosessen med å henge det opp. Vi dro rett fra hotellet og til den irske puben Becketts, der dagens eneste måltid ble inntatt. Becketts var forholdsvis dyrt med sine 16,85 NOK for halvliteren, så vi gikk til en pub der ølet kostet 5,62 NOK. Vi fant imidlertid ut at Becketts var bedre egnet for synging og stemning, så vi gikk tilbake og tilbrakte kvelden der i stedet. Becketts fyltes etter hvert opp med Liverpoolbannere og supportere, deriblant en del venner av meg som jeg ble kjent med i Madrid. Det dukket også opp noen som kom og hilste på meg, men som jeg ikke ante hvem var. Hyggelig som jeg er latet jeg som om jeg visste hvem de var, og takket for sist. Det var først da en annen person kom og sa at han husket meg fra bortekampen mot Fiorentina, at jeg skjønte at det var der jeg hadde møtt de andre før også. Ikke alltid like lett å møte så mange nye mennesker på én gang.

På borteturer i Europa er det stor feststemning dagen før kampen og det meste av Liverpoolsanger blir sunget. Vi sang alt fra ”Torres’ Armband” og sanger fra 70-tallet, til sanger som ”A horse with no name”. Ett av høydepunktene var da vi sang Gerrardsangen i bortimot én time i strekk, inkludert bouncing og analtog.

Etter flere timer med synging bar det av gårde på jakt etter en strippeklubb for Heidi og gutta. Med hver vår halvliters flaske med sitronøl, var det jeg som hadde i oppgave å spørre folk på gaten om hvor man kunne finne: ”strip club – naked ladies”. Jeg fikk en del rare blikk, men noen strippeklubb fant vi ikke, så vi endte opp på en lokal pub i stedet. Det var kanskje like greit, ettersom strippeklubbene der har god erfaring i å lure penger ut av turister. To av bergenserne hadde dratt på strippeklubb og glemt å lese det som stod med liten skrift nederst på menyen: ”560 NOK for den første drinken”. Med andre ord kostet deres to øl dem 1120 NOK.

Kamp!

Kampdagen våknet jeg uten stemme, og særlig søvn hadde det ikke blitt. Men humøret var selvsagt upåklagelig og en flaske med tyrkisk pepper ble åpnet mens vi gjorde oss klare til å hente kampbillettene. Etter å ha fått billettene endte vi opp på Becketts. Der skjedde det imidlertid ikke så mye på den tiden, og jeg dro videre til en annen pub. Her møtte jeg blant annet flere norske venner av meg, gjengen fra Madrid, og andre venner av meg. Det virket som om stedet vanligvis var en heller rolig plass, og bartenderne ante tydeligvis ikke hvordan de skulle håndtere at stedet var fylt opp med feststemte scousere. At hele puben sang fotballsanger virket ikke til å være en beroligende faktor for dem. Vi ble etter hvert nødt til å ta med glassene våre hver gang vi skulle kjøpe en øl, ettersom de ikke klarte å vaske glassene raskt nok. Etter å ha vært igjennom mang en sang, beveget vi oss mot stadion. Denne dagen fikk jeg i meg hele to måltider. Det første var en dobbel cheeseburger meny til frokost, mens det andre var en dobbel cheeseburger på vei til stadion. På fotballtur er mat og søvn overflødig.

Fotballaget Debrecen tilhører en by med samme navn, som ligger to timer med tog utenfor BudapestDeres hjemmebane heter Stadion Olah Gabor Ut og rommer 10 000 tilskuere. På grunn av det lave tilskuertallet ble kampen mot Liverpool spilt på den nasjonale stadion i Budapest, Puskás Ferenc Stadion. Denne stadion rommer i utgangspunktet 70 000 tilskuere, men siden stadion var i en veldig. dårlig forfatning, hadde de kun lov til å fylle den opp med 40 000 personer. Vi skulle raskt legge merke til at dette var en stadion der de ikke var vant med store folkemengder.

Taxisjåføren satte oss av på feil side av stadion, og ikke bare var vi nødt til å gå langs hele stadion for å komme oss til borteseksjonen, men vi måtte gå langt forbi stadion før vi kunne gå inn gjennom portene. Mellom stadion og gjerdet som skilte oss, var det ett stort grøntareale som ikke virket å ha noen funksjon i seg selv, men som gjorde at vi måtte gå en liten evighet fra portene og til selve inngangen på stadion. Hele opplegget rundt stadion var elendig, og de med ansvaret for sikkerheten kan prise seg lykkelig for at det var godlynte scousere som var på besøk. Det var tydelig at verken inngangene, selve stadion eller de fleste vaktene var særlig vant med slike storkamper. Det var heller ingen skilt som viste veien til borteseksjonen, og mange ble derfor virrende utenfor langsiden av stadion en god stund. Det ble litt knuffing og utveksling av sinte ord i portene, men alt tatt i betraktning gikk det veldig bra. Det som ikke var like bra var at alt dette førte til at veldig mange ikke kom seg til plassene i tide og dermed gikk glipp av at N’gog scoret kampens eneste mål, undertegnede inkludert.

Kampen var ikke særlig underholdende i seg selv, og yr og kulde gjennom hele kampen gjorde det ikke særlig bedre. Man merket også på stemningen både før og etter kampen at hvorvidt Liverpool skulle ha mulighet til å komme seg videre fra gruppespillet etter kveldens kamp, ikke kun var opp til oss. Vi ble oppdatert på kampen mellom Lyon og Fiorentina over høytaleranlegget, men dessverre kom det kun én oppdatering, og det var da Fiorentina scoret kampens eneste mål. Liverpool hadde røket ut av Europacupen..

Men Liverpoolsupporterne gikk ut av Europacupen med hevet hode. Vi klappet både for Fiorentina og Debrecen og vi tok det med stoisk ro at vi måtte stå igjen i en halvtime etter kampen. Den artigste delen av kampen var faktisk halvtimen etter at dommeren hadde blåst av selve kampen. Da kom det ett stort oppbud med overvektige vakter som stod nedenfor tribunen og skulle avverge bråk blant Liverpoolfansen. Men Liverpoolfansen var som vanlig mer opptatt med å gjøre det beste ut av halvtimen enn av å stelle i stand problemer. Liverpoolfansen klappet for de andre lagene, sang sanger for spillerne mens de jogget ned, og sanger som Scouser Tommy slik at det fylte stadion.

Derimot brøt det ut en slåsskamp blant Debrecenfans i den motsatte svingen av der vi stod. Alle vaktene som stod og passet på oss begynte å løpe bortover, men det gikk heller tregt ettersom de alle var relativt overvektige. De fikk heller ikke lov til å løpe over banen, så de måtte ta den lange veien rundt langs løpebanen. I det de begynner å løpe, begynner Liverpoolfansen å synge på refrenget på Ring of Fire og kjenningsmelodien til Rockyfilmene, og når de kommer tilbake etter å ha ryddet opp i bråket begynner vi å klappe for dem mens vi synger på de samme melodiene. I tillegg roper vi ut «you fat bastards! you fat bastards!(…)» Scouse humor på det beste, og heldigvis virket det som om vaktene også tok humoren. De begynte i hvertfall å le, og klappet mot oss.

Noen hadde tatt med seg en badeball(naturligvis), noe som bidro til ytterligere forbrødring da denne ble kastet frem og tilbake mellom oss og vaktene. Noen av vaktene var litt sjenerte i starten, og turte ikke å ta den i mot. Ballen ble da liggende ved siden av dem helt til Liverpoolsupporterne begynte med det klassiske, forventningsfulle ropet mange lags supportere roper ut når keeperen skal spille ut en ball. Ballen kom i gang igjen og ble holdt i gang helt til vi fikk forlate stadion. Vaktene hadde tydeligvis satt pris på oppførselen vår og den scouse humoren, og begynte å klappe for oss i det vi skulle gå. Vi klappet selvsagt tilbake, mens vi så frem til å komme oss til en varm pub. De fleste hadde ett mål for resten av kvelden: «to get smashed». Målet ble nådd, og Becketts ble farget rødt av bannere og var fylt med syngende fans helt til de tidlige morgentimene.

Tur til Debrecen

Onsdagen reiste jeg med noen av guttene til Debrecen. Vegard hadde bodd i Ungarn i 8 år, Trond hadde vært der rundt 10 ganger og Jørgen hadde også være flere turer til Ungarn. Jeg stolte dermed på dem da de fortalte at det var langt billigere i Debrecen enn i Budapest, og at det er ett yrende folkeliv ute i Debrecen på onsdager. De hadde selvsagt helt rett.

Etter å ha sjekket inn på hotellet i Debrecen, dro vi rett på et termalbad. Et termalbad består av flere basseng med vann fra jordens varme kilder, og er blant annet kjent for å lindre muskellidelser og hudsykdommer. Vannet blir tatt rett fra jordens indre og blir blandet ut med kaldt vann slik at det får den riktige temperaturen. Hvert enkelt basseng på termalbadet vi besøkte holdt en bestemt temperatur på mellom 35 og 40 grader. De to bassengene i midten av lokalet var derimot på henholdsvis 20 og 40 grader. Vegard hadde på forhånd utfordret meg til å gå fra det varme vannet over til det kalde, tilbake til det varme og deretter tilbake til det kalde vannet. Jeg tok selvsagt utfordringen, gjennomførte det og kan dermed takke Vegard for å betale inngangspengene til badet for meg.

Badet gjorde utrolig godt for slitne kropper, og vi dro rett på en flott restaurant for å få i oss litt mat og drikke. Vin, øl og drinker kom fort på bordet da vi kom til restauranten. Ungarske forretter og biff stekt med strykejern var ikke bare godt, men la også ett godt grunnlag for resten av natten. Jeg la raskt merke til prisforskjellen mellom Debrecen og Budapest, og jeg hadde ikke noe i mot at man kunne kjøpe både whisky, drinker og øl til 7 NOK på puben vi dro til etter å ha fått i oss middagen. På puben stod en lokal gruppe for underholdningen, og sang internasjonale slagere og ungarske sanger om hverandre. Da var det hæla i taket en sang, mens neste sang ikke ga noen mening i det hele tatt. Vi dro videre på en stor studentfest, der jeg klarte å komme inn til studentpris. Vi ble imidlertid ikke veldig lenge her før vi dro tilbake til hotellet. Mens de andre la seg dro jeg og Jørgen på en brun pub like ved, hvor vi slo oss ned sammen med en gruppe lokale folk. Vi kommuniserte så godt vi klarte, og ble til og med spandert på en lokal drikk av den eldste av dem. Hvor sent det ble er uvisst, men da jeg våknet torsdagen virket det ikke som om det hadde blitt så mange timer med søvn. Jeg tok meg en dusj før jeg bega meg på den 9 timer lange turen jeg skulle ta alene hjem til Oslo.

Vel hjemme igjen kan jeg konkludere med at det var en veldig vellykket tur, helt klart en av de aller beste jeg har vært på. Jeg gleder meg til trekningen i Europaligaen, og håper neste tur blir like bra som denne!

«We’re on our way to Hamburg, we shall not be moved!»

Vi var totalt 9 mann over denne helga, med 8 av oss fordelt på to leiligheter perfekt plassert midt i Paradise Street midt i byen, og med en på et hostel litt utenfor byen (han slang seg med litt i siste liten). 3 mann er scumsupportere, 5 stk Liverpoolsupportere, og en Derbysupporter, med en spesiell plass i hjertet for Liverpool (det siste er kanskje mine ord, men man ser det i øyna på Heggen ;-p).

Turen over

Tre av oss reiste via London, så opp til Liverpool med tog. Denne turen gikk egentlig veldig greit. På vei opp fra t-banen i London og inn på togstasjonen, kommer det første eksklusive møtet jeg har skrytt av i overskriften.
Okey, tok meg kanskje litt store ord i munnen, men i rulletrappen på vei ned til tuben, mens vi er på vei opp fra tuben i motsatt rulletrapp, kommer en av Liverpool FC’s to eiere, George Gillett. I følge med en annen kar i dress, har vår ene eier tydeligvis ikke råd til å ta taxi i London engang, ikke rart vi ikke har penger i klubben..
Når vi kom frem med toget, skulle vi tre enkle sjelene prøve å finne hotellet, som visstnok lå i Paradise Street, som jo bare er en gate stappfull av shoppingbutikker, noen restauranter og puber. Så vi gjorde det lett, og satt oss på Cafè Sports England, en av restaurant/pubene til Jamie Carragher. Ettersom de andre 6 gutta kom med fly endel senere, ble vi sittende her i 6 timer og drikke øl og spise litt mat. Stedene til Carra er absolutt å anbefale, maten er god, og øllen, ja, den er også god. Det kom ikke til å være siste gangen vi var her på turen.

Samling på hotellet, ut en sving, og møte med gamle steder

Når de andre gutta var på plass på hotellet, møtte vi dem, og etter litt surring, stakk vi ut en tur.
Først surra vi rundt i Mathew Street på et par steder, blant annet på den herlige, irske puben jeg heller aldri husker navnet på. Her møtte vi en litt vel ivrig fyr som hadde bursdag, lurer på om han kanskje var fra New Zealand eller noe slikt. Heggen ble god kompis med fyren, og følte han fortjente en bursdagsgave. Heggen syntes det var en god idè å introdusere mannen til snus. Jada, snus! Ifølge Heggen tok det ca 8 sekunder fra han fikk stappa inn snusen til han fikk et rart uttrykk i ansiktet, sjangla litt, og spydde som faen. For sikkerthetsskyld kjørte han det over baren og INN i baren, fantastisk, før han kjørte en runde til på gulvet rett forann bordet vårt. Moralen er vel å ikke gi snus til folk som ikke er vant til det.
Etterhvert ble vi vist videre av Englands søteste politidame Cathrine (?), til stedet vi tilbragte resten av kvelden. Ingen husker hva det het, men det var stappfult i to etasjer av vilt mye festklare mennesker, og vi hadde det utrolig morsomt i noen timer frem til det stengte.
På veien hjem var det Kenneth, Heggen og meg sjøl på tokt etter mat, og hvilket sted finner vi? Joda, det legendarisk stedet der vi møtte Pennant drita full for et par år siden kvelden etter Liverpool hadde banka Derby 6-0.
Den historien må jo rett og slett deles.
Den gangen var jeg på tur med Brynje, Heggen, og en kompis som heter Johnny.
Brynje hadde kastet inn håndkleet den aktuelle kvelden og stukket på hotellet, og etter en artig kveld på byen skulle Heggen, Johnny og jeg få oss noe nattmat. Mens vi sto i kø, kom Jermaine Pennant inn, drita full, bakerst i køen. Heggen og jeg fikk maten vår, og venta på utsida på Johnny. Når Johnny kom, spurte vi om han hadde kjent igjen fyren som hadde sneket seg frem til å stå rett bak oss i køen. Responsen; “han fyren som sneik så mye? Jeg snudde meg rundt og sa “get back in line!” jeg, men hvem var det?”. Heggen og jeg spruter ut i latter naturligvis, Johnny hadde skjelt ut Pennant på fylla i Liverpool, helt fantastisk.

Fantastisk middag, casino og surretur ut

Fredagen startet rolig, og vi stakk samlet en tur nedover på Albert Dock’s, der det ble litt lunsj og de første pilsene. Et veddemål var i gjære mellom Gunnar (scum) og Eirik (pool) om hvordan kampen skulle ende, og etter mye frem og tilbake, endte de på en knallhard straff for taperen i kampen. Dens lag som tapte, må stille i full drakt og utstyr fra motstanderens lag på første treninga for laget der gutta spiller, Frognerparken. Fantastisk veddemål, og litt ekstra skulle det svi for den som tapte!
Videre ble det en tur opp i leilighetene. Opplegget her var strålende, og i hver av de to leilighetene var det to soverom med dobbeltseng, noen senger smalere enn andre, men det funka. En stue på hvert av rommene var det også, med fult utstyrt kjøkken i samme løsning, og dette tenkte vi at vi skulle utnytte.
Gunnar, en av Man utd-supporterne, hadde skrytt på seg at han skulle lage mat til alle, og dæven som han leverte! Det ble en fantastisk kylling og pasta-rett med pesto, tomater og ost, noe man lett hadde betalt endel pund for hadde man spist ute. (bare se på bildet!)
Vi hadde planlagt en tur på Leo Casino som neste stopp, og etter at Leon hadde knust 3 av fingrene til Heggen i en taxidør, kom vi oss da bort dit også. Noen sleit med ID-kort og noen sleit med håndskriften, men flesteparten av oss fikk slippe inn på Leo. Her har jeg sjøl hatt meget produktive kvelder med blackjack, men slik skulle det ikke ende denne gangen. Vi røyk vel noen pund alle mann, og etter noen flere øl og de siste hadde rota bort sjetongene sine, bar det videre ut, nå var planen å stikke på Cavern.
Den planen funka ikke helt, og resten av kvelden ble vel brukt til å vente på at noen skulle komme ut fra noen utesteder, der andre ikke slapp inn pga skoa, av alle ting. Det ble mye surring, og noen av oss tok en litt tidligere kveld enn de andre, som “bare skulle drikke opp øllen, så kommer vi ut”, det tok tydeligvis over en halvtime.. Et par av oss hilste igjen på den søte politidama Cathrine, som huska en av oss fra dagen før, til vedkommedes store begeistring..

Dagen før dagen, omvisning, og en mann på sykehus (!)

På lørdag var det klart for omvisning på Anfield. Da det var dagen før en storkamp, hadde de kun en kort omvisning der vi var med inn på the Kop, hørte litt på en guide prate, tok litt bilder, og ut igjen. Det var artig nok det for de som ikke hadde vært der før, men synd vi ikke fikk med oss hele touren med titt innom garderobeanlegget og å gå ned spillertunnelen, men det får bli en annen gang.
(fra venstre: Heggen, meg, Leon, Kenneth, Eirik, Erling og Gunnar)
Det var også fint at vi fikk tatt en tur innom museet, så Gunnar, som den eneste Man U-supporteren som var med opp fikk tatt en titt på trofèet laget hans vant i 1999, som nå står fast utstilt på Anfield ;-)
Etter omvisninga skulle vi en svipptur innom hotellet for at bl a Kenneth og Håvard skulle legge fra seg kameraet, så skulle vi rett ut og se Chelsea.. Den svippturen tok 3-4 timer, men til slutt fikk vi surra oss ut for å se kampen der alle la 10 pund i potten og satt et resultat. Kampen gikk ikke slik noen håpet vel, 5-0, og ingen traff engang resultatet..

Lettere beruset dagen før hadde Erling tøffet seg med at han skulle stå for middagen denne kvelden. Biff, chips og viltsaus sto på menyen, etter at Erling og Rogde hadde gitt opp å forklare fløtegratinerte poteter til betjeningen på butikken. Godt ble det, og alle var mette og gode før vi stakk på Cavern.
På Cavern var det dansing og hæla i taket i noen timer, og bra med svetting, det er jo langt under bakken og null luftinnstrømning nede i kjeller’n der, men moro var det like fullt.
Neste stopp ble Smookin Mo’s, og her skulle det bli drama. Før vi rakk å få oss øl, hadde Gunnar fått et drinkglass i huet fra andreetasje i det åpne, to-etasjers pubdiskoet. Det blødde godt, og satt vel en liten bremser for kvelden, men med Eirik som støtte ble det en tur på sykehuset og de fikk limt sammen huet til Gunnar heldigvis, men de to tok det rolig resten av kvelden.
Resten av kvelden ble det litt surring rundt, før nattmat og heimat etterhvert, litt krefter måtte man jo ha igjen til selve høydepunktet også; kampen på søndag!

Kampdag!

Endelig kom dagen som var høydepunktet og grunnen for at vi dro på tur; kampdagen. Liverpool mot Manchester United, drømmelaget mot søpla sjøl, et fantastisk oppgjør, og jeg personlig var klar for revansje etter det sure tapet mot dem for noen år siden når O’shea putta på overtid i en kamp scum ikke var interessert i noe annet enn å sikre ett poeng.
Leon hentet endelig billettene, som noen av oss hadde blitt litt usikre på om skulle dukke opp, og det viste seg at vi satt litt spredd. De to scumgutta Rogde og Gunnar hadde plass sammen med bortesupporterne på Anfield End Lower, som avtalt. Videre hadde vi to sesongkortbilletter på the Kop som alle sikla på naturligvis, to billetter samlet på Main Stand, en singel på Centenary, og en singel på Anfield End Lower, men på hjemmedelen. Loddtrekning måtte til, og meg sjøl og Kenneth ble de heldige og landa på the Kop, der vi skulle late som vi var mr James Brown (that’s me!) og mr Christopher Brown (Kenneth, “faren min” tippet vi). På Main landa Erling og Leon sammen, Heggen på Centenary, og Eirik på Anfield End Lower. Vi var med andre ord representert på alle stadions fire tribuner.
Siden ingen hadde riktig resultat på Chelsea-kampen, la vi inn 10 pund til hver, og tippet resultat på dagens kamp. Ingen klarte det denne gangen heller, ingen hadde 1-0 engang og kunne være semibitre for N’gogs deilige overtidsmål. Godt å se 9 mann som mener de har peil på fotball ikke klarer å tippe resultatet riktig på to forsøk..

Før kampen stakk vi på puben tvers over gata for Anfield som jeg aldri husker navnet på (ikke Albert’s, men “den andre”..). Her var stemningen helt fantastisk, og vi var med på allsang og moro i flere timer før start. Vi møtte naturligvis på nordmenn her også, som overalt i Liverpool i en helg med hjemmekamp. En times tid før kampstart var det på tide å komme seg inn på stadion.
Kenneth og jeg som jo vant loddtrekninga ønsket lykke til til de andre, og vi stakk inn for å finne plassene våre. Vel inne ble vi fort øltørste igjen, og stakk inn under tribunen for en pils. Der møtte jeg naturligvis noe kjentfolk, oppsummerer med å bare kalle dem Rustadgutta, skulle jo bare mangle at vi møtte på nordmenn der også.
Stemninga under kampen var helt fantastisk. Vi satt ikke ett eneste sekund, og vi sang, klappa, skreik og var helt med naturligvis. Jeg skreik bl a “fuckin’ wanker” etter Vidic så hele the Kop må ha hørt det, og jeg skjønte ikke først at det var jeg som hadde skreket det, man blir jo så ekstremt smittet av stemninga. Den deilige ironien fra the Kop med masse badeballer før start, drepte totalt badeballene fra scumsupporterne, som sparte endel av dem til mot slutten av kampen, og kastet dem ut på banen så en kamp laget deres desperat prøvde å utligne måtte stoppes, smart gjeng må jeg si!

Til pause følte vi at vi hadde hatt trøkket, og selv om det var på andre siden av banen, skjønte vi hva slags kjemperedning VDS hadde kommet med på skuddet til Aurelio. Pausen ble brukt til en ny pils, og før andre starta, var vi enige om at Liverpool ikke hadde putta bare for å få skåre foran oss i andre.

Og rett fikk vi i det. Det var helt fantastisk å se Torres close-up når han totalt urinerer på Rio og banker ballen opp i nærmeste hjørne, og Anfield går apeshit! Vi satt jo rett ved det målet også, så Torres måtte jo faktisk bremse for ikke å lande i fanget vårt etter han hadde putta. Det var helt kaos en god stund, og man delte ut klemmer til alle og enhver rundt seg, det var helt fantastisk. (derfor klarte heller ikke Kenneth få opp kamera før når gutta jogger bort fra hjørnet foran oss, som man ser på bildet).
Når Neville startet oppvarminga si, hagla det med kommentarer og buing. Men det var ingenting sammenlignet med det som kom da Michael Owen starta sin oppvarming, det var kaos, rett og slett. Og enda mer kom det når han entret banen, en vanvittig pipekonsert. “Never a red, once a scum” var vel sangen som runget over stadion ganske mange ganger resten av kampen.
Etterhvert ble det jo fryktelig spennende da man utd fikk uendelig med frispark på vår banehalvdel, og Vidic dro også ned Kuyt da vi fikk den gylne overgangen vi ventet på. Stemninga var høy da han ble sendt av banen, kanskje ikke så høy da Masch ble sendt av banen.
Men så kom det en overgangsmulighet til, og denne gangen gjorde gutta det perfekt, Lucas trilla N’gog alene mot keeper, og selv om det virket som det var en evighet før ballen ble trillet i kassa, sprengte Anfield totalt igjen, 2-0 var et faktum, 3 poeng var klare, gutta var fantastisk glade, Lucas sklei forann the Kop og har aldri sett gutten så glad, og Reina så vi på TV senere var forbi forsvarslinja før ballen var i mål på vei opp for å feire, han var jo førstemann hos N’gog!
Sluttsignalet kom, You’ll never walk alone runget over stadion, og formen var helt fantastisk. Vi hang litt på puben over gata, før vi stakk ned og samla oss på hotellet.
Det var skuffende mange som var litt vel slitne etter kampen, så etter en matbit hos Carra for halvparten av oss, var de fleste på vei langt inn i en filmkveld, og det vare bare Rogde x 2, Kenneth og meg sjøl som tok oss turen ut. Først var vi på the Cavern og fikk med oss en kjempekonsert med et band vi aldri hadde hørt om; the Grace. Fantastisk trøkk, og vi koste oss gløgg i hjel, før vi tok turen videre. Rogdegutta kasta inn håndkleet, og Kenneth og jeg festa vel nok for hele gjengen den siste kvelden.

Hviledag for noen, reisedag for andre

På mandag sjekket vi ut og stakk for å spise en samlet frokost borti gata. Full English breakfast ble fortært, og her møtte vi naturligvis også noen nordmenn. Takk til Heidi for melkeglasset dama bak kassa ikke klarte å få med seg, på tross av at jeg ba om nøyaktig det samme som Rogde, og han fikk melk.. Du har en øl til gode på Tempest, Heidi :-p

Etter dette var det ny samling på Carras sted, og der oppdager vi etter en stund at Carra sitter og spiser lunsj. Som turistene vi faktisk er, måtte vi jo ta bilde, hehe. Dette var altså det andre eksklusive møtet jeg skrøt på meg i overskriften :-)
Vi tok en ny tur ned på Albert Docks, hvor noen tok en tur på Beatlesmuseet (som er å anbefale), mens noen av oss andre slappet av med noe godt å drikke. Så var det avreise for flesteparten av gutta, mens Rogdegutta og jeg skulle være over til tirsdagen.
På gata gikk vi forbi Riera, som var ute på rusletur med en barnevogn. Tydeligvis en tradisjon, sist jeg var i Liverpool gikk Alonso forbi meg med, ja, en barnevogn han også, hehe.
Resten av dagen gikk med på Beatlesbusstur (absolutt å anbefale), der vi kjørte en runde rundt i Liverpool, så på hvor gutta hadde bodd, hvor noen sanger stammer fra og slikt. På kvelden slappet vi bare av på hostellet, bordtennischamp er jeg fortsatt, biljardchamp blir jeg aldri..

Hjemreise

Vi hadde vært smarte å bestille samme taxisjåfør til flyplassen som han som kjørte oss til hostellet dagen før. Det viste seg å ikke være så smart, for han gadd ikke å møte opp når vi skulle. Siden dette var litt utenfor byen, var det ikke bare å praie en ny taxi, så vi gikk mot nærmeste bensinstasjon for å høre om han kunne bestille en for oss. Griseflaksa at det sto en taxisjåfør der, som kjørte oss til John Lennon Airport. Deilig å ikke ha begasje og ferdig innsjekka på nettet! Raskt gjennom, spiste litt medbrakt Subway, og inn på flyet. Møtte Rustadgutta igjen på flyet, de skulle ta samme som oss, det samme med mr Borgan, som jeg såvidt hilste på nede på Dock’en mandag også, alltid like hyggelig.
Rogdegutta slang seg på bussen fra Torp, toget via Tbg og plukke opp en sekk for meg, og så rett til siste halvdel av forelesning i fast eiendoms rettsforhold, snakk om brutalt møte med hverdagen igjen!!

Alt i alt ble det en fantastisk tur, med mye moro i godt lag, og en fantastisk seier til Liverpool. Fint å titte litt rundt i byen også, som nok har mer å by på enn bare fotball, om man bare gidder å titte litt rundt også.
På bildet ser man Rogde midt i en av gatekonsertene hans med lånt gitar. I utkanten av bildet, til venstre, står Erling og synger, og et par av gutta er baksyngere vel, fantastisk session, og gutta som eide gitarene digga det, og jobba godt med å kompe med fløyte og alt til norske sanger, sterkt! (lett å se hvor mye han ene med hatten er med der han komper og prøver å forstå norsk).

Har blitt en tradisjon for meg de siste gangene å handle en gammel klassikertrøye fremfor de nye, så jeg avslutter med to deilige bilder av den nye klassikertrøya mi, som det naturligvis måtte bli Rush på :-D

YNWA!

PS!
Brynje sin Liverpooltur, kampen mot Burnley i september inneholder også nå bilder fra turen, ta en titt der også. De ligger HER

(Bilder: Kenneth Eriksen und Stig Magnus Fønhus Grundesen)

Jeg hadde fått til knallpris på det meste; fly tur retur 1150,- (selvom vi måtte til London og Stansted på vei ned, men vi reste hjem fra JL Airport da) hotell hele helgen; 2100,- for to personer, og kampbilletter, (tusen takk til Tage) for £ 65, så hele takk for maten turen kom på tilsammen 2900,- inkludert kampbilletten. I sterk kontrast til de 8 bergenserne(?) vi møtte på Albert som hadde kjørt “pakketurdeilig” og røket på 75.000,-(!!) Til den prisen burde jammen meg andre ting vært inkludert for å si det sånn…

Turen med Ryan Air var jo som alltid interessant for å si det slik, ræva service, ræva avgang og landing, ræva mat, ræva flyvertinner og ja, det meste, men slik er det jo, skal man “spare en tusenlapp” så går det jo på bekostning av noe. Vel fremme i London så måtte tog bestilles. Undertegnede hadde sjekket på nettet at tog skulle koste £ 37 fra London til Liverpool og at det skulle ta noe under tre timer. Det var selvsagt om man bestilte PÅ nettet, så småsure £ 65, 4 timer og 44 minutter og to togbytter senere ankom vi Liverpool – endelig fremme. Klokka hadde rukket å bli halv fem. Det verste med togturen var at det var 9 minutter til avgang da jeg stod i billettluka, så øl ble ikke rukket og handle inn og det var ikke ølservering før første togbytte heller - en liten semiskandale der altså…

Crowne Plaza Liverpool (sjekk ut hotellet her) var stedet vi skulle være på, mitt første besøk på dette hotellet, men jeg kan garantere, det blir ikke det siste. Et kjempehotell, kjempeservice, suveren “lounge bar” med digg mat og suveren beliggenhet, ti min gange fra Albert Dock, Leo casino og sentrum…

Tradisjonen tro måtte selvsagt “Beehive” pub besøkes, (les om den puben her) en liten brun pub med avslappet, god og deilig stemning, hyggelig betjening og sosiale “Scousers”. En pub som “gode gamle Moathouse hotel beboere” bør dra kjensel på, ligger helt i starten av Paradise Street. Etter endel pints der tok vi turen til sentrum og til torget. Etter den sedvanlige “du tør ikke løpe igjennom fontenen – din jævla turist der du sitter ditt hue” så satt vi oss på puben på hjørnet (som undertegnede har fått blackout og ikke husker navnet på nå) på et bord med en gammel Liverpudlian. Etter at han med tårer i øynene hadde mottatt tre “half a bitter” fra oss så var stemningen god og på vei “opp”. Og når Pinten koster £ 2 så smiler man bare fra øre til øre når man betaler uansett:-)

Når man kjører våkennatt kvelden før så blir man fort sliten, så (flaut nok) da ble det faktisk en cowboystrekk i seks syvdraget. Da man omsider kom til seg selv igjen var det bare og komme seg “opp på islandshesten” igjen. Etter tre fire strake Marlboro (269,- for kartongen på Taxfree´n på Torp thank you very much:-) så ble det kun noen rolige pils og slapp av i Lounge baren på hotellet bare faktisk. Der ble en burger fra helvete fortært sammen med noen brune kalde. Vi var begge slitne og fant ut at vi skulle ta en ok tidlig kveld og heller gå all in på lørdagen, noe vi så til de varmegrader også gjorde… Kvelden endte med SkySports News og noen rolige pils i horisontalen på rommet.

Skal det være noe negativt med hotellrommet så er det at det ligger i nærheten av ikke mindre enn to klokketårn, men igjen, skal man se positivt på ting så er sjansen for forsovelse forsvinnende liten. (Hotellet lå forøvrig rett over gata for Thistle Hotel for de som evt har bodd der før.) Vel oppe og nydusjet til klokka 1100 bar det ut og opp på torget igjen. Der møtte man som vanlig endel nordmenn. På den “navneløse” puben på hjørnet på torget ble det drukket (og spist) mens vi satt og snakket om lagoppstillingen og hvilke spillere vi ville ha i startellveren. Etter en times tid hoppet vi inn i en taxi som satte snuta opp mot Anfield. Vel fremme, £ 7 fattigere, man bare må elske taxi i England, tuslet vi inn på Albert, etter at vi først hadde vært hjemme hos Tage å fått billettene våres (takk igjen Tage).

Tre timer før kampstart føler man at det er flere nordmenn enn engelskmenn på Albert. Uansett, etter og ha sett på “free fights/slosskamper” på mobiltelefon med en liten drittunge på 12 år med stolt far som tilskuer (skikkelig fremtidsutsikter for den karen), blitt tilbydt Kokain, (som han faktisk bare kitta opp på toppen av peisen) drukket flere duggfriske enn vi strengt talt burde før kampstart, urinert på kanskje Englands verste toalett som den på Albert faktisk er, Gud bedre den er bare *overuglyjævlig* så satte vi snuta mot inngangen. Centenary Stand, row 5, me like. Dette var plassene våre. Delige plasser og vi følte oss som bra turister da kameraet måtte frem bare Stevie G skulle ta corner, men men, vi ER jo faktisk turister så.  Hvordan kampen gikk kan du lese her. (Bilder blir forøvrig lagt ut senere, jeg har av en eller annen grunn forlagt kameraet mitt hos min “reisepartner i crime” og han bor ikke akkurat på Sinsen så kan bli noen dager faktisk…

Etter en fabelaktig 4-0 seier (jeg har kun to tap på samvittigheten i min turkarriere så om du er bra overtroisk så kan du bare gi meg sesongkort:-) satte vi igjen snuta mot Albert og noen kosepils for feiring. Der møtte vi selvsagt en hel haug med nordmenn igjen. Etter noen timer så dro vi videre til Salisbury hvor vi fortsatte nedsablingen av Pints. Undertegnede fant på dette tidspunktet ut at drinker måtte påbegynes. Etter noen fuktige til på Salisbury dro vi, ikke hjemom på hotellet som kanskje mange gjør før de gjør byen utrygg, men rett til Mathew Street. jeg regner med at alle som har vært i Liverpool har besøkt dette fantastiske stedet?! Om ikke så kan du lese mer om det her. Planen var selvsagt Flanagans, men slik ville det seg ikke.

Det du nå får lese videre setter jeg på kontoen for black out, rett og slett hehe.

Etter at de sære, sure, kjedelige vaktene på Flanagans ikke ville slippe oss inn så fant undertegnede ut at “vi” var sultne, første og beste kebabsjappe ble besøkt. Stoooor kebab, “medium strong” ble bestilt. Etter og ha fortært kebaben og drukket fire halvlitere med cola (Gud bedre, lurer virkelig på hvordan “strong” smaker der) så måtte vi finne et annet sted å tilbringe de neste timene i og med at Flanagansplanen gikk åt skogen.  Da skjedde det:

DETTE stedet lyste mot undertegnede:-) Wow, dette sverget vi på ikke “skulle ut”, men et reisebrev er et reisebrev. Bare 70 og 80 talls musikk, hallo, “Boogie Nights”, vi måtte bare sjekke ut stedet. Rockefoten var totalt ute av kontroll og vi klarte rett og slett ikke sitte stille…. Når man er 1974 modell så er 70 og 80 talls musikk som Eminem og 50 cent er for fjortissene i dag hehe. *Ruuundeeeee* Etter og ha fortært drinker, Pints og Smirnof ICE(!!) (ja, du leste rett, 6 ICE for £ 10:-) danset og hærjet gulvet i flere timer faktisk så fant vi ut at nok fikk være nok. To slitne og svette kropper i hhv Mascherano og Skrtel trøyer rocket seg nedover Matthew Street på jakt etter taxi mens vi nynnet og sang etter både “You should be dancing” med Bee Gees og “Beat it” fra MJ etterfulgt av, det vi DA trodde var bra MJ moves. Noe forteller meg at dette ikke stemte men, jeg KAN jo ikke engang hele/alle “beat it dance movesene” hehe. Får vel nesten bare være glad for at “Billie Jean” ikke ble spilt den kvelden om dere skjønner…

Kvelden ble avsluttet med to rolige Marlboro og to Becks i sokkelesten utenfor hotellet mens jeg sverget på at “dancing machines” historien aldri skulle forlate Liverpool:-) Hotellverten hold faktisk døra opp for meg i det jeg forlot hotellet i den tilstanden jeg var i, i sokkelesten, snakk om service hehe. Damn røykfritt rom. Fikk med oss den smått patetiske feiringen til Adebayor på SkySports, smart herremann, snakk om å brenne broer for evig tid…

Søndagen gikk for det meste med til reising hjem, taxi til JL Airport, fly med RyanAir til Torp, Ny Marlborokartong i Sandefjord, trafikkulykke på Høvik, alltid deilig med kø når du vil hjem, horisontalen på sofaen til Stabæk-RBK.

En høyst vellykket tur med andre ord….

Please allow me – stor takk til Barry og Andy Gibb:-)

“My baby moves at midnight
Goes right on till the dawn
My woman takes me higher
My woman keeps me warm

What you doin on your back aah
What you doin on your back aah?
You should be dancing, yeah
Dancing, yeah”

:-D

YNWA!